Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

«Sysla» vender hjem

Ann-Kristin Olsen er tilbake på besøk ved sysselmannsboligen, som var hennes hjem for nesten fire år på 1990-tallet. Som første kvinnelige sysselmann gikk hun under navnet «Sysla». FOTO: Christian Nicolai Bjørke

«Sysla» vender hjem

Tidligere sysselmann Ann-Kristin Olsen kom til Svalbard med et uåpnet malerskrin. Da hun dro, var det fortsatt forseglet.

Tekst:

Publisert:

I 1995 ble Ann-Kristin Olsen den første kvinnelige sysselmann noensinne. Hun startet 1. september. Dagen før ble islos Helmer Kristensen drept av isbjørn i Hinlopenstretet. To måneder senere brant sysselmannsgården ned etter en kortslutning i en rørkasse under bygget.

Tjenestetiden startet dramatisk. Og verre skulle det bli.

Liv som mann

– God dag!

68-åringen er en mild sørlandsbris som ikke taper varme selv om den blåser langt nord. Hun håndhilser lett, bøyer seg litt framover for å være sikker på at hun fanger navnet. Olsen fremstår på ingen måte som ei med spisse albuer. Likevel har hun bekledt en rekke toppjobber i sin karriere.

– Jeg har vært kvalifisert, og så sier jeg ofte «ja». Det har også spilt inn at jeg aldri har tvilt på om jeg har vært god nok eller martret meg selv for at jeg jobbet mens jeg hadde små barn, sier hun.

Denne uken snakket hun til 60 personer på Svalbard Museum. Tittelen på foredraget var «Mitt liv som mann» – passende for henne som var den første kvinnelige politimesteren, den første kvinnelige sysselmannen og som de siste femten årene har vært en respektert fylkesmann i Vest-Agder.

Erobret mannsbastioner

Olsens mor ble født i 1913, samme år som kvinner fikk alminnelig stemmerett. Det var det året hennes mormor fødte sitt ellevte og siste barn. To kvinner med vidt forskjellige forutsetninger, som igjen ble formødre for ei som for alvor banet vei for kvinner i lederstillinger i det mannsdominerte politiet. Stemmerettsjubileet i år har gjort Olsen til en ettertraktet foredragsholder.

– Mye handler om den tiden jeg er født inn i. I min tid har det vært relativt lett å erobre mannsbastioner, sier hun beskjedent.

Selv er hun født i Stockholm i mars 1945. Hennes mor flyktet til Sverige etter å ha arbeidet illegalt. Faren ble igjen i Norge. Flukten hadde vært nervepirrende. På et tidspunkt hadde moren skjult seg under et fiskegarn i en liten båt som dro fra Onsøy utenfor Fredrikstad. Tyskerne sjekket båten, men fant henne ikke.

Etter krigen flyttet foreldrene til Kristiansand. Her vokste Olsen opp i et herskapelig hus som fulgte med jobben til faren som havnefogd. Under broene i området satt fyllikene, «de blåfiolette», som hun kaller dem, og tenker på fargen som bredte seg ut i ansiktene etter harde liv.

– Jeg har hatt en trygg og god oppvekst, og fikk med meg den beste gaven: En forståelse av at jeg er god nok. Ikke at jeg er en gave til verden på noen måte, men at jeg er god nok, sier hun.

Snakker som bestemor

68-åringen ser i dag at hun har oversikt over fem generasjoner. Sin mors og mormors. Og sine sønners og deres barns. Hun mener at kravmentaliteten blant unge bare blir større og større. Mens tanken på plikt er noe som har forsvunnet helt.

– Nå som jeg blir eldre tillater jeg meg å snakke som min egen bestemor og gi uttrykk for hva som er rett og galt. Lenge syntes jeg moralisering var noe tull, folk skulle få lov til finne ut av det selv, men nå tillater jeg meg selv å mene noe.

– Er det deilig?

– Ja, det synes jeg. Det er et lite bidrag fra meg til en voksengenerasjon som i for stor grad har abdisert på det normative. Det er ikke greit. Det er viktig å meddele seg, være ansvarsbevisst og snakke om plikt. Jeg tror det bringer med seg mye moro og gir et rikere liv, sier hun.

Ordnet på stedet

Hennes største vendepunkt i livet kom da hun fikk barn. Hun var 30 år, seint ute i forhold til andre førstegangsfødende på den tiden.

– Man ser livet på en annen måte, både ansvaret og de utrolige gledene. Som politi ser man mye omsorgssvikt. Og man ser også at den som har blitt rundjult som barn, gjerne rundjuler sine egne. Det har gjort meg enda mer takknemlig for en god oppvekst, sier hun.

Da hun begynte i politiet, ble det bare skrevet «OPS» i hendelsesrapporten etter husbråk. Ordnet På Stedet. Ingen sjekket om det var barn i huset og i så fall ble det aldri rapportert videre. Nå er det standard prosedyre. Som politimester var Olsen blant dem som ivret for dette.

– Det er ikke lenger en kvinnegreie å bry seg om barna, det er noe alle politifolk gjør, sier hun.

Selvgodheten

Det var eventyrlysten som trakk henne til Svalbard. For en politimester var det et uvant samfunn. Nesten ikke kriminalitet. Materielt velstående. Overveldende mye fritidstilbud. Innbyggere som følte seg som et utvalgt folk.

– Livet i Longyearbyen var flottere enn noe annet sted, med en materiell standard som var helt fantastisk. Men det gjorde det også til et materialistisk samfunn, sier hun.

Olsen forteller om voksne som ikke prioriterte barna sine. Om barn som rekte rundt i gata med altfor lett tilgang til barskapet. Som sysselmann meldte hun sin bekymring til Svalbardrådet, som var forløperen til lokalstyret.

– Jeg pirket litt borti den selvgodheten som rådet blant voksne i Longyearbyen. Det ble ikke tatt nådig opp, og ingen ville ta selvkritikk. Man var så veldig opptatt av å stå fram som et nirvana, et perfekt samfunn. Det var høy terskel for å ytre seg kritisk, sier hun.

Det skremte henne ikke fra å heve stemmen.

– Som politi er det nødvendig at vi ser ting på vranga, det som ikke er så bra, sier hun.

Lukten av flybensin

Som sagt fikk hun en tøff start med isbjørnangrep og brann i sysselmannens kontorer. Men ingenting kunne måle seg med beskjeden hun fikk 26. august 1996.

Olsen var på Interpol-konferanse i Sverige da hun melding om at et russisk fly av typen Tupolev 154M hadde kjørt inn i Operafjellet. Snart satt hun om bord i et Hercules-fly sammen med en haug med pressefolk på vei mot Longyearbyen.

141 russere og ukrainere omkom i ulykken. Det ble aldri noe redningsoperasjon. Da hjelpemannskapene kom til stedet, innså de at alle var døde.

– Jeg kommer aldri til å glemme den forferdelig lukten av flybensin, sier hun.

Men for Olsen hadde arbeidet knapt startet. Alle de omkomne skulle fraktes ned, obduseres og sendes hjem. Det gjorde det ikke lettere at andre land ville ha et ord med i laget. I løpet av de første 48 timene landet det 45 offisielle representanter i Longyearbyen fra Russland og Ukraina.

– Det var et vanskelig samarbeid. Hadde flyet falt ned på Dovre, hadde de nok ikke følt seg så berettiget til å styre. Men på grunn av Svalbard-traktaten ble det komplisert, sier hun.

Et russisk hjelpelag tok seg opp på Operafjellet på egen hånd, og det oppsto tumulter. En mann ble lagt i håndjern.

– Å lede alt dette med fasthet og fleksibilitet var et C-moment. Men jeg er fremdeles stolt av at alle ble identifisert og sendt hjem i verdige former, sier hun.

Champagne-bråket

En opplevelse av at en fjær ble til fem høns sitter fremdeles i henne. Etter å ha inngått en viktig avtale med den russiske viseministeren Aleksandr Moskolets i forbindelse med ulykken, insisterte han på å drikke champagne for å feire avtalen. De to glassene ble servert i det Olsen kom ut til pressekonferansen.

– Jeg tok ikke sjansen på å fornærme ham, og drakk ut rett foran alle journalistene. Det ble tatt bilde av oss og jeg høstet mye kritikk i media i etterkant.

Daværende Høyre-leder Jan Petersen og andre stortingsrepresentanter reagerte.

Redningen kom fra uventet hold. Arne O. Holm, som to år senere skulle bli redaktør i Svalbardposten, skrev en artikkel i Dagbladet med overskriften «Skål, Svalbard» der han forklarte bakgrunnen.

– Jeg er veldig takknemlig for at han gjorde det, men har aldri fått takket ham for det. Håper han leser dette, sier hun.

Akvarellskrin

Det ble nesten fire travle år for den første kvinnelige sysselmannen. Før hun sluttet måtte hun også takle situasjonen etter at 23 gruvearbeidere i Barentsburg mistet livet i en eksplosjon, i tillegg til alle de hverdagslige gjøremålene som den øverste myndigheten på Svalbard har.

– Jeg kom til Svalbard med et nytt og uåpnet akvarellskrin. Da jeg dro herfra, var det fortsatt uåpnet, sier hun og ler.

Selv om båndene til Svalbard er sterke, blir det færre og færre av dem. Fram til i fjor var hun nestleder i Kings Bay. Neste år går hun av som styreleder for Svalbard Miljøvernfond.

– Svalbard-samfunnet er en viktig del av livet mitt, og det er fortsatt forbløffende mange jeg kjenner her. På butikken er det mange som stopper meg og sier hei. Det er veldig koselig, sier hun.

I to år til skal hun være fylkesmann i Vest-Agder. Da fyller hun 70 år og går av med pensjon. Det bekymrer henne ikke at hun ikke har noen planer etter det.

– Jeg har ikke kjedet meg et minutt i hele mitt liv. Hvorfor skal jeg begynne nå?

Nøkkelord

Se bildet større

Det ble mange turer gjennom porten på sysselmannsgården for Ann-Kristin Olsen. Som de fleste andre i Longyearbyen, hadde hun kort vei til jobb. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!