Bruker ferien til å passe landsby på Vestbredden

Denne uka reiste han til den lille landsbyen Suisya på Vestbredden. Landsbyen har om lag 350 innbyggere som i hovedsak lever av jordbruk. En dom fra israelsk høyesterett har gitt ordre om rasering av landsbyen innen 3. august. I denne landsbyen skal sogneprest Leif Magne Helgesen være fram til 6. august.

Frykter rasering
– Jeg fikk en telefon fra Kirkens Nødhjelp for noen dager siden. UNHCR har bedt om en internasjonal tilstedeværelse i landsbyen Suisya. Den landsbyen ligger i det område jeg vandret nå i vinter, sør for Hebron på Vestbredden, sier sognepresten, som også i vinter var representant på stedet for det kirkelige Norge.

I år har han valgt å bruke sommerferien og noen uker til på oppdraget for organisasjonen EAPPI, ledsagerprogrammet gjennom Kirkenes Verdensråd.

– Jeg ser det som en tillitserklæring å bli spurt, og det er et kall som jeg sier ja til, sier han.

Fram til begynnelsen av august skal han gå rundt i synlig vest og rapportere og dokumentere. Like ved Suisya ligger et historisk sted og et nytt nybyggerfelt, og Helgesen sier han frykter at en rasering av landsbyen kan skje når som helst.

– Da jeg var der i vinter, kom israelske militære eller myndigheter og tok to vanntårn og en traktor. Slik sett kjenner jeg folket og landsbyen godt, og jeg kjenner deres frykt for å bli jaget bort fra sine hjem. Vi blir et team på fire-fem internasjonale som kommer til å være med en konstant tilstedeværelse i landsbyen de neste to månedene, forteller han.

Det er veldig mye fint med Israel, men militæret og okkupasjonen gjør at jeg anbefaler alle å boikotte varer fra Israel

Alle varer
Sogneprest Leif Magne Helgesen har fra før et stort politisk engasjement gjennom sitt virke som prest på Svalbard. Nylig arrangerte han klimagudstjeneste med forbønn for Store Norske, og under prekenen 1. mai sa han at Longyearbyen bør være et område fri for israelske varer.

Kirken har flere ganger oppfordret til boikott. For ett år siden sa generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd at oppfordringen gjaldt varer produsert på ulovlige bosettinger.

– Boikott er et viktig er et viktig middel for å sette press på Israel for å gjøre slutt på okkupasjonen av Vestbredden, sier Leif Magne Helgesen.

På telefon fra Vestbredden gjentar han oppfordringen. Han legger dessuten til at en boikott ikke bare bør omhandle varer fra Vestbredden, men fra hele landet.

– Ved å kjøpe israelske varer støtter man en okkupasjon av Vestbredden. Økonomien er det området hvor vi virkelig kan ramme Israel og militærregimet. Det er veldig mye fint med Israel, men militæret og okkupasjonen gjør at jeg anbefaler alle å boikotte varer fra Israel, som vi gjorde det i Sør-Afrika, sier Helgesen til Svalbardposten.

Krever beklagelse
Dette får foreningen Med Israel for Fred (MIFF) til å reagere. Styreleder Morten Fjell Rasmussen mener det er uproblematisk å snakke om solidaritet fra talerstolen.

– Men å ha en politisk brodd og bruke det mot et folk og en nasjon er noe helt annet. Det vi vanligvis hører om boikott gjelder varer fra Vestbredden, men her tar de det enda et skritt lengre.

– Er det grunn til å beklage?

– Det er grunn til å beklage det.

– Bør kirken beklage?

– Det bør kirken gjøre, sier Rasmussen.

Han mener hovedproblemet er at «det gis et inntrykk av at dette er verdens største problem», og at det kan nøre opp under antisemittisme.

– Har du vært på Vestbredden selv?

– Jeg har vært på Vestbredden en del ganger, både i bosettinger og palestinske bosettinger og landsbyer. De inngjerdede områdene er faktisk ikke mer enn to prosent av Vestbredden. Jeg tror ikke at bosetningene er et så stort hinder for fred som man egentlig skal ha det til, sier MIFF-lederen.

Jeg tror ikke at bosetningene er et så stort hinder for fred som man egentlig skal ha det til.

Tøffere enn ventet
Men det gjør sognepresten på Svalbard, som fastholder oppfordringen om boikott, og sammenlikner Vestbredden med et samfunn som i stadig større grad likner på apartheidregimets Sør-Afrika med større forskjellsbehandling. Landsbyen han bor i, består i hovedsak av telt i sentrum. I utkanten er det jordbruk, og stemningen er preget av uro. Ifølge presten er innbyggerne redde for å miste sine hjem og hjorder. Han tror frykten er enda større etter høyesterettsdommen.

– Det var tøft i vinter, tøffere enn jeg trodde, å være i en konflikt som er så sementert, den er akselererende og pågående og det føles som at det er lite som hjelper. Palestinerne ønsker at vi skal være der, sier han.

Da han var i området i tre måneder i vinter, deltok han i praktiske ting i hverdagslivet. Det vil han gjøre de neste to også.

– Hvis i vi alle fall dokumenterer det som skjer, kan det jo utsette raseringen. Så er håpet om at det ikke skjer og at vi også kan hindre det. Det er mye hat, mye vold som har skjedd i området de siste ti år, sier Leif Magne Helgesen, som blogger fra oppholdet sitt i Stavanger Aftenblad og planlegger ny bokutgivelse om konflikten den 20. september

– Vi må ha tro og håp, og håpet om at det skal snu. Det er viktig at folk vet hva som skjer. Det er langt borte fra Longyearbyen, men Longyearbyen på sitt beste er at vi bryr oss.