Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

'Synet som møtte oss var helt uvirkelig'

Beroliger: Mannskap fra KV «Senja» er borte hos noen av passasjerene fra Maksim Gorkiy for å berolige dem om at de snart vil bli hentet. Mange av passasjerene visste ikke at det var hjelp på vei, og trodde at deres siste time var kommet der de sto på et isflak midt på havet. Det var det sovjetiske mannskapet som ba flere av passasjerene om å gå over på isflakene, siden isen gjorde at det kom faretruende knakelyder fra livbåtene, som var laget av glassfiber. FOTO: Odd Mydland

25 år siden Maksim Gorkiy-ulykken:

'Synet som møtte oss var helt uvirkelig'

Sølve Tanke Hovden var med på å hindre at Maksim Gorkij ble et nytt Titanic. Her forteller han om de nervepirrende timene utenfor vestkysten av Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Natt til 20. juni 1989 var flaggskipet i den sovjetiske cruiseflåten, «Maksim Gorkiy», på vei fra Island til Magdalenefjorden på Svalbard. Rundt midnatt seilte skipet inn i drivisen i høy fart og fikk katastrofale skader med flere alvorlige lekkasjer i skroget. Tonnevis med vann trengte inn i skipet, og historiens mest dramatisk redningsaksjon i arktiske farvann ble iverksatt.

Det er nok fortsatt mange på Svalbard som husker denne natten. Redningshelikopterne fløy i skytteltrafikk, flyplassen var overfylt med fly i alle størrelser og K/V «Senja» ankom Longyearbyen klokken 01.30 med over 500 passasjerer og et mannskap på rundt 200 personer fra det sovjetiske cruiseskipet.

Kystvaktskipet hadde da spilt hovedrollen sammen med andre militære og sivile ressurser i en dramatisk redningsaksjon der nærmere tusen mennesker og et cruiseskip ble reddet fra en situasjon som var så nær ved å bli en av de verste skipskatastrofer siden S/S «Titanic» forliste.

Aksjonen var førstesideoppslag i aviser i både Norge og utlandet i flere dager, men ble fort glemt, fordi det ikke var store tabber eller tap av menneskeliv som kunne skape overskrifter i ettertid.

Kystvaktskipet «Senja» av Nordkapp-klassen er velkjent på Svalbard. Det er et robust fartøy med iskapasitet og stor utholdenhet. Denne natten var vi på fiskeripatrulje i området Isfjordbanken–Forlandet da vi ble varslet av Svalbard radio om at et sovjetisk fartøy sendte ut nødsignalet SOS vest av Svalbard. Vi var ca fire timers seilas fra den oppgitte nødposisjonen og satte straks full fart mot havaristen.

Da det ble kjent at det var et sovjetisk cruiseskip med over 900 passasjerer og mannskap om bord, ble det hektisk aktivitet om bord på K/V «Senja». Fantasien strakk ikke til når vi skulle lage en redningsplan. Vi hadde innledningsvis ikke opplysninger om hva som var årsaken til at skipet hadde sendt ut nødsignalet. Var det mange omkomne? Var passasjerene fortsatt om bord eller var de i livbåter og flåter? Antallet ble også en utfordring. Hvordan skulle K/V «Senja» med et mannskap på 50 ta imot over 900 mennesker?

Vi forberedte oss på det vi kunne. Skipslegen og sanitetspersonellet gjorde sine forberedelser. Byssa begynte å bake brød og lage suppe, kaffe og te i store mengder. Ganger, lugarer og messer ble ryddet for å skape størst mulig plass.

Da vi nærmet oss havariposisjon, hadde vi god kontakt med «Maksim Gorkiy» på radio. De meldte at de var «sinking», og at rundt 350 passasjerer og mannskap allerede var satt ut i livbåter og flåter. Vi hadde kontakt med Hovedredningssentralen i Bodø som meldte at helikoptere og fly var på vei til havariposisjonen for å bistå oss i redningsaksjonen.

Vi var klare. «Maksim Gorkiy» var registrert på radaren, og spenningen steg. Alle stirret utover havet, som hadde roet seg. Dønninger på 2-4 meter og mindre isklumper var tegnet på at vi nærmet oss iskanten.
Så meldte utkikken at han kunne se «Maksim Gorkiy».

Synet som møtte oss var uvirkelig. Båten lå med baugen tungt ned i sjøen ute i åpent hav. Mellom oss var det et stort drivisbelte og inne i isen lå det livbåter og flåter spredt over et stort område. På et stort isflak sto det en mengde mennesker tett sammen. På et annet lå det flåter med personer som stod på utsiden av flåtene. Sammen med tåkedisen over isen skapte det et helt spesielt syn som gjorde oss målløse i noen sekunder.

Vi visste at passasjerene ikke var trygge dersom vi presset oss for raskt inn i isen. Isflakene kunne brekke opp og passasjerene falle ut i issørpa mellom flakene. Vi måtte prioritere, og ut fra situasjonen valgte vi å gå forsiktig mot den nærmeste livbåten for å ta om bord passasjerene.

Situasjonen var skremmende. Kapteinen på «Maksim Gorkiy» bekreftet at de fortsatt tok inn vann, helt inn på Dekk 3 forut. Vi meldte tilbake at vi nå ville prioritere dem som var inne i isen og ba dem forsette evakueringen med flere livbåter. Nå kom også de første redningshelikoptrene og fly fra fastlandet for å assistere oss.

Vi fikk etter hvert manøvrert livbåtene inn mot skutesiden ved akterdekket. Derfra fikk vi løftet passasjerer opp på dekk. Det ble fort kaotisk da det kom mange passasjerer om bord fra livbåter og helikoptre og vi mistet kontroll med tellingen. Passasjerene ble omfordelt, slik at de eldste og mest forkomne fikk plass på lugarene, mens andre fikk plass i messene. Alle ble servert kaffe/te og varm suppe. Flere fra besetningen til «Maksim Gorkiy» hjalp til i byssa og i oppvasken for det var ikke mange kopper og kar tilgjengelig.

Etter hvert var det mennesker overalt, og det ble vanskelig å bevege seg rundt på fartøyet. Toalettene gikk tett og vi måtte utnevne et toalett-team som, utstyrt med salmiakk og verneutstyr, gikk inn for å tømme toalettene for hånd – en skikkelig drittjobb.

De første par–tre timene reddet vi folk på løpende bånd. Under ombordtakingen oppdaget vi at passasjerene ikke bare hadde tatt med seg varme klær, pledd og puter i livbåtene, men at noen også hadde tatt med seg noen flasker med alkohol. Passasjerene fikk forklart at vi var nødt til å beslaglegge all alkohol under de rådende omstendigheter, noe de hadde forståelse for.

Aksjonen var ikke bare en dramatisk redningsaksjon, det var også en bergingsaksjon. Kapteinen ønsket assistanse for å berge skipet som stadig sank dypere med baugen. Vi sendte over pumper og mannskap, men det strakk ikke til. Samtidig som vi ba om større pumper fra Longyearbyen, gikk våre dykkere ned og fikk trukket en presenning over det største hullet i undervannskroget. Dette hjalp til å stabilisere situasjonen, og reddet til slutt skipet.

Etter rundt 14 timer i havariposisjon, var tiden inne for å oppsummere. Kaptein Galimov og skipssjef Kleiven snakket sammen på radio via tolk og hadde tydeligvis ikke samme virkelighetsoppfatning av situasjonen. Men på den annen side hadde de også forskjellig ståsted og ansvar. Kleiven måtte også tenke på situasjonen med alle passasjerene ombord i K/V «Senja». Flere problemer oppstår når man skal ivareta sikkerhet og velvære for så mange personer. Plassforhold, mangel på mat og sanitære forhold var et reelt problem om bord. I tillegg var legene bekymret for flere av passasjerene som hadde kroniske sykdommer som hjertesykdom, epilepsi og diabetes.

Klokken 01.30 på natten ankom vi Longyearbyen og passasjerene ble ønsket velkommen av sysselmann Leif Eldring, hans tyskfødte kone Annegret von Winterfeld, syssel­mannsbetjent Jan Klyver og sysselmannsfullmektig Berent Fredrik Moe. Det ble mange gledestårer, klemmer og varme håndtrykk mellom de skipbrudne og våre mannskaper på akterdekket og ved gangveien denne natten.

Selv om mange var preget av hendelsen etter flere timer i livbåter, flåter og stående på isflakene, var de dypt takknemlige, og ga uttrykk for dette da de gikk i land.

Alle som deltok om bord, i lufta og på land gjorde en fantastisk innsats. Mange risikerte liv og helse, vi brøt mange regler og tok store sjanser underveis. Vi gjorde det som måtte gjøres, noe gikk også galt, men aksjonen må sees på som meget vellykket.

Etter mange år i Sjøforsvaret og redningstjenesten har jeg lang erfaring med redningsarbeid og er ikke i tvil om at «Maksim Gorkiy»-aksjonen er den mest dramatiske redningsaksjonen som har funnet sted i anvarsområdet for norsk redningstjeneste.

Tekniske beregninger i ettertid viste at «Maksim Gorkiy» tok inn 9.000 tonn vann. Dersom pumpeassistansen hadde kommet en halvtime senere, ville det kritiske punktet på rundt cirka 9.500 tonn ha blitt nådd, og båten ville sannsynligvis ha sunket.
Etter seks måneder var «Maksim Gorkiy» tilbake i cruisemarkedet. I 2008 ble den solgt til India for opphogging.

Thorvald Stoltenberg, som var norsk utenriksminister under redningsaksjonen, avsluttet forordet i boka «Redningsdåden» fra 2012 slik:

«Vår moderne kystvakt har etter hvert en ærerik historie. Redningsarbeidet i forbindelse med 'Maksim Gorkiy' er en viktig del av denne historien.»

Se bildet større

Tung i baugen: «Maksim Gorkiy» tok inn 9.000 tonn vann. Hadde den tatt inn 500 tonn til, ville båten sannsynligvis sunket i havet. FOTO: Forsvaret

Se bildet større

Overfylt: Utmattede passasjerer fra den sovjetiske båten måtte stues rundt på KV «Senja». Bildet er tatt i en av salongene. FOTO: Mads Gilbert

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!