Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Peder Åsmund ble fostret opp på fuglesuppe og spekk fra storkobbeunger

Nord: Peder Åsmund Pedersen er født på Blomstrandhalvøya, på nordsiden av Kongsfjorden. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Peder Åsmund ble fostret opp på fuglesuppe og spekk fra storkobbeunger

Peder Åsmund Pedersen er Norges nordligste fødte gjennom tidene. Å stelle ham var den vanskeligste jobben fangstmannsfaren noen sinne gjorde.

«Fremdeles fint veir. Vert syk i hele nat meget fra kl.fem og til et kvart over fire eftermiddag, da fik vi en deilig stor sön, alt vel.»

Året er 1930, og det er Hansine Eline Antona Hansen som skriver. Som 32-åring har hun allerede overvintringer i gruvesamfunnene i Ny-Ålesund og på Bjørnøya bak seg.

I Ny-Ålesund fikk hun datteren Hanna med en kontorist, men de giftet seg aldri. Senere møtte hun fangstmannen Peder Pedersen Ullsfjording. Det er derfor hun nå sitter og skriver dagbok på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden – nygift og igjen nybakt mor.
Huset hun bor i heter Camp Mansfield, og er bygd av Ernest Mansfield da han forsøkte å sette i gang et marmorbrudd i 1911. Peder virker som vaktmann på anlegget, og driver også en utstrakt fangstvirksomhet. Lille Hanna fordriver dagene med å leke med seg selv, hunden Karo og en katt.

Og nå har altså familien fått et nytt medlem: Peder Åsmund – Norges nordligste fødte. Pappa Peder må telegrafere til handelsmann Hagerup etter nye forsyninger. Meldingen er kort og klar: «Send mer krutt og barneklær».

Ikke verdens nordligste
Tidligere avisartikler har hevdet at Peder Åsmund er verdens nordligste fødte, men da har de presisert at han er «den av den hvite rase som er født lengst nord», slik Arbeidermagasinet gjorde i 1935.

– Det er vel en del eskimoer som er født lenger nord enn meg, sier Peder Åsmund Pedersen.

Han er blitt 84 år, og understreker stadig at det er mye han har glemt. Men likevel kommer de, historiene, en etter en som opp av en bunnløs hatt. Kanskje har det med omgivelsene å gjøre? Vi sitter i oppholdsrommet på fangsthytta på Svalbard Museum. Det er en tro kopi av Camp Mansfield, som Peder Åsmund ble født i. En køyeseng, et bord, noen krakker og en ovn. Rommet er så lite at du nesten kan berøre alle veggene når du sitter ved bordet. Under slike kår hadde familien på fire to overvintringer.

– Det er klart at det er stort for oss at at museet har bygd denne, ikke minst som en heder til mor og far. Det setter jeg stor pris på, sier han.

Nysilt melk og fersk fisk
Å gå gravid og føde barn på en av de ytterste utpostene handler om mer enn det tunge arbeidet, det knugende mørket og ensomheten når mannen var ute på fangst i flere uker. Det handler også om de små problemene, de som Hansine kanskje skammet seg litt over i etterkant, men som der og da er høyst virkelig. Som det at hun lå og gråt om natten fordi hun pluselig fikk «så fortærende lyst på nysilt melk, eller fersk fisk», matvarer som ikke var så enkle å oppdrive midtvinters i Kongsfjorden.

Men så kom det altså en sønn, og fangstmann Peder ble pappa for første gang. Fru Aam, som hadde kommet fra Ny-Ålesund for å hjelpe til under fødselen, dro tilbake, og med en utmattet Hansine til sengs, var det Peder som måtte stelle sin nyfødte sønn. Hansine har senere fortalt at dette var den strieste tørnen den hardbarkede fangstmannen hadde hatt. Selv om han hadde seilt fra Spitsbergen til fastlandet i en havarert skute som kun var lappet sammen med skinn og drivved og ble holdt flytende ved at de pumpet ut vann for harde livet, var det ingenting mot kunsten å bade en sped, liten nyfødt skapning. Peder Pedersen Ullsfjording kunne flå en isbjørn uten å blunke, men svetten rant fra pannen når han forsiktig la de grove fangstnevene rundt den myke menneskeklumpen og balanserte hårfint mellom å ikke klemme barnet i hjel og miste det i gulvet.

Hansine forteller at hun syntes så synd på ham at hun tok over, selv om hun var temmelig avkreftet etter fødselen. Peder ble sittende og støtte henne i sengen. Senere begynte han å lete i legebøkene sine for å finne noe som kunne hjelpe Hansine å komme til hektene.
Han var neppe vant til slike intense bokstudier. Plutselig fant hun ham sovende med hodet ned i boka.

Peder Åsmund sier han er imponert over at foreldrene hans klarte å oppfostre to barn under disse kårene, men minner også om at det ikke var unikt i 30-årene.

– Du må huske på at forholdene på fastlandet ikke var noe særlig bedre på den tiden. Vi hadde det egentlig ganske godt, for det var mer enn nok proviant fra marmorbruddet. Det var overflod selv om vi bodde isolert, sier han.

En stor plugg
Peder Åsmund sitter på den nederste senga i dobbeltkøya. Til høyre for ham henger et bilde ham sammen med faren og mora. Faren er glattbarbert, noe som ikke var så vanlig blant fangstmenn. Men han hadde ikke noe valg, siden sønnen likte så godt å lugge ham hardt i skjegget.

På bildet er Peder Åsmund en stor plugg. Kanskje ikke så rart. I tillegg til brystmelk, ble guttungen oppfostret på spekk av storkobbunger og fuglesuppe.

– Jeg har hørt at jeg var vill etter det, sier han.

Da han kom til legesjekk på fastlandet som ettåring, kunne legen konstatere at han var utviklet som en treåring.

Bortsett fra snøspurven, hadde han én lekekamerat: Storesøsteren Hanna. Hun hadde vært helt alene som barn gjennom store deler av livet, og ofte hørte de henne gå rundt og føre lange samtaler med seg selv. Hanna lærte lille Peder Åsmund noe viktig:

«Det er ikke så vanskelig å være alene når man har noen sammen med seg», sa hun.

Men hun kunne også være som storesøsken flest. En gang gikk en tyvjo til angrep på de to søsknene. Som oftest hadde de en stokk eller noe annet med seg som de holdt over hodet for at fuglen heller skulle angripe den. Men siden de ikke hadde det, tok Hanna lillebroren opp på skuldrene og lot ham ta støyten.

Isbjørnunge på dekk
Familien dro ned høsten 1931. Peder Pedersen Ullsfjording kjøpte et hus på Vågnes, like nord for Tromsø. Utsikten var mot skipsleia, der svære skip dro mot Arkhangelsk for å hente trelast og ishavsskutene satte kursen nordover mot nye eventyr. Tanken var at han ville ha noe å se på den dagen han selv ikke orket å dra på Ishavet.

Faren fortsatte å dra nordover. En gang ankret han opp utenfor havna i Vågnes og tok lille Peder Åsmund om bord. Gutten gikk rundt og kikket storøyd helt til han møtte på en isbjørnunge som løp fritt rundt på dekk.

– Da skrek jeg noe voldsomt. Den var tam, så de lot den springe løs. Men siden jeg ble så redd, så puttet de den i en kasse, sier Peder Åsmund.

Faren fikk aldri nyte de rolige dagene med utsikt til skipsleia. Peder døde i 1934, 51 år gammel, av kreft i magen. En ishavsskute fraktet den døde kroppen til Oldervik kirkegård, litt lenger nord i sundet, der han ble begravet.
Peder Åsmund var fire år gammel.

Skremte nabohesten til fjells
Med farens død vokste historiene om ham, og Peder Åsmund begynte å drømme om Ishavet. I møte med Arbeidermagasinet i 1935 fortalte femåringen at han skulle skyte massevis av bjørn og rev, og arbeide med lillebørsa si. Det var ikke tvil om at han skulle bli ishavsmann.

Men først kom krigen. Og tenåringen, som eide en fjording, begynte å kjøre last for tyskerne som arbeidet med å bygge opp et kanonbatteri på hjemstedet hans. Etter krigen tok ungguttene over batteriet.

– Vi som var i slyngelalderen tok oss til rette, og lekte med kanoner og håndgranater som lå slengt. Det smalt over alt, og vi skremte hesten på nabogården til fjells, minnes Peder Åsmund.

Senere jobbet han en liten stund som passfotograf, før han dro ut på fiske. Men det drøyde ikke lenge før han fikk muligheten til å dra tilbake til sin fødeøy.

Fangstmannsliv
Peder Åsmund snur seg fra side til side i replikahytta på Svalbard Museum. Han kjenner igjen ovnen, og døra inn til bislaget. Så får han øye på geværet som henger på veggen.

– Det der har jeg brukt mange ganger på selfangst, sier han.

I 1948 fikk han plass på skøyta «Aktiv», som la turen nordover langs vestkysten av Spitsbergen. Ved Velkomstpynten var det stopp, der lå isen tettpakket. På turen hadde de en gang en storkobbe på skuddhold, og skipperen skulle ta den selv. Han bommet, og kobba var i ferd med å slippe unna.

– Skyt, for helvete, lød det, og Peder Åsmund la an rifla, og trakk av.

Akkurat i det storkobba løftet hodet opp for å ta sats og dykke ned, traff skuddet.

– Da var jeg veldig stolt, minnes 84-åringen.

Med en far som skjøt 99 hvalrosser, var det kanskje en lettelse å være i gang med fangstlivet selv.

Tuberkulose og radio
Da Peder Åsmund kom tilbake på fastlandet, hadde han blitt smittet av tuberkulose, og han ble sendt til Vensmoen sanatorium i Saltdal. Der ble han behandlet med blåsing, som er et kirurgisk inngrep for å få lungevev til å falle sammen. Senere ble han sendt til Oslo for å registreres.

Han utdannet seg til radioreparatør, og fikk studiestipend for å dra til Sverige og begynne på Stockholms Tekniska Institut for å bli ingeniør. Stipendet på 10.000 kroner holdt i tre år, og han spedte på ved å jobbe på et fruktlager.

I Sverige traff han også kona Iris Märtha Ingjerd. Sammen flyttet de til Kongsberg, der Peder Åsmund hadde fått jobb på våpenfabrikken. I mange år jobbet han med å prøveskyte anti-ubåt-våpen ombord i jageren «Oslo». Senere gikk han inn i offshore-bransjen, og flyttet til Slemmestad i Asker.

Kun én gang siden har han vært tilbake til barndomshjemmet på Blomstrandhalvøya.

Grammofonspilleren
Det var i 2006. Han hadde vært med «Nordstjernen» på tur rundt Svalbard. Skipperen visste at han hadde med seg et følge med et spesielt forhold til øya i Kongsfjorden. Dermed stoppet han like ved og slapp dem i land. Guiden hadde nøkkelen til Camp Mansfield.
I tillegg til Peder Åsmund var også lillesøstra Liv med, samt sønnen Ulf og datteren til søsteren Hanna, Haldis.

– Det første jeg tenkte var at huset så veldig lite ut. Men jeg vet jo at man innretter seg etter forholdene, sier han.

84-åringen er ikke lei å være Norges nordligste fødte.

– Det har bare vært en fordel. Folk har vært nysgjerrige på meg, sier han, setter begge hendene i madrassen og reiser seg møysommelig opp.

Han går bort til bislaget og titter inn, prøver å åpne medisinkista som faren hadde bøker og medisiner i, men den er stengt av museet. Alt er som det en gang var på Camp Mansfield, da Peder Åsmund kom til verden midtsommers i 1930. Det eneste som mangler, er grammofonen. Selv på nordsiden av Kongsfjorden strømmet det den gang ut vakker musikk hver søndag. Ikke oftere. For som mor Hansine sa:

Man må passe seg for å spille for ofte, ellers kan man bli lei.

Nøkkelord

Se bildet større

Fangstlivet: Peder Åsmund sammen med foreldrene Peder Pedersen Ullsfjording og Hansine Eline Antona Hansen. FOTO: Svalbard Museum

Se bildet større

Gamle trakter: Fangsthytta på Svalbard Museum er en tro kopi av Camp Mansfield, hytta der Peder Åsmund Pedersen ble født. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Se bildet større

Plugg: Som ettåring var Peder Åsmund Pedersen på legekontroll på fastlandet. Da ble han tatt for å være en treåring. FOTO: Svalbard Museum

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!