Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På Svalbard 22.juli 2011

Sørget: Noen dager etter terrorhandlingen ble det en spontan minnesmarkering ved gruvebusen på torget. Over 30 personer dukket opp. Stadig flere lys, blomster og kort ble lagt rundt statuen de neste dagene. FOTO: Kjersti Elverum Kvile

På Svalbard 22.juli 2011

Det ble ikke noen vanlig ferietur til Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Allerede før turen visste jeg jo at dette kom til å bli spesielt. Men på hvilken måte det skulle bli spesielt, - ja, nei, det var jo ikke akkurat så godt å forutse.

Hvorfor i alle dager kom det en merkelig følelse over meg den dagen jeg satt framfor den store TV-skjermen i Kjell Morks stue og tenkte på hva det betydde å ha visse TV-vaner? Jeg måtte se nyhetene hver dag. Det var sommer, jeg var på Svalbard, været var fint, og Sue og jeg hadde hatt en fin dag ute. Hun fordypet seg i en av Morks mange bøker. Jeg greier meg altså ikke en dag uten nyheter, tenkte jeg. Rart. Og det aller rareste er at hvis nyhetene er noe likegyldig som bare glir inn gjennom øynene og inn i hjernen og kanskje like fort ut igjen, så føler en seg på en måte tom. Jeg reiste meg for å slå av fjernsynet, og like før jeg gjorde det, kom en guffen følelse over meg.
Nyhetene kjedet meg, og det var helt greit. Jeg var på ferie, og her var hele huset fullt av interessante bøker om Arktis, Svalbard, polfarere, - you name it. TV-en var bare et «heft». Følelsen lå over meg en stund før jeg fikk ristet den av meg. Jeg hadde en beklemmende følelse av at nyhetene og TV-en til Kjell Mork skulle bli viktige.

Og det ble de.

Tre dager etterpå hadde vi meldt oss på båttur nummer to, Sue og jeg. Det var en tur til en av breene som kalver i Isfjorden, og så var vi innom Barentsburg. Det var kaldt, klart vær, og utsikten over Grønfjorden var helt fantastisk. For oss var besøket i Barentsburg en overraskelse. Vi følte det på samme tid trykkende og optimistisk. Den russiske gruvebyen hadde en egenartet atmosfære som både tiltrakk oss og samtidig gjorde oss forlegne. Her var det alvor, her var folk i hardt arbeid og levde under en annen administrasjon enn det vi kunne forestille oss. Og likevel var det en fargerik kultur, og vi fikk en bitteliten flik av denne kulturen. Pomorkapellet og minnesmerket over de som døde i flyulykken på Operafjellet – alt det jeg hadde sett og lest i nyhetssendingene den gangen ulykken skjedde kom så nært innpå meg igjen. Sue og jeg gikk tilbake til båten med følelsen av å ha fått noe svært viktig med oss. Og så kom returen til Longyearbyen, forbi fuglefjellene.

Da skjedde det; en dansk dame kom bort til meg og spurte om jeg var norsk. Hun hadde fått en melding på sin mobiltelefon om noe som skjedde i Oslo. En bombe utenfor regjeringskvartalet. Jeg tenkte raskt: Hvem jobber der? Kjenner jeg noen der? Familie? Og så slo jeg meg foreløpig til ro med at det var lite sannsynlig at noen jeg kjente var i nærheten. Vi så på fuglene, og vi så en flokk med hvithvaler; nesten 20 hvaler som boltret seg langs strandlinja under en forlatt russisk gruvebosetning. Sue og jeg snakket ikke stort om meldingen som den danske damen hadde fått, før vi kom i land. Da gikk vi rett opp til huset der vi bodde. Jeg slo på fjernsynet, og så fikk vi nyhetene opp i fanget: Bombe ved regjeringskvartalet og skyting på Utøya.

Slik ble dette en tur helt utenom det vanlige. Hver dag satt vi og så på nyhetene. Men vi måtte skyve det fra oss. Vi var med på en båttur til, og jeg var ute på en ridetur med islandshest. Det var ingen andre påmeldte på rideturen, og fotturen som Sue skulle vært med på ble avlyst. Først etterpå gikk det opp for oss at det lille samfunnet i Longyearbyen var lammet. Vi var på siden av dette. Vi led med de som led, men hadde en uvirkelighetsfølelse. Det var ikke mange å snakke med om det som hadde hendt, men vi var begge oppe i kirka og snakket en stund med vikarpresten der. Jeg ringte til Kjell Mork, og han fortalte at en ungdom med hjemsted i Longyearbyen var drept, og en annen svevde mellom liv og død. Vi hadde jevnlig kontakt med familiene våre per telefon. Ei jente fra hjemstedet mitt, Stryn, var drept.

Vi bestemte oss for å la dette være noe vi skulle gjennom. Planen vår hadde vært at vi skulle være et par dager i Tromsø etter at vi hadde reist fra Svalbard, og til slutt skulle vi ha de siste feriedagene sammen i Oslo. Jeg spurte Sue, som bor på Isle of Man og sikkert følte at dette ble en Norgestur med mye sorg og forferdelse, om vi kanskje bare skulle avbryte ferien og reise hjem hver til oss. Men det ble til at vi reiste til Tromsø og var med på fakkeltog og minnesamling utenfor Domkirken. Og i Oslo opplevde vi blomsterhavet og tok del i sorgen på vår måte. Det ble annerledes enn vi hadde tenkt. Men for oss var det ikke en slik sorg som mange andre hadde, og det er nesten ikke mulig å sette seg inn i hva slags lidelser familiene til de drepte og sårede ungdommene har gått gjennom. Vi hadde våre trygge hjem å reise tilbake til. Men til tross for at vi ikke ble personlig rammet, ble ingen ting som før. Og vi tenker tilbake på Svalbard med stor glede over naturen, men også stor sorg over det som hendte den 22. juli 2011.

(Innlegget er satt på trykk som et apropos til samlingen for støttegruppa etter 22. juli 2011 i Longyearbyen forrige helg. – Red.)

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!