Noen vil si at musikken til Liv Mari Schei (26) er mild. Andre vakker. Selv har hun spilt inn den siste plata analogt, og vil helst bruke ordet «autentisk».
På plata «Longyear City» puster hun liv i dikt fra 1920-tallets Longyearbyen.
Flere av diktene har stått på trykk i Mørketidende og Svalbardposten.
– For meg er det viktig at tekstene blir løftet fram og får plass, sier Schei.
Ølet skummer
Ingen kan synge så vart om at ølet skummer som sør-trønderen.
«Ølet skummet sangen lød/ det var fest ja der var glød/ Gamle bus de skrøt oss full/ ja gutt å grave Spitsbergkull», synger Schei med en overraskende mildhet på den nye plata.
Mange ville nok ventet at man sang en drikkevise mer rølpete.
– Jeg kan ikke synge rølpete. Det er ikke meg. Dessuten synes jeg tekstene er røffe nok som de er. Det er ikke noe poeng å legge på ekstra, sier Schei.
Sanglandskap
Når Schei synger ser hun gjerne for seg et landskap.
– Jeg håper noen vil bruke sangene til en film eller en dokumentar fra Svalbard. Det hadde de passet bra til, sier Schei.
Det begynte med masteroppgave om musikklivet i Longyearbyen. Siden har Schei blitt svalbardianer. I dag jobber hun som musikklærer ved Longyearbyen skole.
«Longyear City» er Scheis andre plate med tekster fra Svalbard.
– Dette blir den siste platen med tekster fra Longyearbyen, forsikrer hun.
