Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Annes historie

Jan Olav Sæter og Anne Kristin Jakobsen er takknemlig og ydmyk over å ha overlevd skredet. Nå har familien flyttet inn i leilighet på Elvesletta. FOTO: Eirik Palm

Annes historie

– Vi så ut og det var en enorm snøskavl der oppe. Jeg sa at dette kan umulig være bra.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.01.2016 kl 14:20

Svalbardposten.no fortalte historien om Anne Kristin Jakobsen få timer etter at det fatale snøskredet hadde rammet husene i Vei 230 i desember i fjor. Da lå hun på sykehuset. Selv har hun ikke ønsket å snakke med noen medier før nå.

Eggerøre

19. desember. Klokka var passert ti denne lørdagsformiddagen da samboerparet sto på kjøkkenet. Jan Olav Sæter (44) hadde satt på kaffen, mens Anne Kristin (45) forberedte frokost. Den natta hadde det snødd og blåst mye, og oppe i skråningen kunne de se at det hadde bygget seg opp store skavler. De snakket om det mens de tittet opp gjennom vinduet.

– Jeg sa til Jan Olav at dette kan umulig være bra, forteller Anne Kristin.

Jan Olav snakket med Frank Jakobsen for å høre om snøsituasjonen i Longyearbyen klokka 10.13. De snakket i vel fire minutter, deretter gikk han inn i stua.

Samtidig dukket sønnen Jørgen (11) opp i trapperepoet og ropte god morgen. Han ønsket seg eggerøre til frokost og Anne Kristin gikk i gang.

«Søkk» i huset

Da skjedde det:

– Jeg hadde akkurat satt på eggerøre og sto med venstresiden mot vinduet, barbeint og i morgenkåpe. Da kjente jeg at det begynte å skjelve i gulvet. Jeg så ned og tenkte «jøss». Og så, i brøkdelen av et sekund oppfattet jeg noe hvitt i øyekroken. Det var akkurat som om hjernen skjønte det, for jeg hadde sett skavla, forteller Anne Kristin.

Se bildet større

Utsikt fra utsiden og inn gjennom kjøkkenvinduet. Midt i bildet og litt til høyre er hullet Anne Kristin ble hentet opp fra. Lenger bak er kjøkkenveggen tatt med inn i stua. FOTO: Jan Olav Sæter

Hun fikk et hardt slag i venstre skulder og kjøkkenet ble fylt av snø. Så var hun borte. Snøen tok med seg vinduet og kjøkkenveggen og fortsatte inn i stua.

"Nå kommer fjellet. Flakskred"


I sofakroken satt Jan Olav og så ut av vinduet da han plutselig kjente et kraftig søkk i huset.

– «Nå kommer fjellet. Flakskred», tenkte jeg, sier Jan Olav. Han kjente huset sank og tenkte på Anne inne på kjøkkenet.

– Jeg var hellig overbevist om at nå var det slutt. Her var det bare å sitte helt i ro. Enten dør du, eller så går det bra. Gulvet smalt opp og jeg ble kastet inn i hjørnet. Så var det bekmørkt.

Se bildet større

Den blå pila markerer hvor Jan Olav satt da skredet kom. FOTO: Jan Olav Sæter

Stua var rasert, gulvet var presset opp 45 grader opp i taket og det var et inferno av snø, materialer og spisse kanter. To biler har havnet inne i huset. Det eneste stedet som ikke var fullstappet av snø, skrot og farlige gjenstander, var kroken i stua.

Han hørte gråtingen til Jørgen i andre etasje, og klarte å komme seg ut av stua.

Halvannen meter over seg

Inne på kjøkkenet, på knust servise og fastklemt mot oppvaskmaskinen og kjøkkenbenken, kom Anne Kristin til seg selv.

Over seg hadde hun halvannen meter hardpakket snø, og mot låret skar en skarp kant seg inn. Høyrearmen var i en stilling over hodet, som gjorde det mulig å grave. Hun var klar over at hun hadde lite tid.

– Jeg visste at de første 15 minuttene var kritiske. Hvor mye luft har jeg? Jeg kjente panikken og begynte å rope. Så falt tankene på Jørgen. Herregud!
Kjøkkenet var fullstendig fylt med tonnevis av skredsnø, og det var bare litt over halvmeteren igjen opp til taket.

– Jeg tror at jeg innfant meg med situasjonen. Man sier jo at livet passerer i revy, men jeg gjorde meg opp en status. Atle (Husby) hadde soverom vegg i vegg med kjøkkenet vårt og jeg tenkte at kanskje han hørte, så jeg begynte å rope. Det vekslet mellom panikk og ro, forteller hun.

Huset til familien Sæter/Jakobsen hadde flyttet seg 50–60 meter nedover da skredet rammet bygningene. Nabohuset var delvis knust.

Alarm

Utenfor kunne Jan Olav se skutersleden og sargeskassa foran verandaen.

– Jeg ropte «Jørgen, pappa kommer! Dette går bra!» Jeg sto på kassa og kom meg opp på verandaen og tok meg inn på rommet hans, sier Jan Olav.

"Det var så store skavler
at ingen kunne ha overlevd"


Elleveåringen var i sjokk, og de lette etter litt klær å ha på seg før de klatret ut. Da han så ned ante han det verste.

Se bildet større

To biler har havnet inne i stua, som også er full av snø og og knuste materialer. Nede til venstre i bygningen kom Jan Olav krypende ut. Jørgen befant seg i andre etasje. FOTO: Jan Olav Sæter

– Jeg gikk ned trappa og lyste der hvor kjøkkenet var. Det var så store skavler at ingen kunne ha overlevd, og så for meg at Anne var død. Vi måtte komme oss ut. Jeg ringte 110 og slo alarm.

Loggen viser at nødtelefonen ble tatt klokka 10.26.

– Jeg vil tror at raset gikk ganske nøyaktig 10.20, sier Sæter, som fikk låne sko og litt klær før de ble brakt opp til Helle og Bent Jakobsen, søskenbarnet til Anne. Det var ingenting han kunne gjøre, annet enn å ivareta sønnen.

– Det gikk bare en liten stund, så ringte telefonen. Det var Svenn Are Johansen som fortalte at de var utenfor huset. Jeg fortalte at Anne er på kjøkkenet, forteller han.

«Hun puster»

Nede i snøen var smerten av kulda uutholdelig. Etter å ha gravd litt rundt ansiktet kjente Anne Kristin noe hardt delvis over hodet og til venstre for seg. Det var sidedekselet til mikrobølgeovnen, det var metall, og hun slo og slo igjen og igjen til hun blødde i håp om at noen skulle høre lyden. Det var det eneste hun kunne gjøre.

– Jeg tenkte «herregud, var det slik jeg skulle dø», sier hun.

Når hun holdt opp var det dørgende stille.

Hun fortsatte å slå.

"Herregud. Det var engler!"


Med ett – hvor lenge etter vet hun ikke – hørte hun en lyd. Så forsvant den.

– Det gikk en stund igjen og så hørtes det ut som om noen gikk over hodet mitt. Jeg ropte. Etter hvert forsto jeg at det var lyden av spader.

Se bildet større

Her, under halvannen meter tettpakket snø, var Anne Kristin fanget i 38 minutter. FOTO: Jan Olav Sæter

I mellomtiden ringte mobiltelefonen til samboeren: «Jan Olav, vi har livstegn!» Så ble det lagt på. Litt etter ringte det på ny: «Hun puster!»

– Og plutselig kunne jeg se lys. Det var som å bli født på ny! sier Anne Kristine.
38 minutter hadde da gått.

Med ett så hun Trond-Viggo Jensen.

– Jeg er her, ropte han.

– Jeg også. Og jeg, hørte hun Svenn Are Johansen og Anders Ringheim rope.

– Herregud. Det var engler, sier Anne, og fortsetter: – De spurte om jeg kunne gå. Jeg kunne gjort om så hva. Adrenalinet var så høyt.

Ute lyste hundrevis av lykter og alt var kaos. Hun forsto ingenting av hva som hadde skjedd. Sykebilen kjørte henne til sykehuset, hvor det ble målt en kroppstemperatur på 34 grader.

Uviktig

11. januar. Anne Kristin serverer kaffe hjemme i stua i leiligheten på Elvesletta. Her har de bodd siden forrige tirsdag. Det aller meste de eier og har er knust og ødelagt, og alt av møbler og utstyr må kjøpes inn. Det er uviktig, fastslår de.

– Vi har vært tilbake i huset. Første gang ville jeg bare ut. Men jeg har vært der en tur til, og da du bare rundt og undrer deg. Tenker at dette var hjemmet vårt, det er jo livet vårt. Og man blir enda mer ydmyk over at man har overlevd, sier Anne Kristin.

– Det er bare ting. Man får et annet perspektiv på det. Det er så mange tilfeldigheter som gjør at vi begge to sitter her. Man ser jo hvor små marginene er, sier Jan Olav.

Det har vært flere snøskred fra Sukkertoppen. I 2003 eller 2004 ble tre barn tatt i flakskred. Det var bare et lite skred, og det gikk bra med barna, selv om de var både over og under snøen, og ski og staver forsvant.

De to har bodd i spisshusene siden 1998, men har aldri fryktet ras. Men de forteller at de har styrt unna den bratte delen nå de har gått på ski.

Nå blir det trolig gransking av hendelsen.

Blandede følelser

– Man sitter igjen med blandede følelser. Man er glad for at man berget seg, men samtidig så lei seg for at to mistet livet.

Etter overnatting hos familien den første natta fikk de låne midlertidig leilighet i Gruvedalen. Til julefeiringen kom de to eldste barna opp.

Og de er takknemlige for alt. Å dra ned til fastlandet, om så bare for en periode, har ikke vært et alternativ.

– Det er et imponerende apparat. Hele samfunnet har vært med på en fenomenal måte, sier Jan Olav.

– Dette er øya vår. Jeg er stolt av å være fra denne byen, supplerer Anne Kristin.

Se bildet større

– Det var engler, sier Anne Kristin om redningsmannskapene som dukket opp og gav henne livet. Verken hun eller samboer Jan Olav er opptatt av det materielle. FOTO: Eirik Palm

Tilfeldighetene gjorde at døra til oppvaskmaskinen og en skapdør inne på kjøkkenet var åpnet eller åpnet seg da snøen kom inn og fylte kjøkkenet. Dermed har Anne Kristin fått en halv kubikkmeter stor luftlomme. Dette kan ha bidratt til å berge henne.

– Det eneste du tenker på er å overleve. Det instinktet er så utrolig sterkt. Og den følelsen når du skjønner at du ikke kommer til å dø likevel. Adrenalinet suser gjennom kroppen i det du går fra det mørkeste mørke til det lyseste lyse.



LES OGSÅ:

Vil rive husene før lyset kommer
Spørsmålene etterpå
"Et skred hadde begravd oss alle fem. Jeg trodde det var sluten for oss alle"

Nøkkelord

Inne i leiligheten

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!