Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– De som har valgt dette livet er sterke nok til å gjøre det de har lyst til

Paul Wenzel Geissler hadde i løpet av første delen av feltarbeidet, kjøkkentjeneste i Ny-Ålesund. Han håper å få muligheten én gang til. FOTO: Sebastien Barrault

– De som har valgt dette livet er sterke nok til å gjøre det de har lyst til

Mens forskere står i kø for å komme til Ny-Ålesund og forske på klima og dyreliv, er Paul Wenzel Geissler mer opptatt av å forske på dem.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.06.2015 kl 17:33

For hva gjør det med forskerne å arbeide i et så lite og isolert samfunn? Hvorfor vil de
hit? Og hva gjør det med stedet?

Det forsøker Geissler å finne ut av. Sosialantropologen, fra Universitetet i Oslo, er midtveis i feltarbeidet. Så langt har han har stått på kjøkkenet og vasket kopper og kar og vært ute i felt med forskere i verdens nordligste permanente bosetning. Han har gått omkring og sett og snakket med de som jobber der, spist i messa og deltatt i sosiale lag.


«Rent»
– Det som tiltrakk meg som vitenskapsantropolog med NyÅlesund er at det er så lite og
begrenset. Men samtidig har det en så en spennende historie, og er mye mer enn bare en «stasjon», sier Geissler om bygda som trekker til seg forskere fra alle verdenshjørner.

– Og jeg ble oppmerksom på hvor norsk stedet egentlig er. til tross for alle land som
danner fellesskapet. Om vinteren er dette særlig tydelig, forteller sosialantropologen og
zoologen som blant annet har ti år med antropologi bak seg fra medisinske og biologiske
forskningsstasjoner i Afrika.

I beskrivelsen av prosjektet slår han fast at samfunnet er forholdsvis isolert og dermed
«rent» i egenskap av å være et samfunn utelukkende ment for forskningsrelatert aktivitet. At det i tillegg er åsted for ledende forskning på klimaendringer og dermed har en viktig global rolle, gjør det særlig spennende. Et ørlite sted der mennesker slåss med det største spørsmålene.

Mens det sommerstid kan være et hundretall mennesker i sving, er det ikke mer enn rundt 30 om vinteren. Paul Wenzel Geissler ble tiltrukket av den ekstreme livssituasjonen og hvor tett man lever med hverandre og naturen, innrømmer han.


Lengsel
Men han vil foreløpig ikke komme med noen konklusjoner. Noen observasjoner deler han likevel.

– Det som slår meg er at alle dem jeg har møtt, med unntak av ett eller to mennesker, har et dypt forhold til stedet og en lengsel til dit som går langt utenfor det vitenskaplige. Naturforskere i Ny-Ålesund utvikler et veldig nært forhold til samfunnet og landskapet, framholder sosialantropologen, som mener å se en slags følelse av å være hjemme blant forskere som kommer tilbake år etter år.

Tilværelsen i Ny-Ålesund er i stor grad en tilværelse lik den man finner i en forlegning,
med felles måltider og felles aktiviteter på fritiden. Ikke så ulikt flere andre forskningsstasjoner Geissler har forsket ved, men likevel mer intenst. Han beskriver et intenst fellesskap og et intenst forhold til naturen.

– Jeg har snakket med forskere som har gått i 30 år på de samme holmene og forsker på de samme gjessene. Det er også en del som blir beskrevet som «the elders of the tribe» på grunn av deres lange erfaring og rolle i fellesskapet. Man forstår bedre hva en god leder er her.

I fjor sommer fulgte antropologen en nederlandsk gruppe som forsket på fugler, og om
vinteren arbeidet han på kjøkkenet i Kings Bay. I tillegg til at maten er utrolig viktig, merket han seg et åpent fellesskap. Han merket seg også at han ble sett an, noe han tror har sammenheng med stor turnover – og prosjektet han jobber med.

- Først trodde jeg det var mitt problem, at jeg var en særing som ingen hadde sans for. Det tar litt tid å arbeide seg inn. Det er et isolert fellesskap. Man skal først
lære noe, eller vise at man har lært noe, før man kan føle seg litt hjemme. Jeg har sjelden følt meg så fersk under et feltarbeid.


Godt sted
Han merker seg også at klasseforskjeller ser ut til å bety mindre her, og sier han ble overrasket over hvor like og respektfulle folk var, sammenliknet med andre steder han har arbeidet, eller som han kjenner gjennom kolleger.

To uker varte kjøkkentjenesten, hvor han fikk oppleve samfunnet fra en annen synsvinkel enn gjennom sommerens forskningsaktivitet. Samtidig mener han å merke en stor ærefrykt for naturen. I vinter da de fleste forskerne var reist, snakket han mye med Kings Bay-folkene om den naturlige frykten for naturen. Gjennom samtalene har han erfart at han ikke var den eneste med en slags opplevelse av frykt, som måtte presse seg for å gå videre i et stort landskap.

I stedet for polare heltehistorier fortalte folk mye om nytelsen ved å være ute alene,
eller med venner, og om følelsen av ydmykhet overfor de mektige omgivelsene.

En annen observasjon er at det ikke var så lett for alle å forlate det lille samfunnet på 79 grader nord.

– Jeg har snakket med folk om å være der i lang tid, og det var noen som forberedte seg på
å vende tilbake til fastlandet. Jeg hadde inntrykk av at de fleste var fornøyde med situasjonen, men noen var engstelige for å dra. Og det er en del som roterer på de polare øyene, sier han.

– Det er et fellesskap, hvor man har noen intense opplevelser sammen med andre. Men man
skal også være sterk, for man skal være for seg selv.

– Så dette er ikke for alle?

– Alle har «genet», men de som har valgt dette livet er vel sterke nok til å gjøre det de har lyst til, sier Paul Wenzel Geissler, som samtidig understreker at folkene er svært forskjellige og at han ikke vil generalisere.

– Men man kan nok si at de som blir, opplever noe som er verdifullt. Fellestrekkene, de er noen sterke individer som ikke umiddelbart vil være som de andre. Mange av dem synes kanskje at det ikke er greit å ha A4-livet, som man ellers har.


Tilbake
I juni drar han ut igjen med de samme fugleforskerne for å drive feltarbeid. I tillegg blir det dybdeintervjuer og samtaler før første artikkel publiseres, sannsynligvis i et fagtidsskrift.

– Det er ikke så lett å si noe om mennesker etter bare få ukers opphold, og om folk som jo vet så mye mer om stedet og livet der enn jeg gjør.

Med sommeren og mer aktivitet og flere forskere i bygda, mener han at det sterke samholdet
løses opp litt. Til gjengjeld kommer mye menneker med samme lidenskap. I tillegg merker han seg hvor raskt mange av vitenskapsfolkene som bare er der om sommeren, begynner å blogge og skrive om Svalbard så snart de kommer hjem.

Han tror også forskerne som stadig kommer tilbake, har lengselen som en sterk drivkraft i tillegg til den vitenskaplige delen, og at det å telle fugler er en mulighet for samtidig å få dyrket sin egen lengsel og ensomhet i den mektige og delvis utilgjengelige naturen.

– Man går opp og man går ned, og man går over en holme, eller ned ei li og teller fugler eller egg. Det er datainnsamling, men det er også en måte å være i et landskap som er litt for stort for oss. For hvor går man på Svalbard? Vitenskaplig virksomhet er en måte å dyrke naturen på. Det er en hel del følelser i en slik vitenskap. Som en av fugleforskerne innrømmet: «Dette er et meget følelsesladet sted for meg.»

– Det er en merkelig form for lengsel. Som å føle seg hjemme på et sted som ikke kan være
et normalt menneskelig hjem, sier Paul Wenzel Geissler, som kanskje lengter litt selv også. I tillegg til feltarbeidet i sommer håper han å delta i en periode på kjøkkenet når vinteren kommer tilbake.

Se bildet større

Ærfuglmor vekker zoologen i Paul Wenzel Geissler, men det er helst menneskene ved Kongsfjorden antropologen vil forske på. FOTO: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Siste nytt i Nyheter

Øvelse i oljevern

På grunn av økt skipstrafikk i nordområdene, rigger Kystverket og Sysselmannen for oljevernøvelse tirsdag og onsdag med personell og nytt utstyr på plass i nord.

Føler de er blitt utnyttet

To kaféarbeidere hevder de jobber titimersdager og ikke har fått lønn siden de kom til Taste of thai. Nå ønsker de å hindre at det samme skal skje med andre.

Mener de ikke var kvalifiserte

Styreleder Wiggo Lund i Taste of thai sier kafémedarbeiderne ikke kunne det de skulle.

Hund rømte i juli.

Gleder seg til toppjobben

Hege Walør Fagertun (50) blir ny administrasjonssjef i Longyearbyen.

Nå er det Oktoberfest

Trosset det kalde været og åpnet oktoberfesten med parade og lederhosen.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!