Morgendagens Arktis – gårsdagens nordområdepolitikk

Det var praktfulle turer over isen. I dag er Storfjorden åpen året rundt, slik stadig mer av Arktis er det. Norge og de andre polarnasjonene kappes nå om å tilrive seg mest mulig av det døende Artktis. De synes å se bort fra at Arktis’ problem er jordas og menneskehetens problem, som bare kan løses med bredt internasjonalt samarbeid. Det oppstår et nytt hav på jorda. Dette er en hendelse på nivå med istider og kontinentaldrift. Årsaken er menneskeskapt klimaendring. I dag vet vi at konsekvensene kan bli dramatiske for både Arktis, oss og fattige mennesker i sør. Men ikke fra noe hold har det kommet et politisk svar som står i rimelig forhold til disse dramatiske realitetene.
 
Nordområdemeldingen regjeringen la fram i fjor, skulle være svaret på det utenriksminister Gahr Støre kalte «Norges viktigste utenrikspolitiske utfordring». Men svaret ble skremmende tradisjonelt: Norges hovedinteresse i nord er mer nasjonal kontroll over mer areal og flere ressurser. Mens Arktis smelter og uskyldige land og mennesker må betale klimaregningen for Norges voldsomme velstand, vil vi tilrive oss resten av den klimaødeleggende oljen som nå blir tilgjengelig i nord, og øke vår rikdom ytterligere. Polarnasjonene, Norge inkludert, har fremmet krav om enorme utvidelser av sine sokkelområder. Teknisk sett står dette antakelig på trygg folkerettslig grunn. Men det er ikke opplagt at en slik strategi og havrettstraktatens mekanismer vil løse de internasjonale utfordringene i nord, med miljøløsningene og den politiske stabiliteten som Arktis sårt trenger. Mange viktige stater har ikke underskrevet Havrettstraktaten og er ikke bundet av løsninger basert på den. Neppe noen av underskriverne hadde tenkt seg at traktaten skulle brukes av fem privilegerte arktiske nasjoner til å monopolisere Arktis og ressursene der – for øvrig fem nasjoner som er blant de mest ansvarlige for klimaendringene. Er det rimelig å ta for gitt at verdens ikke-arktiske nasjoner vil akseptere dette? Sjansen er vel så stor for at en slik strategi vil sette både Havrettstraktaten i fare og provosere fram internasjonal konflikt og handlingslammelse i nord.

Arktis er ikke Antarktis, men vi kan lære derfra: I regioner med enorme økologiske verdier og økonomiske ressurser kan et uregulert kappløp lede til konflikt. I Antarktis innså nasjonene dette, la sine territoriale krav «på is» og vernet Antarktis for lang tid gjennom Antarktistraktaten og den tilhørende Miljøprotokollen.

Grønland og Danmark har invitert arktisnasjonene til møte om det nye polhavet på Grønland i mai neste år. Ifølge Jyllandsposten skal møtet bidra til at «oppdelingen av Polhavet skjer på fredelig vis». Norge bør her gå i spissen for et bredt og forpliktende internasjonalt samarbeid basert på nasjonal moderasjon i Nord. Norge bør legge krav om utvidet kontinentalsokkel på is og inntil videre si seg villig til å avstå fra å utnytte petroleumsressursene der. Det vil vise ansvarlighet og gi troverdighet.
 
Gjennom sitt formannskap i Arktisk råd i år har Norge en ypperlig mulighet til å ta føringen, noe arktiske parlamentarikerne og Nordisk ministerråd har etterlyst. I den tradisjonelle ressurskampen som vi nå glir inn i, blir Norge en spurv blant kanoner: Et maktarrogant Russland og et selvsentrert USA vil ikke prioritere norske interesser, og det er begrenset grunn til å håpe på internasjonal sympati for styrtrike Norges nye freske territorialkrav.

At Russland og USA neppe vil hilse et forslag om en arktisk overenskomst velkommen, understreker bare hvor viktig det er at noen lanserer forslaget. Ved å gå foran i moderasjon og global ansvarlighet kan Norge mobilisere sympati og støtte som alenegang ikke vil gi. Det vil tjene både jorda og Norge.

Rasmus Hansson,
WWF