Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Svalbard er ikke mitt lenger

Ett år før hun kunne feiret 50 år i Longyearbyen, synes Kjellrun Eggenfellner det er på tide å vende hjem til sin barndoms Romsdal. FOTO: Ole Magnus Rapp

– Svalbard er ikke mitt lenger

Kjellrun Eggenfellner har lært en hel generasjon å være stolt av Svalbards historie. Nå er hun snart Svalbard-historie selv.

Tekst:

Publisert:

Når våren kommer, planlegger Kjellrun Eggenfellner å forsiktig ta de arktiske maleriene ned fra veggene.

Hun vil pakke dem sammen med store mengder bøker og andre minner. Containeren vil gå til Molde-traktene. Ringen er sluttet etter nesten 50 år i Longyearbyen.

Kom sjøsyk
På bordet ligger et tykt fotoalbum med minner fra Skolefritidsordningens museumsgruppe de siste 25 årene. Eggenfellner har gitt alle 3. og 4. klassingene der grundig innføring i Svalbards historie. Nå ser hun stolt at hennes tidligere elever bringer kunnskapen videre til egne barn.

– Tilhørighet skaper trygghet, sier hun.

Selv har Eggfenfellner alltid følt seg trygg i Longyearbyen. Fra hun ankom sjøsyk i 1967, via mange gode opplevelser samt prøvelser i livet hun helst ville unngått.

Med to små barn og sivilingeniør-ektemann fra Wien ankom Kjellrun Eggenfellner Longyearbyen sommeren 1967. Mannen var eventyrer, og hadde fått jobb i gruveledelsen. Gutt nummer en ble født i Stockholm, nummer to i Køln. Den tredje, sønnen Frank, ble født i det gamle sykehuset i 1969.

– Å føde barn på Svalbard var fantastisk. Sykehuset var det beste stedet for mor og barn. Det er med vemod jeg ser at det nå er fraflyttet og kanskje ødelagt, sier hun.

Dobbelt tap
Kjellrun har gjennomført flere private aksjoner. Et par dager før flyulykken på Operafjellet, tok hun et vakkert høstbilde av det karakteristiske fjellet. Etter ulykken fikk hun laget et prospektkort til minne, og dette innbragte 80.000 kroner som gikk til de russiske og ukrainske pårørende.

Senere aksjonerte hun for at kirurgiberedskapen skulle holdes høyt ved Longyearbyen sykehus, og hun led dobbelt tap.

– Min mann ble alvorlig syk og det ble komplikasjoner. Tilbudet her var lagt ned, men man forsøkte. Ambulanseflyet drøyde, og da det endelig var klart til å dra, var det for sent for ham, forteller hun.

Levende historie
Selv jobbet hun på sykehuset i 15 år, etter å ha tatt hjelpepleierutdannelse. Samtidig vokste interessen for lokalhistorie til å bli et yrke. Kjellrun er levende Svalbard-historie og opptatt av å formidle. I mer enn 25 år har hun arbeidet ved Svalbard Museum. Der guider hun gjerne, eller betjener resepsjonen og bokutsalget.

I 2006 skrev hun sin egen historiebok for barn «Eventyrlandet Svalbard», en innføring i øygruppens spesielle historie, fra Barentsz og pomorene til dagens urbane by.

Små venner
Hennes egne barn og barnebarn er spredt fra Longyearbyen i nord til Florida i sør. På veggen hjemme henger muntre tegninger fra fem barnebarn, samt hilsener fra flere hundre små venner etter 25 år på SFO.

– Jeg har vært reservebestemor for mange. Det er en rolle jeg trives i, smiler Kjellrun.

Hun har også tilført barna mer enn historie, litt oppdragelse. Blant annet har de besøkt bygdas gravplass, og lært at her oppfører man seg, leker ikke og viser respekt. Sangen «Kjemp for alt hva du har kjært…», er med i hennes pensum på SFO. Det samme er byens egen historie.

Hun er glad for deler av utviklingen i byen, og mindre glad for andre ting. Flyplassen er et gode, og hun savner ikke de fæle båtturene til og fra fastlandet. At jernkua er historie er greit, men de høye prisene i butikkene er slitsomme. Å bo er dyrt, spesielt når man er alene og ikke har noen å dele regningene med.

– De at befolkningen skiftes ut hele tiden er også slitsomt. Ikke før har man blitt kjent, så drar dem, sier hun.

Lyriker
Nå blir hun en av dem. Bygda har forandret seg, og selv om hun reiser med et visst vemod, så ser hun frem til mange gode år med utsikt over Langfjorden i Romsdal. Blant det hun ser med spenning på er å få trær rundt hus, samt det å klippe en plen.

Nå har hun solgt hytta i Bjørndalen, og så smått begynt å pakke.

– Det er på tide å takke for meg. Svalbard er liksom ikke mitt lenger. Min tid er over her, og det er greit, sier kvinnen som i mai runder 70.

Før hun drar gjør hun gjerne fangstmannen Hilmar Nøis sine ord til sine. Etter 38 overvintringer skrev han i sin siste dagbok på Fredheim: «Rik på penger ble jeg aldri, men på minner er jeg millionær så lenge jeg lever».

Nøkkelord

Se bildet større

Kjellrun Eggenfellner sammen med sønnene Heinrich og Jan foran Stormessa i 1969, Yngstemann Frank ble født på sykehuset senere samme år. FOTO: Privat

Siste nytt i Magasin

Aksjonsdugnaden startet med løyperekord

TV-aksjonsstafett i sentrum.

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!