Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Dagmannen

 

Dagmannen

Dag Hekne har latt seg herje med i årevis, uten å klage. Å laste kull var til tider tortur. Nå har han oppdaget stjernehimmelen og stillheten, men laster fortsatt kull.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Da «Baffin» forlot lasteanlegget på Kapp Amsterdam for to uker siden, avsluttet det den lengste skipningssesongen i Store Norske noensinne. Fra 9. juli i fjor fram til 22. februar i år var 2,67 millioner tonn sveakull blitt lastet og skipet sørover havet.
– Vi laster 20.000 kull skiftet. En 70.000-tonner gjør vi unna på under to døgn, sier Dag Hekne.
Han er en av fire formenn på anlegget, og ansvarlig for at kull strømmer uavbrutt om bord. Det er tolv timer på og tolv timer av, døgnet rundt.

Lasteanlegget på Kapp Amsterdam kan på ingen måte sammenlignes med det forhistoriske anlegget på Hotellneset hvor Dag startet sin lastekarriere. Hotellneset er et særdeles værutsatt sted. Er det bris i Longyearbyen er det kuling på Nesset.
– Det jeg husker best er den vanvittige støvplagen, særlig når vi lastet subb. Du så knapt hånda framfor deg. Det var dager hvor det hele var som en grusom tortur. Nei, det var en fæl plass, men en fin gjeng.

Kullarbeidere i dagen har aldri hatt samme posisjon som de under dagen, fjellfolket.
– Vi bare er der. Alt i dagen er bare en by-ting, noe som det aldri brukes store ord om.
35 år er gått siden han så det første streif av solskinn fra trappa på gammelsykehuset. Bygningen fra 1916 lå på Skjæringa og overlevde krigen, men ikke rivningsiveren i Store Norske på slutten av 1970-tallet.

Dag Hekne var tre år da han i 1971 kom til Longyearbyen sammen med foreldre, bror og søster. Det var midt i desember og «juleflyet» landet i Adventdalen. Faren hadde fått jobb som formann på elektrikerverkstedet i Gruve 7, og familien flyttet inn i øverste etasje på Huset.
Som andre vokst opp i Longyearbyen er det ikke enkelt å bestemme dialekten hans. Han veksler mellom jeg, æ, e og eg.
– Teknisk sett så er Hamar hjemplassen min, men skal jeg være helt ærlig så har jeg ikke noe følelse for byen.

Han gikk rett fra videregående til hjelpearbeider på bilverkstedet. Han har også hatt et par opphold på fastlandet, og har også gjort et forsøk på å reise på slutt.
– Det varte i halvannen måned. Jeg dro ned i januar 1988 og kom opp i mars.
Det var noe med en solfest og ting som skjedde. Siden har han vært her.
– Jeg er evinnelig lei av folk som driver og maser og graver om når jeg skal reise ned. Reise ned? Jeg bor her, dette er hjemplassen min.
Så var det dette med hunder. Rykter sprer seg raskt i Longyearbyen. Det var en sensasjon den dagen Dag var blitt observert bak et hundespann i Adventdalen.
– Hadde noen for ti år siden nevnt for meg at jeg skulle ha 8-9 polarhunder hadde jeg ledd rått. Første gang jeg kjørte spann var det flere som stanset med snøskuteren for å sjekke om det virkelig var meg de så. Vel, det er madamen som er mest aktiv.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!