Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Sykehusbesøk og gruveulykke

Sverdrupbyen: Bjørnar Nilsen og familien bodde størstedelen av tiden i huset nederst til høyre i bildet, nærmest Haugen. Han og familien bodde i høyre del av bygningen. FOTO: Bjørnar Nilsen

Sykehusbesøk og gruveulykke

Sykehusbesøk og gruveulykke

Tekst:

Publisert:

Jeg vokste opp i Sverdrupbyen sammen med moren min Marie som var brakkesjef, far min Johannes Støbseth som var stiger, og en eldre bror. Foreldrene mine bodde i Longyearbyen i over 40 år, og ble kjent her før krigen. Jeg kom som femåring i 1948 og ble til jeg var 18 år.

Det er en spesiell hendelse fra Svalbard som jeg vil fortelle om. Jeg var ikke begynt på skolen, jeg tror jeg var sju år. Det skulle være skoleskirenn oppe ved breen, og jeg fikk være med. Vi var jo ikke så mange unger der oppe den gang, og jeg var god til å stå på ski. Jeg var uheldig og kolliderte med en gutt som var eldre enn meg i en sånn u-bakke.  Jeg brakk lårbeinet, og en gruvearbeider bar meg ned til stallen. På sykehuset ble jeg lagt i en slede med høy og kjørt til sykehuset på Haugen. Der fikk jeg narkose og våknet opp med foten gipset og rett til værs. Det gikk tau over noen trinser til enden av sengen, hvor det hang lodd for å holde foten i strekk. Over magen hadde jeg et tungt teppe for at kroppen ikke skulle bli trukket opp i lufta. To ganger slet tauet seg, og foten falt ned. Far min måtte i naustet for å hente tau som var sterkt nok.

Det var veldig kjedelig for en vilter krabat som meg å ligge slik med foten rett opp i ti uker, så noen tårer ble det. Leker fantes ikke. Far min fikk laget en liten batteridrevet motor til meg i gruva, med en magnet fra en tysk felttelefon. Den lekte jeg med, så lenge batteriet varte. Jeg husker at når det klødde mye under gipsen, så brukte sykepleierne en strikkepinne som de stakk under gipsen for å stoppe kløen. Ennå vises det arr etter gipsen, og nå er jeg 70 år.

Mens jeg lå der på sykehuset, jeg tror det var 26. mai 1950, så skjedde det en stor gruveulykke. Kullstøv ble antent i Gruve 1 i Sverdrupbyen. Mange omkom, og sykehuset ble fylt opp av brannskadde arbeidere. Tre arbeidere ble lagt på samme rom som meg. Kroppene deres var bandasjert, slik at bare øynene vistes. De satt, eller hang med armene rett ut, rett mot meg på andre siden av rommet. Det spredde seg en søtlig lukt fra de skadde over hele sykehuset. Jeg synes ennå jeg kan kjenne den lukten, når jeg kjenner etter. Da jeg endelig slapp ut av sykehuset, kunne jeg ikke gå. Jeg måtte bruke en krakk å holde foran meg når jeg skulle lære meg å gå igjen.

Jeg kom meg på beina, og jeg kunne vel være en åtte-ni år da jeg fikk jobb som avisbud. Jeg gikk med avisa i flere år og delte ut Svalbardposten på brakkene til de som hadde abonnement. Redaksjonen var den gang to rom i en av de øverste brakkene i Nybyen. Betalingen jeg fikk for å dele ut Svalbardposten en hel vinter, var 75 kroner. For penger jeg tjente, kjøpte jeg blant annet et byggesett til en båt. Jeg fikk broren min til å hjelpe meg med å bygge den og brukte den på hytta vi hadde utenfor Nesset (Hotellneset), der det er små dammer. Vi styrte båten med ei line, for den gikk svært fort.

15 år gammel begynte jeg som hjelpegutt, og senere lærling på det kombinerte elektro- og vinkelverkstedet. Der arbeidet jeg til jeg var 18 år. Betalingen var 2 kroner og 15 øre timen.

Sist jeg arbeidet på Svalbard, var i 1969. Da var jeg elektriker på Nesset og hadde ansvaret for det elektriske på sjeideanlegget og lasteanlegget. Den gang holdt jeg på å skyte tre russere ved et uhell, men det er en annen historie.

Se bildet større

I strekk: Bjørnar Nilsen brakk lårbeinet som sjuåring og ble liggende på sykehuset på Haugen i ti uker. FOTO: Bjørnar Nilsen

Se bildet større

Brødre: Bjørnar og den eldre broren Jan med hunden Kora, vokste opp i Longyearbyen. Her er de en tur i Hiorthhamn. FOTO: Bjørnar Nilsen

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!