Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Vil bo på Svalbard så lenge som mulig

Karl Fredheim vil være på Svalbard så lenge han klarer seg selv, fordi det er i Longyearbyen han har bodd mesteparten av sitt liv. Når han en dag må flytte ned, blir det til en hjemkommune med et begrenset kontaktnett. – Det får bli som det blir da, sier han. FOTO: Christopher Engås

Vil bo på Svalbard så lenge som mulig

– Jeg er inneforstått med at dette ikke er et livsløpssamfunn. Men jeg vil være her så lenge jeg kan. Etter 49 år er dette blitt hjemplassen min, forteller Karl Fredheim.

Det er to og et halvt år siden Karl Fredheim (69) fikk slag. Helt siden han våknet etter sitt illebefinnende, delvis lam i høyre del av kroppen, har målet vært å lære seg å gå igjen, og dernest å komme tilbake til stedet han har bodd mesteparten av sitt liv.

– Jeg fikk slag i januar i 2012. Det var tungt å innse at ting ikke ville bli som før, men jeg fikk raskt motet tilbake. Jeg lovte både meg selv og de rundt meg at jeg skulle gå før året var omme. Og slik ble det, forteller Fredheim.

Svalbardliv

Karl kom opp første gang i 1965, og jobbet da i Gruve 5, senere i Gruve 4. Han arbeidet en periode for et betongselskap, så Store Norske igjen, før han ble ansatt hos Sysselmannen på Svalbard.

– Jeg har trivdes veldig godt i alle de årene jeg har bodd på Svalbard. Folk har vært enestående. Årene hos Sysselmannen er de fineste jeg har hatt i yrkeslivet, og hadde det ikke vært for at jeg fikk slag, så hadde jeg nok jobbet der enda, sier han.

Hardtrening

Han kommer opprinnelig fra Nordkjosbotn i Balsfjord kommune i Troms. Etter nesten fem tiår på Svalbard, står fortsatt dette som hans hjemkommune. Men tilknytningen dit er mildt sagt svak. Karl har ingen barn, ingen av hans tre søsken bor i Nordkjosbotn, og heimgården er solgt. Kontaktnettet er nesten ikke-eksisterende. Det merket han da han havnet på et sykehjem i hjemkommunen.

– Jeg satt der og tenkte på hva jeg skulle gjøre, og bestemte meg for å hive meg i hard trening. Jeg trente en time hver morgen, og gjorde i tillegg runder ute. Jeg gikk opp og ned trapper, og fikk etter hvert kjempegod trening., sier han og fortsetter:

– Etter å ha blitt oppmuntret av gode folk rundt meg, bestemte jeg meg for å prøve å bo i Longyearbyen igjen. Den 13. mars i fjor kom jeg tilbake. Nå er målet å være her så lenge det er mulig, for jeg føler virkelig at det er her jeg hører til, sier han.

Klarer seg selv

Siden i mars i fjor har Karl bodd i leiligheten sin i bygget som kalles Provianten, ved Energiverket. Her har han funnet løsninger på praktiske problem, slik at han kan klare seg selv, med kun en funksjonell arm. Ting som er enkle for funksjonsfriske mennesker, blir ofte til store utfordringer for slagrammede. En ting som å skrelle grønnsaker er et eksempel.

– Jeg lurte lenge på hvordan jeg skulle få til å gjøre det med bare venstrehånda. Men jeg fant ei innretning der jeg setter fast poteten, eller gulroten, på ei fjøl som jeg hadde liggende. Da går det veldig fint. Hele tiden har jeg måttet pønske ut hvordan jeg skulle gjøre ting uten hjelp, og jeg tror det har bidratt til å holde hjernecellene i gang, sier han.

Karl har utviklet mange teknikker for å klare å gjøre ting med ei hand. Han tar av og på seg fatlen for høyrearmen, og kler på seg tykke klær med letthet, selv om det ikke går så veldig fort. Han forserer trappa ute, et trinn av gangen, baklengs. Han er ute to til tre ganger hver dag, og holder seg dermed i bevegelse. Motivasjonen er klar; å holde seg i så god form at han kan fortsette å bo for seg selv i Longyearbyen.

Når tullet kommer

Karl har et vidt kontaktnett i byen, og det går nesten ikke en dag uten at han har besøk. Han drar også på besøk til kjente som fortsatt er i byen. Hjelpemiddelsentralen i Tromsø har sørget for at han nå disponerer en elektrisk rullestol, med overbygg, varmeapparat, og kjørelengde på hele åtte mil. Selv mener han at han har det storartet.

– Vi må alle ned en dag. Når skal du reise?

– Jeg har sagt til de rundt meg at hvis jeg begynner å tulle, glemme ting, eller ikke klarer å ta vare på meg selv, er det bare å sende meg ned.

– Hvordan ser du på å flytte til hjemkommunen hvor du kke har et stor kotaktnett?

– Det får bare bli som det blir det. Jeg synes i grunn det er helt greit at Longyearbyen ikke er et livsløpssamfunn. Jeg er optimist av natur, og klager ikke, sier Karl Fredheim.

Nøkkelord

Se bildet større

Karl har lært seg å bruke venstre hånd til alt for å klare seg selv i hverdagen. FOTO: Christopher Engås

Se bildet større

Den elektriske rullestolen brukes flittig, og gjør at Karl kommer seg ut flere ganger daglig. FOTO: Christopher Engås

Se bildet større

Fra Karls yrkesaktive år der han blant annet var med på å bygge om Lompensenteret. Her sammen med Trond Løvdal og Terje Tønnesen i 1996. FOTO: Christopher Engås

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!