Aimée Lind Adamiaks tale for dagen

Kjære Sysselmann,
kjære Lokalstyreleder,
kjære alle sammen

Gratulerer med dagen!

Både 1. og 17. mai er to viktige datoer i min familie. Begge dagene markeres og feires alltid.

Bakgrunnen for, verdiene og kampene bak disse høytidsdagene er både ulike, men også like. To viktige stikkord for meg her er trygghet og frihet. Begge datoene representerer det. Og jeg har mange ganger tenkt på hvor mye og hvordan disse begrepene henger sammen.

Bildegalleri: 17. mai-toget i bilder

Dette er ikke bare begrep som er viktige i andre deler av verden hvor de daglig kjemper for disse rettighetene, dette er verdier som mange har kjempet for med livet i Norge og for Norge. For det Norge vi i dag har.
Trygghet og frihet. Kan man ha det ene uten det andre?
Kan vi som mennesker være helt trygge hvis vi ikke har frihet?
Kan vi som mennesker ha full frihet hvis vi ikke er trygge?
Trygghet er også en viktig faktor i vår lille by. Er vi trygge nok?

17. mai for meg betyr frihet, grunnlov og demokrati. Jeg har bodd i fire ulike land, i tre verdensdeler. Jeg har vokst opp som øst-tysk statsborger i Norge. Jeg ble først norsk på papiret i løpet av barneskolen, og hadde dobbelt statsborgerskap fram til Berlin-muren falt i 1989. Kun en av mine fire besteforeldre var fra Norge. Dette har gitt meg perspektiv på hvordan vi har det, og hva jeg setter pris på i Norge. Det har gitt meg perspektiv på hvor heldige vi er, og hvilke verdier som er viktige. Det har medført tanker og takk til de som har kjempet for vår frihet, for vår grunnlov, for vårt demokrati og for vår velstand.

Video: 17. mai-tog i vind og sol

Jeg har bodd i to andre demokratier, New Zealand og Tyskland, med sine likhetstrekk med Norge og sine ulikheter, men definitivt ikke med samme grad av velstand. Jeg har også bodd i Uganda - som en gang var på vei mot et slags annerledes afrikansk demokrati, men som nå - men som nå kjemper mot og med seg selv i kampen, slik som så mange andre nasjoner, folk og enkeltindivider fortsatt kjemper. Slike våre forfedre har kjempet for oss.

Demokrati tar tid. Vi må være tålmodige og vi må være utålmodige. Vi fikk det ikke akkurat raskt til i Norge heller, og vi må ikke glemme at vi fortsatt ikke er helt i havn. Allmenn stemmerett tok tid. Like rettigheter og likestilling for alle tok, og tar ennå tid.

Vi må være tålmodige med å få varige holdninger og endringer hos andre. Vi må være utålmodige når det gjelder å gi andre rettigheter som vi selv setter så stor pris på – og kanskje tar for gitt.

Jeg er opptatt av demokrati. Jeg er vel forpliktet til det som statsviter. Særlig ligger lokaldemokratiet meg nært, og deltakelse og medvirkning på alle områder. Deltakelse fra folket i saker som særlig berører dem, og deltakelse fra de unge – de unge som skal lære seg demokratiets spilleregler på godt og vondt, og som skal overta og bringe vårt samfunn videre. Vi må ikke være redde for å la de få prøve seg, de fleste trenger jo å øve seg for å bli skikkelige gode til noe.

Bildegalleri: Storslått feiring i Svalbardhallen

Vår grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, og verdigrunnlaget skal blant annet være den humanistiske arven. Vi kan begynne å skimte mørke krefter igjen i Norge. Vi må verne om vårt demokrati og tørre å stå opp for våre og alle andres menneskerettigheter. For hvis ikke alle her i byen, alle i Norge, eller alle har menneskerettigheter hvordan kan vi da hevde våre? Hvis vi beskytter oss for mye ved å isolere oss uten å kjempe for andre slik, vil vi kanskje tape. Våre forfedre kjempet for vår grunnlov for alle i Norge, for rettigheter for alle, for stemmerett for alle, for vår frihet og selvstendighet under 2. verdenskrig. Opp gjennom historien har man kjempet for flere enn seg selv og de nærmeste, for ved at alle har disse rettighetene får vi selv mer trygghet og frihet. Den som har mye, er ikke villig til å risikere så mye. Norge er veldig fredelig, for vi er så mange som har så utrolig mye å miste, så vi vil ikke risikere det vi har med å gå inn i konflikter eller krig for å få mer. Men hva med de få, de gruppene i vårt norske samfunn eller i verden som har mindre, som ser urettferdigheten og som har lite å tape for å prøve å få tak i mer til seg selv?

I kampen mot alle slags fundamentalister er jeg i vårt lille demokrati mest redd for alle de som vil at vi skal beskytte oss mot alle de andre, at vi har mer rett til noe enn andre, underforstått med at vi som nordmenn er mer verdt enn andre. De fleste andre vil jo egentlig det samme som oss – de ønsker å leve i fred, frihet og føle trygghet. Vi må ikke være så redd for alle andre. Vi må heller rette blikket mot dem som er så redde – Hvordan kan vi trygge de slik at de får respekt for alle andre?
Hvordan kan vi få de til å ønske og kjempe for at alle er likeverdige? Hvordan kan vi få de til å kjempe for de som trenger det mest? Hvordan kan vi få til å kjempe sammen med dem for demokrati og menneskerettighetene.

Hvis vi vil at alle skal oppføre seg godt mot hverandre må vi alle voksne selv ta tak og stå fram som gode forbilder. Vi må selv ta ansvar for det som er vårt. Oppdra våre barn, ta oss av vårt og våre og deretter hjelpe andre og bidra i storsamfunnet. Ikke bare rope høyest om alt hva alle andre skal fikse for oss og for våre barn. De fleste av oss har mer enn nok av ressurser til å gjøre dette – og i tillegg bidra utover på hver våre måter.

Jeg ønsker å rette en takk til alle de frivillige som har vært med å gjøre dagen i dag til en fest for oss alle. Jeg ønsker også å takke alle de som stiller opp frivillig i alle hverdagene året gjennom for å skape og vedlikeholde vårt verdifulle samfunn.

Bildegalleri: – En dag for glede og takknemlighet

Noe jeg særlig har tenkt på den siste tiden er: Hvordan kommuniserer vi egentlig med folk som vi er uenig med? Hvordan ytrer vi oss her, hvordan ytrer nordmenn generelt seg og hvordan uttaler andre mennesker seg når de er veldig eller sterkt uenige med andre? Her opplever jeg at det skjer store endringer i tiden. Er vi saklige? Møter vi alltid alle med respekt? Oppfører vi oss? Lever vi opp til våre egne verdier og hvordan vi ønsker at andre skal være mot oss?

Viktige stikkord i vårt demokrati er ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, sikkerhet og beskyttelse for den enkelte. Hvor går grensen for ytringsfriheten kontra individets beskyttelse? Hva skal til for at vi alle er sikre, trygge og frie? Og hvor tilfeldig er det ikke at du og jeg bor akkurat her nå. At vi er født der vi er født og at vi er født når vi er født. Tenk om det var du som ikke hadde alle de rettighetene eller som ikke vokste opp med våre norske verdier og velstand.
Hva ville du da tenkt?
Hvordan ville du da kjempet?
Hva hadde du villet at de «andre» som var bedre stilt hadde gjort?

Et dikt som har fulgt meg gjennom livet er: Du må ikke sove, utgitt allerede i 1937. Arnulf Øverland advarer mot det bakenforliggende hatet, menneskeforakt og diktet handler om nazismen og fascismen framvekst i Europa – temaer som dessverre ikke er ukjente i dag heller.
Jeg ønsker derfor å avslutte mine tanker og ord med å minnes de kjente, viktige ordene fra Arnulf Øverland:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Gratulerer med dagen alle sammen!

Her er alle 17. mai-talene