Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Vinteren 1966 i Ny-Ålesund

Overvintrerne under julehøytiden for 47 år siden. Elektriker Leif Eilertsen (f.v.), telegrafist Kåre Hjelmeset, overvintringssjef Johan Ødegård, ingeniør Jens Angard, vaktmester Martin Tollefsen, Stuert Olsen, og vitenskapelig assistent Asgeir Brekke. FOTO: Asgeir Brekke

Vinteren 1966 i Ny-Ålesund

Å overvintre på 79 grader nord var en noe helt annet for nesten 50 år siden.

Tekst:

Publisert:

Det var like før jul i 1965, i den tiden jeg gikk og studerte fysikk ved universitetet på Blindern, at jeg fikk et tilbud om en vitenskapelig assistent stilling for NIKF’ s avdeling ved Nordlysobservatoriet i Tromsø. Vedkommende måtte være villig til å tilbringe et helt år i Ny-Ålesund for å observere nordlys gjennom en vinter. For meg passet dette utmerket i det jeg var i villrede om hva jeg skulle ta fatt på som hovedfagstudium.

Heslig førsteinntrykk

Vi dro ut Langsundet ved Tromsø 10. juli 1966 med lasteskipet ”Børgefjell” fra Namsos. Omsider sto kursen inn Kongsfjorden og det første inntrykket av Ny-Ålesund slo en i øynene der de heslige mørkegrå betongbygningene som hadde vært renseverk og kraftstasjon, stod som en kontrast mot de hvitmalte radomene som skulle gi rom for en ny tid med satellittelemetri.

På kaia ble vi tatt imot av stasjonsleder Nilsen fra NTNF og vi ble snart henvist til en hytte som hadde gjort tjeneste som familiehus under gruvetida. Her lå vi på flatseng i tre måneder mens vi ordnet oss så godt vi kunne og nøt ellers av fasilitetene i byen. Det var liv og røre i Ny-Ålesund av anleggsarbeidere som arbeidet på spreng for å holde tidsfristene under ledelse av Birger Pedersen fra Namsos. Han hadde fått oppdraget med å bygge telemetristasjonen og restaurere en del av forlegningsbyggene og messa samt bygge ny kraftstasjon. På den andre siden var det også ansatte av Kings Bay Kullkompani som var der for å rive ned og fjerne alle spor etter den grusomme gruveulykken i november 1963. Den hadde lagt et uhyggens preg over byen i lange tider og hadde prentet seg inn i den norske folkesjelen som et Waterloo for Arbeiderpartiregimet etter krigen.

Populært brennevin

Ryktene gikk fort i landsbyen om at vi hadde brakt med oss rikelig med varer fra Vinmonopolet i Tromsø, så det tok ikke lang tid før gjester banket på døren og forventet en smak av det medbrakte. Heldigvis hadde vi ikke tatt hele kvoten med på oppturen, men lot noe stå igjen i Tromsø til den siste båten skulle komme opp om høsten. Hadde vi ikke vært så forutseende, hadde nok juledrammen gått med i de lyse sommernetter.

Stillingskrig om strøm

Den 30. oktober la siste båt ut fra Ny-Ålesund og på kaien stod sju menn og sju hunder og så båten runde Brandalspynten. Ombord i båten lå en bunke brev jeg hadde skrevet til slekt, venner og småkjærester i et lønnlig håp om at jeg ikke skulle bli helt glemt før jeg kom tilbake til fastlandet en gang til neste år. Vi som stod igjen på kaia måtte bare ta følgene av den skjebnen vi hadde valgt, og innstille oss på at sammen måtte vi holde ut til våren for det ville bli små sjanser til å unngå hverandres nærvær. Elektrikeren fra Bodø hadde fått streng beskjed fra sine overordnede om at det skulle være strøm kun i 3 hus, men båten hadde ikke før rundet Brandalspynten før en lampe gløste i ett av de små husene i Ny-London. Påtale nyttet lite og det eneste som hjalp var en kraftig avbiter. Mørkt ble det kun for en stakket stund for om litt skinte lampen igjen. Det utartet seg etter hvert til stillingskrig og den som måtte bukke under for overmakta, var elektrikeren.

Jeg ble opptatt av mine observasjoner ettersom vintermørket senket seg over oss. Hver gang det laget seg til klarvær tok jeg takluken av observasjonsbua for All- Sky kameraet og satte motoren på kameraet i gang. Når været ikke innbød til observasjoner ble tiden tilbrakt på hybelen med ulik litteratur og studier. Av og til slo vi et slag bordtennis i vaskerommet eller biljard i biblioteket.

.
Brev til jul

Det led mot jul og vi fikk beskjed om at Tiefentahl hadde planer om å komme over fra Longyearbyen med privatfly for å bringe over juleposten. Vi satte i gang snøscooteren Evindrude for å klargjøre rullebanen samtidig som vi trakket så godt vi kunne med ski. Til landingslys gjorde vi klar to rekker med oljefat som vi fylte med en blanding av høvelspon og diesel. Dagen kom med klar himmel og vi tente på faklene langs rullebanen mens vi skuet over Kongsvegen der flyet dukket opp i strålende måneskinn og vi ventet nervøst på landingen. Alt gikk uten problemer og postsekkene ble vel tatt imot. Flygeren hadde det travelt for han måtte tilbake for å hente en last til. Mens vi ventet på neste fly styrtet vi tilbake til Messa og tømte postsekkene utover bordene. Det meste var gamle aviser, mens en sekk innholdt brev og pakker der alt unntatt ett brev var til meg. Mine skriverier om sommeren og høsten hadde båret frukter, mens mine overvintringsvenner stod slukøret og tøyde sine forhåpninger om brev fra sine kjære til neste fly. Vi ordnet oss til jul etter beste evne med juletre, som var kommet opp med siste båt og lagret på kjølelageret, samt ribbe med tilbehør. Hjemlengselen ble forsøkt dempet med noen glass av overvintringskvoten, men etter hvert tok likevel melankolien overhånd så noen av oss søkte ly under grana og drømte oss tilbake til vinterskogen og dombjellene i Gudbrandsdalen.

Isbjørnfrykt

Man venner seg til alt heter det, selv en snikende redsel for isbjørn i hælene når jeg tok min tørn ved måleapparatene. Som den barske overvintrer jeg innbilte meg å være der jeg vandret i den knirkende snøen i stummende mørke uten gevær, forsøkte jeg å nekte for meg selv at jeg nervøst speidet ekstra intenst ut i den svarte veggen. Filosofien var vel at bjørnen ville se og høre deg lenge før du var i stand til å reagere ved å avløse et skudd på måfå og langt mindre uskadeliggjøre udyret som truet der ute. Nå var det nok kanskje slik, i alle fall forsøkte vi å styrke hverandre opp ved tanken om at isbjørnene var reddere menneskene enn vi var dem. Vi hadde jo ikke på den tiden klare beviser for at isbjørnen hadde angrepet og drept noe levende menneske, slik vi har fått så mange eksempler på de senere årene fra Svalbard.

Russisk høflighet

En dag i mars kom to russiske helikoptre fra Barentsburg og slo seg ned oppe på tundraen. Vi hadde jo ikke sett folk bortsett fra Tiefenthal siden oktober og forsøkte å ta så vel imot gjestene som mulig og inviterte dem inn i Messa på traktement med kaffe, kaker og konjakk. Det var tydelig at mannskapene var sultne, så baksten vi kunne stille med monnet ikke, heller ikke fylte dramglassene med konjakk behovet. Russerne dro tilbake til helikoptrene og hentet egen proviant; brød, syltet agurk, smør og pølse, ja, ikke å forglemme kanner med avisningsveske som viste seg å være den fineste vodka. Her måtte verten finne seg i å bli utmanøvrert og festen var i gang. Det ble etter hvert klart utover kvelden at de besøkende hadde forventninger om herberge siden det ikke var en eneste av dem som bremset på vodkainntaket og ville være i stand til å føre et helikopter tilbake til Barentsburg. Mens alle var på stigende rus gikk praten livlig selv om vi ikke forstod så mye av hverandre. Det var jo midt i den intense kalde krigen og mistenksomheten lå som en vegg mellom oss.

Vi hadde et problem i Ny-Ålesund på den tiden. Ett av våre aggregater for strømforsyningen var i stykker og reservedelene lå i Longyearbyen. I løpet av natten ble dette problemet brakt på bane i tyske vendinger og lovnader ble gitt på tro og ære fra russerne om at de ville hjelpe oss ut av knipa. Neste morgen dro de derfor til Longyearbyen og hentet reservedelene for oss til vår største tilfredshet.

Det som ingen av oss visste var at det i Longyearbyen var en journalist fra Lofotposten som hadde fått snusen i denne vennetjenesten som russerne bedrev på Svalbard. Og neste dag stod det å lese at ”Russerne frakter NATO- utstyr på Svalbard.” Det var et uanstendig takk for hjelpen, som førte til at våre nye russiske venner fikk sin ufortjente straff.

Tiden for hjemreise meldte seg og jeg steg om bord i Sørøy en dag i juli i 1967 med kurs for Tromsø. Da Ringvassøya kom til syne syntes jeg å ane angen av bjørk i neseborene. På kaia i Tromsø ble jeg mottatt av personalet fra Nordlysobservatoriet som hjalp til med å bringe utstyr og måledata i land, ja for ikke å snakke om det som var igjen av overvintringskvoten som ofte ble ført over rekka på snedig vis.

Hjemme i Gudbrandsdalen vanket det flere festligheter der polarfareren skulle delta i flere bryllup under sommeren. Klær måtte kjøpes inn, og så rik som jeg følte meg med en årslønn på baklomma, dro jeg rett til Krokens konfeksjonsfabrikk på Åndalsnes og fikk meg sydd både dress og smoking etter mål.


Asgeir Brekke

Artikkelen er forkortet. Red.

Nøkkelord

Se bildet større

Den første forskningsstasjonen i Ny-Ålesund, slik den så ut vinteren 1966-67. FOTO: Asgeir Brekke

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!