Snø som inneholder mye vann kan løses ut og bevege seg raskt som sørpeskred, også i tilnærmet flatt terreng. Sørpeskred løses oftest ut av større væromslag der varme, vind, høy luftfuktighet og regn er viktige elementer. I Longyearbyen er spesielt Vannledningsdalen utsatt for denne skredtypen.
Sørpeskred består av vannmettet snø, og forårsakes av den store mengden vann som skiller snøpartiklene fra hverandre slik at det nærmest blir en snøflom. Sørpeskredene skiller seg fra våte snøskred ved at de ofte løses ut i tilnærmet flatt terreng, eller små forsenkninger. De kan løses ut i slakere hellinger ned til 2°, for deretter å renne ned brattere partier. Men det er en del forhold som må ligge til rette for at dette skal skje. Det må være nok snø, bakken under snøen må være tett, og det viktigste er at det må være værforhold som gjør at snøen tilføres mye vann på kort tid.
Hvordan oppstår sørpeskred?
Det må vanligvis rundt en halv meter snø til, men det holder at den ligger i renner og forsenkninger. På Svalbard er det frost i bakken hele året, altså permafrost. Når det øverste jordlaget, kalt det aktive laget, tiner om våren er jorda her så full av vann at det ikke er plass til mer. Både tele og mye vann i bakken gjør at smeltevann samles opp i snøen framfor i bakken. Øygruppa har også, sammen med andre arktiske områder, midnattssol i flere måneder av året. Dette gjør at snøsmeltinga kan skje uavbrutt døgnet rundt om våren, og kan bli svært stor under spesielle værforhold.
Flere faktorer må likevel opptre sammen for at snøsmeltinga skal være stor nok til å gi generell sørpeskredfare. Ofte er det ikke solstrålingen i seg selv, men også fraværet av minusgrader som kan medvirke til dette. Også kombinasjonen høy luftfuktighet, vind og plussgrader kan smelte mye snø. Spesielt siden slike forhold ofte kommer sammen med regn, slik vi så i Longyearbyen i juni 2013. Da steg temperaturen brått seks grader, og i løpet av kort tid økte vinden fra nesten vindstille til kuling og regn. Kraftige væromslag kan også oppstå midtvinters slik vi både så i vinter, men også tidligere som f.eks. i januar 2012 da Perleporten ble tatt av et sørpeskred.
Utsatt terrengform i Vannledningsdalen
Skålformede terrengformer er ofte utsatt fordi vann lett kan samles i bunnen. Vannledningsdalen er et godt eksempel. I øvre del av dalen samles smeltevannet på en utflating, og dette gjør at det akkurat her dannes forhold for sørpeskred så å si hvert eneste år. Det ble registrert sørpeskred her allerede i Amerikanertida i begynnelsen av 1900-tallet, men skredene fikk ikke store konsekvenser før bebyggelsen på Haugen ble satt opp rett etter krigen. Bebyggelsen ligger på en haug av skredmaterialer som er dannet nettopp av slike sørpeskred. Den gang Longyearelva gikk i hele dalens bredde, var dette et av de tørrere stedene. Etter et omfattende sørpeskred våren 1953, ble det satt opp voll og man begynte å dose Vannledningsdalen.
Uforutsigbare skredbaner
Selv om sørpekred løses ut i slakt terreng eller forsenkninger, kan de etter hvert få fart når de beveger seg over i brattere terreng. Når dette skjer, kan de også dra med seg en del stein, jord og grus og ende opp som flomskred. Flomskred er hurtige, flomliknende skred som i hovedsak oppstår i løsmateriale som grus, jord og sand, langs elve- og bekkeløp, også der det vanligvis ikke er permanent vannføring. Når skredene får fart kan de dra med seg mer løsmasser nedover i skredbanen. Spor etter denne typen skred sees som renner i fjellsidene, men disse skredene har normalt kortere rekkevidde enn det sørpeskred kan ha. Flomskred går stort sett i de samme løpene. Sørpeskred vil kunne løses ut alle steder der det samler seg opp vann i snøen. Slike skred vil deretter kunne fortsette fra områder med snø og nå inn i områder uten snø. Skredbanene til sørpeskred er dermed mer uforutsigbare.
Vanninnholdet avgjørende
Noen snøtyper mer utsatt for sørpeskred enn andre, slik som nysnø, kantkornet og grovkornet, smelteomdannet snø. Disse snøtypene er porøse og har evne til å samle vann, nærmest som en svamp. For sørpeskred er det vanninnholdet i snøen, og ikke såkalt svake lag som er avgjørende, i tillegg til at skredene løses ut andre steder enn i bratt terreng. Dersom snøen tilføres nok vann på kort tid vil det uansett kunne gå sørpeskred i de fleste snøtyper. Bekker som vokser seg store på kort tid, vil også kunne presse opp snøen og løse ut sørpeskred i forsenkninger der det ligger snø, selv om det ellers er lite snø i terrenget rundt.
Tiltak og forholdsregler
I bebygde områder er hovedtiltaket å unngå at smeltevann demmes opp i snøen slik at den blir vannmettet. Dette gjøres f.eks. ved å lage en renne fra det flatere partiet, slik at vannet kan renne fritt ned, slik det gjøres i Vannledningsdalen. Ledevollen i Vannledningsdalen er forhøyet, og dalen doses hver vår før snøsmeltinga setter i gang for alvor. Våren 1989 ble det ikke doset, og da gikk det et nytt sørpeskred.
Mildværsepisodene i mørketida gjør det mer utfordrende å ivareta sikkerheten til de som kjører doseren, forutsatt at man i det hele tatt får kjørt den opp i tide. Noen ganger kan det derfor i perioder bli nødvendig å stenge veier ved slike utsatte steder. Det er også viktig å holde kulverter og stikkrenner åpne for å redusere oppsamling av vann i snøen. Dette kan være ekstra utfordrende i permafrostområder, og noen ganger kan væromslaget komme for raskt på til at det er mulig å gjennomføre slike tiltak.
Mye vann i snøen synes som et blått eller grått skjær i snøen. Hvis snøsmeltinga går normalt rolig for seg, er dette ikke et stort problem, selv om det kan forekomme en og annen snøflom i elveleiene. Det er under svært raske og store væromslag man bør være oppmerksom på dette. Under slike forhold kan sørpeskredfaren bli mer omfattende, og man bør spesielt unngå å ferdes i bekke- og elveløp som går ned skråninger og generelt søkk i landskapet.
NVE har i mange år hatt en nasjonal flomvarslingstjeneste. I de senere år er tjenesten utvidet med varsling av flere naturfarer, deriblant sørpeskred, jord- og flomskred og snøskred. Felles for alle tjenestene er at NVE varsler naturfarer på regionalt nivå. Lokal oppfølging er et kommunalt ansvar. I januar 2016 satte likevel NVE, som et ekstraordinært tiltak, også i gang varsling/oppfølging av lokal sørpeskredfare i tillegg til snøskredfare i Longyearbyen. Ettersom utløsningsmekanismene for sørpeskred ligger nærmere flomskred er det NVEs jordskredvarsling som har ansvar for varsling av sørpeskredfare.
Monica Sund og Heidi A. Grønsten,
Jordskredvarslingen, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
