Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den menneskelige variator

 

Den menneskelige variator

Linus Larsson er av typen som er skapt for snøskuteren. Det er noe med hele skikkelsen, fra capsen til beinstillinga til tommelfingeren.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

For de aller fleste svalbardboerne begynner det å klø i høyre tommel allerede tidlig på høsten. Ved første snøfall er kløen så intens hos enkelte at de bare må la det stå til. Og har først én fyrt opp snøskuteren, ja, så følger flere etter.
Nå har skutersesongen alt vært i gang i tre-fire uker. Det merker gutta hos SSU og IGP, Svalbard Snøscooterutleie AS og Ingeniør G. Paulsen AS.
Og hvor finner du folk på fastlandet med mest skutererfaring? Nordpå, i indre Finnmark og nord i Sverige. Det er typer som knapt gjør annet enn å mekke skuter og kjøre skuter. Linus Larsson fra Øverkalix er en slik type. Hos IGP har strømmen av nordsvensker gått særlig jevnt de siste årene.
– Vi er vel tre svensker her nå. Jeg vet ikke helt med Tommy?
Tommy Sigrolf Siikavuopio, denne ubestemmelig nordkalottmiksen, er svensk han også, får Linus bekreftet. Og dermed er de fire.
Linus sitter og småhopper på stolen inne på det overfylte, lille kontoret. Han er 22 år gammel og fungerende serviceleder på verkstedet. Det er ett år siden han første gang kom til Svalbard, nå har han vært nede i sommer og er klar for en ny sesong. Verkstedet er alt overfylt av skutere. Stadig er en av gutta på verkstedet innom med et spørsmål. Daglig leder stikker hodet inn og gjør det klart at han må ha takst på en skuter innen en halv time.
Linus har caps på hodet, selvsagt, og noen svære plugger av metall i øreflippene. Mens andre får skutt et ørlite hull med nål, kan det se ut som om hullene i ørene hans er skutt med en 44 magnum.
Linus forteller at det er stor forskjell på å kjøre skuter hjemme i Øverkalix og her.
– Her er landskapet åpent og du kan kjøre 100 kilometer uten problem, hemme blir det kortere turer og mer lekekjøring.
Sist sesong kjørte han 3.500 kilometer. Av det utgjør godt over halvparten småturer i nærområdet, med hopp og sprett og moro i fjellsidene.
En annen stor forskjell på Øverkalix og Longyearbyen er tempoet og stressnivået. Her skrur karer som Linus for harde livet dag og natt fram til utgangen av mai.
– Alle skal ha skuteren samtidig, og rundt påsketider er det aller verst, sier han med et skjevt smil.
Og mens nordsvensker stort sett mekker på egne skutere, velger svalbardfolket å la Linus og verkstedgutta ta seg av det meste.
Samtidig skal nye skutere monteres og klargjøres, knapt en skuter selges uten fastmontert geværkasse, GPS og bukpanne, som beskyttelse om en stein brått skulle dukke opp i sporet.
Han har alt hatt noen runder i Fardalen. Mandag var han en tur inn Todalen til Fritham. Og enda har vi sju måneder igjen av sesongen.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!