Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den siste vakta

Inne i Gruve 5. Bildet illustrerer arbeidsforholdene i gruva. FOTO: Store Norske

Den siste vakta

Tilfeldigheter. Olaf skulle bare ta noen ekstravakter, mens han ventet på båten som skulle bringe ham ned til familien i Malangen. I stedet ble han nummer 99 som døde i gruvene.

Tekst:

Publisert:

Det nærmet seg slutten av mai. Året var 1962 og 50-åringen ventet på båten ned etter en sesong i Gruve 5 oppe i Endalen. Hjemme gledet kona Haldis Marie og de fem døtrene seg til at mannen skulle komme hjem. I tillegg var sønnen, Per Asbjørn på utenriksfart dette året.

Hardt
Mye is førte imidlertid at MS «Binny» ble forsinket inn til Longyearbyen. Olaf var på Svalbard for å tjene penger, og 50-åringen bestemte seg for å ta ekstravakter mens han ventet.

Gruve 5 ble påbegynt i 1956 og høsten 1959 kom kullproduksjonen i gang oppe i Endalen. Det kommende året kom all kullproduksjonen fra Store Norske fra gruva, som også fikk navnet Olav V`s gruve. Nye driftsmetoder ga mer effektivitet og produksjonen her var ifølge jubileumsboka Store Norske 75 år, opp mot det dobbelte av hva den hadde vært ved de andre gruvene nede i Longyeardalen. Etthvert forverret de geologiske forholdene seg, men produktiviteten ble holdt oppe. Dette var også den viktigste kullgruva for Store Norske helt fram til 1969.

Det var i denne gruva Olaf Kristoffersen begynte da han høsten 1961 kom til Svalbard. Opprinnelig var han sjømann, men han kjente Svalbard godt og valgte å ta en sesong i Longyearbyen da sjansen bød seg. Arbeidet var hardt inne i gruvegangene.

Telefon dagen før
Olaf var utdannet styrmann fra Tromsø og gikk med frakt på norskekysten. Han var imidlertid flere ganger på Svalbard, og det var den første gangen fra 1948 til 1949, at han traff Haldis Marie. Nede på fastlandet på begynnelsen av 1960-tallet bestemte de seg for å bygge hus, og i 1961 reiste han opp for å tjene penger til byggingen.

Det var den siste vakta, om kvelden den 29. mai 1962. Bare noen timer senere denne natta skulle båten ta ham med til dem han ikke hadde sett siden siste høst. Det var bare litt arbeid som gjensto da det skjedde. Olaf var inne i gruva da taket plutselig raste sammen og han ble truffet av en steinblokk.

– Jeg husker alt som skjedde den natta. Pappa døde i 20-tida om kvelden og presten kom hjem til oss om natta. Vi var jo der, vi ungene. I den tiden sa man jo ikke så mye, man skulle skåne ungene, og vi skjønte egentlig ikke hva som hadde skjedd. Det var faktisk nabokona som fortalte oss at pappa var død. Mamma var helt ødelagt, hun satt der med masse småunger, forteller Marit Kristoffersen. Hun var sju år gammel da faren døde.

– Det var grusomt. Jeg husker det var skriking og hyling Den ene søsteren min, Bente, rømte til fjells enda hun bare var fem år. Hun hadde snakket med pappa i telefon dagen før, og dette var hennes reaksjon da hun skjønte at han ikke ville komme hjem likevel.

Utenriks
Per Asbjørn Kristoffersen var med bulkskipet utenfor Cuba da telegrafisten kom med meldingen.

– Jeg fikk beskjed om at faren min var omkommet, men det var ikke noen trøst å få der. Det var ikke mange å snakke med, forteller han.

– Det var jo en risiko å jobbe i gruvene. Han skrev jo brev og fortalte at de drev på en måte som gjorde at det var lett for å bli ulykker. Vi fikk jo brev og jeg snakket med ham i telefonen også.

Det tok et år før Per Asbjørn kom hjem fra sjøfarten. Noen år senere, i 1968 reiste han opp til Svalbard for første gang for å arbeide. Også han fant kjærligheten i Longyearbyen, og her bor de fortsatt.

– Det var jo rart å komme opp og se, men det gikk jo greit. Jeg har ikke sett inne i gruve 5, men jeg har vært inne i Gruve 3, som også var lav.

– Hadde ikke MS «Binny» vært forsinket av isen, hadde historien vår vært annerledes. Mamma var alene, og jeg ble kanskje fort voksen og tok ansvar overfor jentene, framholder han.

Sterkt møte
Marit jobbet på Svalbard på midten av 1970-tallet, og har sett ei gruve på innsiden De eldste søstrene har aldri sett gruva faren døde i, og i slutten av mars dro søstrene opp for å overraske broren i Longyearbyen og besøke Gruve 5. Tre av dem gikk helt opp til inngangen, og det ble en sterk stund på stedet. Den som reagerte sterkest var Vigdis, som var 12 da ulykka skjedde.

– Jeg har vært i Gruve 3 og da jeg så hvordan pappa må ha hatt det, fikk jeg reaksjoner, selv om det var 14 år senere. Da jeg var der i sin tid fikk jeg krype i gruva. Jeg fortalte det til søstrene mine, men de greide ikke å forestille seg det, forteller Marit.

– De trodde ikke det var sant før de fikk se modellen de har på museet i Longyearbyen, hvor en gruvearbeider ligger og graver ut kull.

Fram til desember 1961 hadde 98 arbeidere omkommet i gruvene til Store Norske, fire av dem i Gruve 5. Olaf Kristoffersen ble den femte, og nummer 99 i statistikken.

Ved en tilfeldighet.

Nøkkelord

Se bildet større

Fem søstre Kristoffersen: Vigdis, Marit, Inger, Sigrid-Anna og Bente. FOTO: Privat

Se bildet større

Per Asbjørn Kristoffersen ved Gruve 5 i Endalen utenfor Longyearbyen. FOTO: Eirik Palm

Se bildet større

Olav Kristoffersen. FOTO: Privat

Siste nytt i Nyheter

Nominert til ærespris for arbeidet under skredet

Sysselmannsførstebetjent Trond Olsen ledet redningsarbeidet.

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!