Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Det er som å åpne en Pandoras krukke

Maneten Beroe cucumis er en av mange dyr som lyser opp mørketidshavet på Svalbard. Den både produserer sitt eget lys og reflekterer fra andre. Foto: geir johnsen FOTO: Foto: Geir Johnsen

Det hemmelige livet i mørketida:

– Det er som å åpne en Pandoras krukke

Når sola er borte, starter et fantastisk lysshow i de kalde fjordene på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

I mørket er alt svart. Svart hav, svart himmel og svarte vidder. Det av liv som ikke har flyktet sørover, skrur av bryteren og venter på lysere tider. Alt er kaldt, forblåst og dødt. Eller så man har trodd.

De siste årene har forskere så vidt begynt å pirke overflaten på det som kan være en hemmelig verden som koker av fargerikt, merkelig liv. Midt i Arktis, midt i mørketida, rett under nesene våre.

– Det er som å åpne en Pandoras krukke. Nesten uansett hvilken stein vi snur, finner vi noe nytt. Vanligvis har vi trodd at alt som kan svømme eller fly bort gjør det. Men slik er det ikke. Mørketida er en periode hvor du har et enormt liv her oppe. Vi ble veldig overrasket, sier Jørgen Berge, professor i arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Stupsvart mysterie

Han sitter i kapteinslugaren på forskningsskipet «Helmer Hanssen», oppkalt etter polarhelten og islosen som ble med Roald Amundsen gjennom Nordvestpassasjen og til Sydpolen. Tråleren, som tilhører universitetet, er ute på sitt årlige Outreach-tokt, blant annet til Billefjorden for å finkjemme dypet.

Berge lener seg fram og gestikulerer. Et rundt bord i kapteinens lugar er polarsirkelen, mens duken midt på utgjør 80 grader nord.

– Innafor her er det dønn, stupt svart i mørketida. Og denne duken dekker stort sett hele Polhavet. Det er et enormt område, og vi aner egentlig ikke hva som foregår her om vinteren, sier Berge, som har vært ute på en rekke tokt rundt øygruppa med dette skipet.

– Og det sies at det bare er svalbardrypa som overvintrer, men slik er det ikke. Vi ser alkekonger og polarlomvi. Krykkje og havhester. Det er først når du skrur av lyset og går ut i en liten båt, at du innser at lufta er full av liv i mørketida, sier han.

Vintersjøfugler

De aller, aller fleste fuglene trekker sørover, sier han. Men noen få prosent velger å bli igjen. Og det er ikke «taperne» som feilet i å komme seg på vingene før sola forsvant, men strateger. Når de fleste konkurrentene blir borte, er det gode tider for de som tilpasser seg mørket.

– Du kunne sett for deg at de sulter, men de vi har fanget er smekkfulle av mat. Vi tok en polarlomvi som hadde 250 krill i magen. En annen hadde masse bunnlevende tanglopper. Noen hadde spist fisk. Men hvordan de finner maten i mørket, det aner vi ikke, sier han.

Et kosmos i sjøen

Feite vintersjøfugler krever et raust vinterhav. Berge sier den største aha-opplevelsen kom en mørketidsnatt for noen år siden, da han var i Rijpfjorden på Nordaustlandet. Plutselig åpenbarte det seg en stjernehimmel.

Ikke over dem, men under.

– Det var helt, helt mørkt, og da så vi dette utrolige, blå biologiske lyset som kom til syne under båten. Morild. Alle ble helt stille. Det var en åpenbaring, og vi skjønte at her er det noe viktig å studere. Noe vi ikke skjønner. Rijpfjorden har blitt et hellig sted for meg sier han.

I mørketidsfjordene finner de store ribbemaneter, krill, hoppekreps og encellede organismer som setter i gang med spektakulære lysshow.

– Andelen organismer som er her i mørketida og produserer lys er veldig, veldig høy. Det finnes et utall hypoteser om hvorfor de gjør det. Noen bruker det til å kommunisere med hverandre, mens andre lyser for å tiltrekke seg byttedyr. Og noen mener at ved å lage lys så tiltrekker du deg din fiendes fiende. Da blir han som vil spise deg selv spist, forklarer han – nå ved å bruke mobiltelefoner og brusbokser på bordet til å vise maktforholdene i næringssystemet.

Men hvor får de energien fra?

Våreksplosjonen

Det «vanlige» dyrelivet vi ser er helt avhengig av våren og sola.

Alger og plankton suger til seg strålene 24 timer i døgnet, eksploderer i antall og fører til et bonanza som strekker seg fra bunn til topp i næringskjeden.

De lyse månedene er en matorgie. Så blir det stengetid.

– Og når sola forsvinner, har du et system som ikke får påfyll av ny energi. I polarnatta kan det se ut som om økosystemet kontrolleres ovenfra og ned, altså at mekanismene snus. Men her er det veldig mye vi ikke skjønner, sier Berge.

Lange langebarn

Doktorgradsstudent Svetlana Pekkoeva tripper etter å finne ut hvordan noen arter løser energibehovet i ekstreme miljø.

Hun forsker på tverrhalet langebarn (Leptoclinus maculatus), en lang, tynn og merkelig liten fisk, som er en enormt viktig puslespillbrikke i det arktiske bildet.

– De er en nøkkelart i økosystemet, og en viktig matkilde for mange fugler og andre fisk, sier Pekkoeva, som arbeider ved institutt for biologi på det kareliske forskningssenteret ved Det russiske vitenskapsakademiet i Moskva.

Langebarna, som for øvrig ikke har noe med den mer kjente fisken lange å gjøre, løser det arktiske problemet på unikt vis.

På undersiden av kroppen har de en liten sekk som lagrer opp energi i form av forbindelser kalt lipider. Noen av disse lipidsekkene kan være så store at de nærmest ser ut som ølmager.

– Jeg studerer hvordan de utvikler seg gjennom ett år. Hvordan innholdet i lipidsekken er og hva de spiser. Så langt har vi fanget dem i flere årstider, men vi mangler sommermåneden juli, sier Pekkoeva og reiser seg.

– Nå skal vi tråle etter dem. Jeg må forberede meg.

Opp fra dypet

Etter innledende problemer med det tekniske og litt banning blant mannskapet, går trålen til bunns i Billefjorden: 150 meters dyp i 15 minutter.

Posen tømmes i en bøtte på dekk. Den kravler av liv.

Pekkoeva og professor Jørgen Berge, som er veilederen hennes, går på skattejakt etter langebarngull blant mengder av sild, reker, tanglopper, polartorsk og annet rart trålen har sopt opp fra dypet.

– Disse mørke langebarna er voksne, mens de glassaktige og gjennomsiktige er ungfisk, sier Berge, mens de kyndig og kjapt sorterer ut dyrene de er på jakt etter. Og riktig nok. Langebarna har har gode og runde lipidsekker. En av dem framstår til og med som overvektig.

– Jeg har aldri sett noe liknende før, sier Pekkoeva om «magen».

– De spiser så mye mat nå om sommeren. De forer konstant, og det hjelper dem med å overleve vinteren, sier hun videre, og forbereder seg på å preservere fiskene for ytterligere analyser på labben hjemme i Moskva.

Mange mysterier

Langebarnas hemmelige liv er i ferd med å bli avslørt, men de er bare overflaten av et mørketidshav med mer rikholdig, spektakulært og fargerikt liv enn noen kunne trodd.

Polarnattas mysterier, rett utenfor stuevinduene her i nord, er et av de aller siste hvite flekkene på jordas kart, tror Berge. Først nå har letingen begynt for alvor.

– Jeg er helt sikker på at det er masse vi overhodet ikke kjenner, og som vi vil oppdage de neste åra, sier han.

Se bildet større

Professor Jørgen Berge har begynt å skrape i overflaten av polarnattas hemmeligheter. Det han fant var overraskende. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Professor Berge og doktorgradsstudent Svetlana Pekkoeva sorterer fangsten, på jakt etter noen helt spesielle typer fisk. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Fangsten besto blant annet av mye sild, mange reker og noen langebarn. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Hvordan overlever dyrene mørketida når solas livgivende stråler er borte? Små fisk kalt langebarn har utviklet en unik strategi. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

En langebarn med stor «energisekk». Den ser nesten ut som en kulemage, og kan forsyne dyret med energi gjennom den tøffe arktiske vinteren. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Trålen ble tatt opp etter 15 minutter på 150 meters dyp. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Rekebifangsten ble kokt opp og spist av deltakerne om bord toktet på vei hjem fra Billefjorden. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Trålingen foregikk i Billefjorden, nord for Longyearbyen. FOTO: Norsk Polarinstitutt

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!