Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Stillheten etterpå

Rune Karlsen (t.v.) og Kjell Olsen har ikke problemer med å gå på jobb i Lunckefjellet, selv etter bildene fra ulykken i Soma. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Stillheten etterpå

301 mennesker mistet livet i gruveulykken i Tyrkia. Det snakker ikke gruvearbeiderne på Svalbard så mye om. De har nemlig en jobb å gjøre.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.05.2014 kl 08:19

Det er stille og rolig i de mørke gruvegangene i Lunckefjellet. Om få timer er gruvearbeiderne ferdig med skiftperioden sin på fjorten dager. I lufta er det små snøfiller, og de fleste tenker mest på om flyet går eller ikke.

Kanskje var det slik det var i Soma i Tyrkia for litt over en uke siden. Skiftet var over, og nye krefter skulle ta fatt. Men en eksplosjon sendte store mengder oksygenfattig luft innover gruvegangene. Minst 301 gruvearbeidere mistet livet.

Setter slike TV-bilder seg på netthinna til våre gruvearbeidere her nord?

Norske bånd

– Jeg tror de fleste gjør noen tanker i hodet sitt, men det har ikke vært så mye snakk om det. sier Tom Rydningen (25).

Han har vært gruveelektriker i Store Norske i tre år, og jobber nå med oppfaringa i Lunckefjellet.

– Men det er jo sånn at vi hver dag håper at alle kommer seg helberga ut, sier han.

– Finnes det et bånd mellom gruvearbeiderne i verden?

– Nei, ikke i hele verden. Det er en del engelskmenn her, og vi snakker gjerne med dem om hva slags forhold de jobber under. Men det er mest mellom oss i Store Norske at det er sterke bånd. Det er en veldig kameratskap her, sier Rydningen.

– Hvordan kommer det til uttrykk?

– Vi ber hverandre om å være forsiktig, og følger med på hverandre at jobben blir gjort på en sikker måte og at vi ikke er til fare for oss selv eller andre, sier han og forteller hva som skjedde da en gruvearbeider i oktober i fjor falt to meter og slo bakhodet mot et stempel:

– Da gjorde gutta en kjempejobb med å frakte ham fortest og tryggest mulig ut. De fikk ham ned på sykestua og var sammen med ham slik at han visste det var noen kjente i nærheten, sier Rydningen, som var på jobb et annet sted i gruva da ulykken skjedde.

Verstingland

Lenger inn i gruva møter vi Rune Karlsen og Kjell Olsen. Det er så vidt vi får en prat med dem før de setter kursen mot fjorten fridager. Karlsen sier at ulykken i Tyrkia ligger i bakhodet.

– Jeg tenker jo på det, men er glad for at sikkerheten er som den er her. Tyrkia er jo en av verstinglandene, sier Karlsen.

Han har også fått høre det av sine nærmeste i dagene etterpå.

– Ja, vi får jo høre at vi må være forsiktige, da, sier han.

– Har ulykken gjort lysten til å jobbe i gruve mindre?

– Nei, kommer det kontant fra veteran Kjell Olsen.

– Vi har en jobb vi må gjøre.

Drillet i sikkerhet

Store Norske har omtrent like mange ansatte som antall døde i Tyrkia-ulykken. I etterkant av katastrofen har gruveselskapet likevel stilt seg spørsmålet:

Kunne dette skjedd her?

– Sammen med interne og eksterne eksperter har vi kommet fram til at med de sikkerhetstiltakene vi har, er sannsynligheten for at noe slikt skal skje veldig, veldig liten. Jeg kan nesten ikke tenke meg at det er mulig, sier Per Nilssen, leder for gruveteknisk avdeling i Store Norske.

Det siste året har gruveselskapet drillet hele organisasjonen ekstra hardt i å tenke sikkerhet.

– Før 2013 så vi en tendens til oppblomstring av lettere personskader. For Store Norske skal sikkerheten være førsteprioritet, og det prøver vi å leve opp til nå ved hjelp av en handlingsplan for HMS og sikkerhetsarbeid, sier Nilssen.

En vei å gå

Et av virkemidlene har vært å få inn rådgivere utenfra som skal kikke selskapet i kortene og gi tilbakemeldinger på om arbeidet er godt nok.

– Er Store Norske der dere bør være med tanke på sikkerhet?

– Nei, fremdeles har vi en vei å gå, med tanke på at vi fremdeles har en del mindre personskader. Det skal sies at vi har sett en reduksjon av dette de siste fem-seks månedene, men det har vært hendelser som kunne ført til en personskade. Det er disse hendelsene vi prøver å forebygge nå, sier Nilssen.

Ikke farge, lukt, smak

Rapporter i etterkant av Soma-ulykken viser til at det var et kritisk nivå av karbonmonoksid som tok livet av de fleste gruvearbeiderne. Det samme skjedde i Svea Nord i juli 2005, som var sist det skjedde et dødsfall i de norske gruvene på Svalbard. Frank Wiggo Karlsen mistet livet da oksygenfattig luft strømmet inn ved gjennombruddstedet i stoll CT4.

Nilssen forklarer at det viktigste i en slik situasjon er å oppdage faren tidlig nok.

– CO-gass har verken farge, lukt eller smak, så du registrerer det ikke før du blir svimete i hodet, sier han.

Oxyboks

Luftkvaliteten i arbeidsområdet kontrolleres av personbårne elektroniske sensorer som kontinuerlig registrerer både oksygennivå og andre gasser. I tillegg er det fastmonterte sensorer ulike steder i gruva.

– Hvis det blir målt utslag, er det første vi gjør å komme oss ut av området. I tillegg til selvreddere som vi bærer med oss, er det plassert ut oxybokser mange steder i gruva, sier Nilssen.

En oxyboks resirkulerer luften man puster ut, samt tilsetter en liten dose oksygen for hvert åndedrag. Ved normalt luftforbruk vil den vare i omtrent 50 minutter.

– Hvis vi er langt inne i gruva, vil vi bruke lenger tid på å komme oss ut. Derfor er det plassert nye oxybokser med jevne mellomrom på vei ut av gruva, sier Nilssen.

Ifølge forskriftene skal alle arbeidsområder i gruva ha en alternativ utgang i tillegg til den vanlige. I den alternative veien går det et ledetau ut slik at man kan finne veien selv om det er røykfylt.

Nødutganger

Tilbake ved det elektriske anlegget for transportbeltet skryter gruveelektriker Tom Rydningen av sikkerhetsarbeidet til Store Norske:

– Første dag på jobb måtte jeg gå alle nødutgangene og lære meg hvor de var. Du slipper ikke inn i gruva før det sitter, sier han.

Han har ingen betenkeligheter med å gå på jobb.

– Jeg føler det er utrolig trygt her. Og jeg hadde ikke gått inn hvis jeg ikke følte det sånn, sier han.

Bedre inntjening

Nilssen mener det er de små, dagligdagse rutinene som til sammen utgjør det viktigste løftet for en bedret sikkerhet.

– Det handler blant annet om å kontrollere elektrisk utstyr, ventilasjon og maskiner. Spesielt transportbelteanlegget, som har mange roterende deler, kan være en brannsikkerhetsfaktor, sier Nilssen.

– Går HMS-arbeidet ut over inntjeninga?

– Nei, faktisk ikke. Vi mener at et godt HMS-arbeid krever god planlegging av alle arbeidsoppgavene, og god planlegging gjør oss mer effektive og hindrer stans i produksjonen. Så til syvende og sist lønner det seg med et høyt sikkerhetsnivå, sier Nilssen.

Nøkkelord

Se bildet større

Gruveelektriker Tom Rydningen håper hver dag at alle kollegene kommer ut av gruva. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Se bildet større

Per Nilssen mener at et godt sikkerhetsarbeid ikke bare gjør gruva til et tryggere sted å være, det vil også vises positivt på bunnlinja til selskapet. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!