To helikoptere lander side om side på sletta nedenfor Operafjellet. Et fra Barentsburg og et fra Longyearbyen.
Fra Barentsburg er det med representanter fra ledelsen i Trust Arktikugol, et utvalg av gruvearbeiderne med familie, en ortodoks prest og en korgruppe. Fra Longyearbyen stiller representanter fra Sysselmannen, Svalbard Kirke, Avinor og Lokalstyret.
I samlet flokk går gruppa på mellom 30 og 40 personer opp til minnesmerket som ligger oppi fjellsiden. Monumentet står der for å minnes de 141 menneskene som mistet livet 29. august 1996, da et russisk fly styrtet på toppen av Operafjellet.
– En stor tragedie har samlet oss, og vi er her i dag for å ære disse menneskene som mistet livet, sier konsulen i Barentsburg, Vjatsjeslav G. Nikolajev.
Hjelp i sorgen
Det er ti år siden Svalbard opplevde den største flyulykken på norsk jord noensinne. Et fly av typen Tupolev var på vei inn for landing på flyplassen i Longyearbyen da flytårnet mistet kontakten med det.
– Jeg husker den dagen som den var i går. Det viste seg umiddelbart at det hadde skjedd en katastrofe, og jeg husker all tragedien og sorgen. Men jeg husker også den fantastiske følelsen mennesker for får hverandre i en sånn situasjon. Vi hjalp hverandre på fote igjen, sier assisterende sysselmann, Rune B. Hansen.
Da ulykken skjedde, var han konstituert sysselmann og ledet arbeidet det første døgnet etter tragedien.
– Det var et veldig risikofylt redningsarbeid, og vi hadde et sterkt press på tid fra omgivelsene. Men vi måtte bremse kravet om raske resultater, for hadde det skjedd en ulykke også med redningsmannskapene, hadde det vært helt forferdelig, sier Hansen.
Havarikommisjonen konkluderte i ettertid med at ulykken ikke skyldtes tekniske feil ved flyet, men feilnavigering.
Takknemlige
De som kom til ulykkesstedet rett etter ulykken, har fortalt om sterke synsinntrykk. Daværende avdelingsoverlege ved Longyearbyen sykehus, Anders Christensen, sier det hele var uvirkelig.
– Det var ingenting vi kunne gjøre. Vi skjønte fort at her var det ingen levende, alt liv var slutt, og jeg trakk helsearbeiderne tilbake. Denne gangen kom helsevesenet til kort, og det var en tung dag, sier Christensen.
Likevel er det takknemlighet russerne er mest opptatt av å uttrykke når de er samlet foran minnesmerket ti år etter.
– Det var mange folk til stede og deltok i redningsarbeidet. Det er vi er veldig takknemlig for. Denne katastrofen brakte folk fra Norge og Russland tettere sammen, sier Nikolajev.
Han får støtte fra gruvedirektøren i Barentsburg, Boris Nagajuk.
– Vi er dypt takknemlige for hjelpearbeidet som ble gjort. Vi kom enda nærmere hverandre og fikk sterke følelser for hverandre, sier Nagajuk.
Sterkt og tragisk
Det hviler et alvor over forsamlingen, som har blikkene rettet mot det lille monumentet og alle blomstene som er satt opp. Ord som katastrofe, sorg og tragedie gjentas flere ganger og bringer tilbake minner fra en forferdelig dag.
– Dette var folk i sin beste alder, noen med barn, som skulle fortsette sine liv her, men som ble frarøvet det på denne tragiske dag. Det var et dypt sjokk for ledelsen i Trust Arktikugol i Barentsburg og Pyramiden, sier Nagajuk.
– Slike ulykker tvinger folk sammen og utvikler nære relasjoner som vi kan bygge videre på. Jeg vil følge opp direktøren som gir uttrykk for at ulykken førte til et enda bedre samarbeid, sier sysselmann Per Sefland.
Mye diskusjon
Samarbeidet mellom russerne og nordmennene var imidlertid ikke like godt i dagene etter ulykken.
– Det går greit når vi snakker sammen, men i praksis er det noe helt annet, sa Rune B. Hansen på en pressekonferanse mandag 2. september 1996, sitert i Svalbardposten samme uke.
Diskusjonen gikk blant annet på hvem som skulle gjøre redningsarbeidet, og rasende russere forlangte å få se sine døde før de ble sendt til Tromsø.
Nå forklarer Hansen situasjonen på en mer nedtonet måte:
– Det var en sterkt overdrevet konflikt, men det var vanskelig. Russerne følte nok avmakt og sinne mot redningsarbeidet, noe som er forståelig når familien ligger drept på et fjell, sier Hansen.
Han forteller at det var et omfattende arbeid å få organisert transporten av alle de 141 omkomne ned fra Svalbard.
– Vi hadde som mål at alle skulle bli identifisert med verdighet, før de ble sendt til Tromsø. Men det var en stor jobb å få til den logistikken uten at det ble kaos, sier Hansen.
Håp i tragedien
Denne dagen er det lite som tyder på frustrasjon og sinne. De fremmøtte uttrykker i stedet en stille sorg over det som skjedde for ti år siden, i fjellsiden som ligger bare noen kilometer fra Longyearbyen.
– Katastrofen har fremdeles betydning og virker inn på de som bor i Barentsburg. En slik katastrofe forblir i folks minne og har bidratt til å sveise oss mer sammen, sier Nikolajev.
Seremonien avrundes med nedlegging av blomsterkranser og sang ved en russisk-ortodoks prest og en russisk korgruppe. Rune B. Hansen mener markeringen har gitt nytt håp.
– Det er flott å være til stede i dag, og jeg vil takke våre venner i Barentsburg for at de har reist et så verdig og fint monument. Dette har vært en flott seremoni som gir et håp i tragedien. Den viser at livet tross alt går videre.
