Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På eventyr med Per Johnson

Per Johnson har hatt flere sesonger på isbjørnfangst. Her fra Andréetangen på Edgeøya sesongen 1969-70. FOTO: Per Johnson

På eventyr med Per Johnson

Allerede som ung gutt hadde han sin første overvintring som fangstmann på Svalbard. Etter at fangstlivet var over livnærte han seg som frakteskipper og sagbrukeier på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.01.2013 kl 11:25

Den siste sesongen det ble drevet regulær fangst på Svalbard, var vinteren 1969/70. Året etter ble det tildelt kvoter. Inntektene stod da ikke lenger i forhold til prisen på utrustning og transport. Det ble da klart for meg at jeg måtte finne på noe nytt. Etter det frie fangstlivet fristet verken oljeboring eller kullgruvene. Et liv nede på Fastlands-Norge så jeg som uaktuelt. Jeg hadde fått et nært forhold til landet der nord.

Det ligger enorme mengder drivtømmer langs strendene på Svalbard. Det er ikke slik at det ligger en stokk her og der. Nei, i enkelte fjorder finnes tømmeret i tjukke lag. Flotte sagstokker, kappet i riktige lengder og klar for saga. Det er tømmer som har unnsluppet fra russiske sagbruk. Stokkene har så drevet ned til ishavskysten på en av de nord­gående elvene: Mezen, Lena, Ob og Jenese.

Den videre transporten er så besørget av den nordvestgående polarstrømmen, den som i sin tid brakte «Fram» fra de ny-sibirske øyer til Svalbard. Det er stort sett sibirsk lerk, men også furu. Dette måtte være noe å prøve seg på! Det var som vanlig ikke langt fra tanke til handling. Søknad om konsesjon ble sendt Industri­departementet. Så snart det positive svaret forelå, lånte jeg en bil og dro oppover Østerdalen på leiting etter et passende sagbruk.


Vinteren med «Kassianne»

På Evenstad skogskole skulle de skifte ut gammelsaga. Det var en flott, robust konstruksjon av kanalstål med stålruller. Jeg betalte 3.000 kroner for det hele. Ved hjelp av skolens traktor, demonterte jeg utstyret, og fikk fraktet det til Tromsø med lastebil, tog og godsbåt.

Nå var tiden inne for å skaffe en egen fraktbåt. Både for å få sagbruket til Svalbard, og for å seile rundt i Svalbards fjorder og sanke drivtømmer. Min gode venn og svoger Karstein Lied, var nå blitt med på prosjektet. Da vi ikke hadde så mye å rutte med, falt valget på en gammel jakt som lå oppankret i Tromsdalen. Skuta het «Kassianne» og var utrustet med en én-sylindret 60 hestekrefters Wichmann. Et vanvittig beist av en motor, som i tillegg var utslitt. En venn med ishavsskute hjalp til med å heve de to stokkankrene og få «Kassianne» over til byen. Vi fikk kaiplass ved sildeoljefabrikken Nordolje som lå nord i Tromsø. Her lå jeg hele vinteren 1972 og reparerte båten. Motoren ble delvis demontert og fraktet til Tromsø maskinistskole for overhaling. Hydraulisk vinsj ble montert, og masser av trearbeid utført i bysse, messe, skrog og på dekk.


Nordover med sagbruk

Da våren kom, og skuta var klar, ble sagbruk, aggregat og traktor lastet om bord. Vi forlot Ishavsbyen og satte kursen nordover. Nå var vi seks mann om bord. Jeg hadde fått med meg to drevne sagbruksarbeidere fra Namdalen: Hans Oddvik og Kåre Guntvedt. De kunne alt som var verdt å vite om sagbruk-montering, tømmer og stell av sagblad. I Tromsø var jeg blitt kjent med Jan Erik Lagesen, en utrolig dyktig og praktisk skips­elektriker og dekksreparatør. Han ble også med. Så var det Karstein Lied, hans bror Erik Lied og meg sjøl.

Det gikk bra, helt til vi nærmet oss Bjørnøya. Da gikk fremre rammelager varmt. Vi satte kjettingtalja rundt svinghjulet og avlastet underlageret. Det kunne da trekkes ut. Da vi fikk det svære underlageret på dekk, var det bare å sette i gang med å skrape bort overflødig lagermetall. Etter åtte timer hadde vi motoren klar igjen. Men da kom vinden, og havet begynte å piske seg opp. Det varte ikke lenge før skuta begynte å ta inn vann. Svinghjulet gikk i bunnvannet. Sjødrevet stod over hele maskinrommet. Dette kunne ikke gå. Vi fikk kontakt med kystvaktskipet «Nornen». De tilbød seg å slepe oss tilbake til kysten av Troms, og skjøt om bord en line. Trossa vi halte over, ble godt belagt på den nye vinsjen. Så satte vi full fart sørover. Det var noe for søkklekke, råtne, gamle «Kassianne». Litt av en retur.

«Nornen» slapp oss utenfor Vannøya. Vi harket for egen maskin inn til Burøysund, hvor vi ankret opp i en god havn. Mine kamerater ble om bord for å holde skuta lens, mens jeg dro inn til Tromsø med lokalbåten for å finne en løsning på våre problemer. Etter et mer eller mindre desperat møte med sjefen for Tromsø forretningsbank, fikk jeg utbetalt 10.000 kroner fra min overtrukne konto. For dette beløpet fikk jeg skipper Hokstad på gamle «Selis» til å tromme sammen mannskap og ta en sommertur til Svalbard. Vi gikk opp til Burøysund, lastet utstyret over fra «Kassianne» og la i vei nordover.


Hiorthhamn

Denne gang gikk overseilingen godt. Vi ankret opp rett utenfor det nedlagte gruveanlegget i Hiorthhamn. Så snart «Selis» var utlosset, dro de opp på nordsida for å jakte på storkobbe. De hadde også med seg seigarna hjemmefra. Det var kjent som godt utstyr for fangst av polarrøye. Bebyggelsen i Hiorthhamn besto av en rekke store, mørkebrune trebygninger. Det ble rundt forrige århundreskifte oppdaget store kullforekomster høyt oppe i fjellet. Selskapet A/S De norske kulfelter Spitzbergen, bygde ut anlegget her i årene 1916-21.

Noen av bygningene var fortsatt i brukbar stand, så vi flyttet straks inn i den gamle messa. Svære, kullfyrte komfyrer med doble steikeovner. Jo, her kunne vi leve godt mens vi bygde sagbruket. Generatoren vi hadde med fra Norge, monterte vi i det gamle materiallageret. Strømmen fikk vi ledet ned til fjæra ved hjelp av en 400 meter lang trefaset kabel som lå igjen fra krigens tid. I det gamle lageret stod kasse på kasse med muttere, skruer, firkantskiver og lange bolter i alle dimensjoner. Det kunne komme godt med til monteringen av saga.


Sagbruket

Vi bestemte oss for å montere sagbruket på et svært betongfundament nær stranda. Gruveselskapet hadde i sin tid planlagt en svær lastekran der, men var altså bare kommet til fundamentet. Vi kom raskt i gang. Hver morgen etter at frokosten var unnagjort, startet vi generatoren og ruslet ned til anleggsplassen. Vi boret ned bolter i det gamle betongfundamentet og boltet fast svære bjelker som vi hadde med fra fastlandet. Våre to sagbruksfolk visste nøyaktig hvordan de ville ha det. Det var så nærdjupt at en kunne sette baugen rett i fjæra når tømmer skulle losses. Herfra bygde vi en tømmerrenne opp til saga. Ved øvre ende av renna, stod en kraftig vinsj med dieselmotor. Etter en måneds tid var det store øyeblikket inne. En diger sibirlerk skulle gå som første stokk gjennom fabrikken. Jeg hadde for anledningen tatt en tur over til Longyearbyen og skaffet en flaske til feiring av begivenheten.

Først gikk stokken opp tømmerrennen etter vinsjevaieren. Derfra ble den rullet over på sagbenken. Sagføreren kjørte så benken mot storbladet. Det hadde en diameter på 1.200 millimeter. En flisvifte sugde vekk sagflisen under bladet. Det ferdige materialet ble lagt på traller, som gikk på skinner og trillet ut til stableplassen. Det var stor stemning. Anlegget fungerte godt.


Markedsføring

Mens de siste arbeidene ble gjort, og den nye saghusbrakka ble bygd av eget materiale, begynte vi med markedsføring. Vi skrev brev til alle næringsdrivende på Svalbard om prosjektet: Kullkompaniet, franske og norske oljeselskaper, byggmestere med oppdrag på Svalbard, og private som planla hyttebygging. Vi sendte med fotografier og tegninger og så i fantasien millionene rulle inn. Ja, de kalkylene vi satte opp!

I farta hadde vi dessverre glemt å tenke på hvor vanvittig tungvint det hele var, selv om saga nå stod der ferdig til bruk. Først måtte vi ut med en skute og hente tømmer. Da måtte vi ha med traktor for effektivt å kunne samle tømmer på en nærdjup plass i fjæra. For å få en traktor i land og om bord, måtte vi ha med en lekter. Når vi omsider kom til Hiorthhamn, måtte vi selvfølgelig losse. Så var det saging og stabling av materialer. Da var endelig tiden inne for å lempe trelasta om bord og dra av gårde dit en kjøper fantes. Først etter lossing fikk vi forhåpentligvis penger. Vi snakket mye om at vi burde skaffet en gammel bilferge. Saga montert om bord, kjørelem for å få traktor rett opp i fjæra der tømmer fantes. Generator og boligkvarter om bord. Stable material på båtdekket.

Etter hvert flyttet vi inn i den nye sagbruksbrakka. Vi jobbet hele sommeren og høsten med å få alt klappet og klart. Midt i november syntes vi alt fungerte så godt at vi kunne slutte av. Jeg dro ned til fastlandet med en reketråler. Planen var nå å få tak i en skikkelig fraktbåt.

Men så var det disse pengene igjen. Fortjenesten fra siste fangstvinter var forlengst brukt opp. Jeg dro innom en skipsmegler i Bergen og fortalte om det gullkantete prosjektet i Hiorthhamn med alle mine talegaver. Jeg spurte om han kunne låne oss 50.000 kroner til det absolutt nødvendige båtkjøp. Han gikk bort til bokhylla hvor det sto et tibinds konversasjonsleksikon. Han bladde litt fram og tilbake, så sa han: «Unge mann, her står det at Svalbards største tre er ti centimeter høyt. Si meg, kan du ikke prøve å få penger et annet sted?».


«Ove Jan»

Våren 1973 var Hiorthhamn sagbruk eier av en flott skute som lastet 140 tonn: M/S «Ove Jan». Stort lasterom, hydraulisk bomsvinger og bomløft. Den gjorde 11 knop med en 240- hestekrefters Wichman tre-sylindret dieselmotor. Vi stimet kysten opp til Tromsø. Ny radar og moderne radiostasjon. Etter å ha vist fram båten til våre venner og gode hjelpere i Tromsø, la vi til havs nordover til Svalbard. Det gikk som en lek. Spente var vi da ankeret falt utenfor sagbruket. Alt var som da vi forlot stedet høsten før. Snart hadde vi fyrt opp i sagbruksbrakka og startet sagmotoren, generator, vinsj og traktor. Alt fungerte. Ute på hamna lå nybåten med flagget i fortoppen. Folk valfartet over fra Longyearbyen for å se hva vi nå hadde funnet på.

Vi tok et par frakteturer etter tømmer, men til slutt måtte vi ha penger til diesel og proviant. På den tiden var det bare ett fartøy fast stasjonert på Svalbard sommerstid. Det var sysselmannens «Nordsyssel». Den kunne ta enkelte oppdrag, men egnet seg ikke for tyngre hiv og større volumer. Dessuten var jo båten bundet av Sysselmannens faste rutiner. Hvis Kullkompaniet eller oljeselskapene trengte båt, måtte de leie inn fartøy fra fastlandet. Dette kostet penger. Nå entret vi arenaen med «Ove Jan». Det ble plutselig stor etterspørsel etter våre tjenester. Det var som ild i tørt gress. Snart ble hele sommeren bortbestilt med oppdrag. Ny-Ålesund, Svea, Østkysten, det gikk i ett. Mellom turene var vi bortom sagbruket og startet motorer og kjørte gjennom en stokk eller to. Vi fyrte i sagbruksbrakka og snakket om framtiden.


En god idé

En kveld satt vi på forsamlingshuset i Longyearbyen og tok en øl med mannskapet på en reketråler fra Troms. Samtalen gikk om rekeflåtens praktiske problemer. På den tiden var det ingen av båtene som hadde fryseri om bord. For å slippe de lange turene til fastlandet når fangst skulle leveres, gikk fiskerne sammen om å leie inn føringsbåter. En gang i uka kom en føringsbåt opp, lastet med kunstfrosset is fra Tromsø. De leverte isen til trålerne og tok den ferske fangsten med sørover.

Det ble sagt at det å frakte dårlig kunstfrossen is fra fastlandet til Svalbard, omtrent var som å frakte sild til Ålesund. En kar nevnte en gammel isknuse-maskin ute på Ringvassøy. Så foreslår en i forsamlinga for oss: «Dere som har båt, stikk over til Tromsø og monter denne isknuse-maskinen om bord. Så komme dere opp hit og levere is for god pris til oss!».

Igjen fulgte vi leveregelen om hurtig veksling fra tanke til handling. Samme kveld var vi for full fart på vei til fastlandet. Humøret om bord var på topp, og vi så framtiden lyst i møte. I Tromsø stilte våre gode venner opp med Lars Hustad i spissen. Byens beste reparatør og mekaniker. Snart var den omtalte isknuse-maskinen på Ringvassøy lokalisert og brakt til byen. En 40-hesters båtmotor med gir ble montert til drift av den store piggvalsen. Det hele plasserte vi på en kraftig ramme som kunne rulles fram og tilbake med lukekarmen som skinner. Maskineriet kunne løftes i bommen og plasseres i rommet på overseilingen. Hver kveld var det «firmamøte» om bord. Der ble prosjektet diskutert, ideer lansert og satt ut i livet eller forkastet.

Vi var usikre på hvordan vi enkelt skulle få løftet isblokkene fra sjøen og oppi trakten over selve knuseenheten. Et lyst hode kom på en metode som var i bruk på et fiskemottak i Lyngen. Der ligger Norges eneste bre som kalver i sjøen. Utenfor brefronten ligger fullt av oppbrukket is. I sin tid lå de der med fraktebåter. En vanlig, gammeldags sildehov i mantelkroken. To av de fire løftekjettingene var fjernet, og et stort lodd var surret fast til hovringen. Hoven sto da vinkelrett på havflaten. Hovlåsen i nedkant var erstattet med en strøypeline. Når en passende isblokk var innenfor bommens rekkevidde, var det bare å svinge ut, få isen inn i hoven og hive opp. Når hivet kom inn over trakta, slakket en på strøypeløkka, og isen datt ned i maskinen. Dette hørtes så bra ut at vi rigget det til på den måten.


Is til rekeflåten

Da vi kom opp til Svalbard, var vi ikke seine med å dra inn til en aktiv brefront i nærheten av områdene der rekefisket foregikk. Alt fungerte perfekt. Vi lot skuta gå på sakte fart i ring. Så kunne alle jobbe på dekk. I løpet av en time var båten lastet. Cirka 100 kubikkmeter finknust is. Om kvelden gikk vi inn på en god ankerplass og la oss. Vi kalte opp rekeflåten: «Alle båter, alle båter, “Ove Jan”. Vi ligger i Blomstrandhamna og leverer finknust, rein polaris.» Snakk om markedsføring! Dette slo godt an. Da vi våknet om morran, lå det seks trålere og ventet på is.

Men det skar seg. Vi lå med full last inne og ventet på kunder. Det trakk opp til et kraftig regnvær. Regnet var underkjølt. Skulle vi legge på luka, måtte vi fjerne ismaskinen. Vi lot det stå til. Hele lasten frøs sammen til en eneste stor isblokk. Nå var gode råd dyre. Men de gode ideer kommer gjerne når behovet er størst. Vi heiv opp og gikk til Ny-Ålesund. Der fikk vi låne en kullboremaskin med et flere meter langt spiralbor. Vi boret en del hull i lasta, stappet i dynamitt og sprengte. Drastiske tiltak, men hva skulle vi gjøre? Etter en masse arbeid fikk vi grabben til å ta, slik at vi fikk losset skuta.

Resten av sommeren 1973 gikk med islevering, fraktfart og oppdrag for vitenskapelige ekspedisjoner. Når jeg tenker tilbake på den sommeren, ser jeg for meg en rekke av velvillige fiskere, gruvefolk og ekspedisjonsmedlemmer. En uforglemmelig arktisk sommer.

Ut på høsten ble det kjent at det skulle bygges flyplass på Hotellneset. Arbeidene skulle igangsettes neste sommer. Vi fikk høre at luftfartsmyndighetene ville frakte opp sand fra fastlandet med de tomme kullbåtene. Sanden skulle tilsettes de store mengder asfalt som trengtes til flyplassen. Vi tok kontakt med Luftfartsverket og foreslo at vi med «Ove Jan» kunne ta opp en del sandprøver fra havbunnen med grabb. Hvis denne sanden ble godtatt av Statens veilaboratorium, regnet vi med å være sikret store leveranser neste sommer. Da sesongen var slutt midt i oktober, dro vi rundt med skuta og tok sandprøver. Til slutt gjorde vi sjøklar og satte kursen mot fastlandet.


Havari

Aldri glemmer jeg værmeldinga fra Tromsø for 31. oktober 1973: «Et sterkt lavtrykk er under utvikling i ishavet. Det kan ventes sydvestlig vind opp i orkans styrke».

Vi var da langt forbi Bjørnøya og hadde omtrent 100 nautiske mil igjen til kysten av Finnmark. Midt på dagen var det fortsatt brukbart vær, men det svake dagslyset hadde en bruntone som gjorde meg urolig. Vi gav på det Wickmannen tålte og håpet det beste. Utover dagen økte det på. Barometeret falt, og sjøen begynte å piske seg skikkelig opp. Slik gikk det noen timer. I mørkningen syntes jeg skuta begynte å bli litt skeiv mot babord. Jeg gikk ned på dekket og lettet på fremste lukelemmen. Det var sjø i rommet. Vi satte i gang lensepumpene, men den ulykksalige sandlasta tettet pumpesilene.

Nå begynte været å bli skikkelig dårlig. Regn, sluddbyger, urolig sjø og mørke. Som en siste utvei tok jeg skjærebrenneren og skar hull i skottet mellom lasterom og maskinrom. Jeg håpet da at de to pumpene i maskinrommet også ville tre i funksjon. Men de gikk seg også tett. Nå var det bare en ting å gjøre. Jeg fikk via skipsradioen tak i Redningssentralen i Bodø og meldte fra om vår vanskelige situasjon. Da vi ikke hadde utstyr til å motta radiosignaler fra navigasjonssystemene Loran eller Decca, ba vi båter som eventuelt hørte oss om å prøve å krysspeile. Dette ble gjort og en posisjon ble fastslått som skulle vise seg å være ganske nøyaktig.

Flere ganger under samtalen med redningssentralen og ved utsending av det viktige peile­signalet, mistet vi strømmen på antennen. Vi oppdaget at nedføringa fra strekkantennen slo borti stagene til aktermasta i den voldsomme slingringa. Jeg kravlet opp på rorhustaket med en kilereim fra maskinen. Ved hjelp av denne fikk vi strammet opp antennen slik at signalet gikk ut. Det var et skremmende syn å stå der oppe på styrehustaket og se på havet. Jeg husker spesielt at jeg kunne se den hvite skumskavlen på toppen av bårene over toppen på formasta.

Vi måtte nå bare forlate skuta. Prøvde å sette ut styrbord livbåt, men så snart vi hadde lettet den klar av krabbene den lå på, svingte den brått langt ut og dundret inn i rorhusveggen. Det var da kun trestumper igjen av den. Heldigvis hadde vi en flåte. Med store vanskeligheter kom vi oss om bord i den. «Ove Jan» lå nå sterkt over mot babord. Motoren gikk fortsatt. Vi klarte ikke å forhindre at vi drev tett oppunder hele lesiden av vraket. Rigg og overbygning hang truende ut over oss, og vi ante det verste. Men til slutt var vi klar.


Redning

I ettertid har jeg fått høre at høsten 1973 var første gang et Sea King-helikopter var stasjonert på Banak. Vi hadde ingen bærbar livbåtradio med oss, så vi visste ikke hva redningsmannskapene foretok seg. Etterpå fikk vi høre at et av Forsvarets Orion-fly hadde lokalisert flåten. De lå i forholdsvis stor høyde og ledet operasjonen. Utpå kvelden fikk vi se et Sea King-helikopter komme skjenende i den voldsomme vinden. De hadde tydeligvis sett oss. Vi skjøt opp raketter med jevne mellomrom. Etter en del manøvrering rundt oss med fulle lys på lyskasterne, fikk vi til vår store skuffelse se helikopteret forlate oss og gå sørover. Vi følte oss ikke mange sure sildene verdt.

Mange år senere fikk jeg snakke med ham som var redningsmann om bord. Han kunne fortelle hva som var skjedd. I den voldsomme sjøen med opptil 25 meter høye bølger, hadde han blitt firt ned i vinsjen. På grunn av de vanskelige forholdene, hadde han havnet i sjøen med slakk wire. Så fikk han se det utrolige syn, at han lå på toppen av en monsterbølge, mens han så helikoptret langt under seg med fulle lys. I samme øyeblikk hørte han flygeren si på intercomen at redningsforsøket måtte avbrytes. For dårlig vær, for risikabelt for helikopter og mannskap. Jeg husker spesielt at redningsmannen fortalte hvor dårlig stemning det var om bord i Sea Kingen på turen tilbake til kysten. De hadde liten tro på at vi ville klare oss.

Nå gikk det et utall med timer. Det føltes i alle fall slik. Mye vann måtte øses ut av flåten. Stemningen var ikke spesielt munter. Men plutselig fikk vi se lysene fra et skip. Det viste seg å være «Andenesfisk 1», en 400-tonns hekktråler ført av skipper Per Trane. De var dirigert til posisjonen av Redningssentralen. Nå så situasjonen lysere ut, men vi var ennå ikke i sikkerhet. Først gikk skipet opp på vindsiden av flåten. De prøvde å hive en kasteline til oss, men vi drev for fort unna. Så dro skipperen tråleren akterover og kom opp i le av oss. Vi fikk tak i lina. Jeg var nå helt sikker på at skipperen tenkte å svinge opp mot vind og sjø og ta oss inn gjennom trålporten akter. Men nei, på det flombelyste dekket så vi nå hele mannskapet stå klar. De hadde hengt ut flere losleidere. Det ene øyeblikket så vi skipet og folkene langt der nede i bølgedalen. I det neste øyeblikk var skipet høyt over oss. Vi så rett opp i den skjellgrodde slingrekjølen. Dette så svart ut, men en etter en kom vi oss over i leideren. Mannskapet på «Andenesfisk 1» tok seg ikke tid til å vente på vår møysommelige klatring. Så snart de så at det var folk i leideren, dro de den opp i full fart. Snart satt vi inne i den varme messa. Hele mannskapet kom inn, med unntak av rormannen som styrte mot Hammerfest. Jeg fikk ordet og måtte fortelle hva som hadde skjedd.


Varme penger

Da jeg satt der og blunket mot det sterke lyset, syntes jeg at jeg satt så vondt. Jeg kjente etter, og i høyre baklomma hadde jeg 30.000 kroner som jeg i siste øyeblikk hadde tatt fra skipskassa på «Ove Jan». Pengene var nå bare en våt papirmasse. Litt distré gav jeg pengene til stuerten. Han la dem inn i stekeovnen på en rist og kom så straks tilbake for å høre på min beretning. Da jeg var ferdig, var de 30.000 brent opp.

Dagen etter vandret vi rundt i Hammerfest, lykkelige over å ha berget livet. Jeg ruslet inn i en større bank og fortalte banksjefen historien. Samtidig la jeg askerestene på skrivebordet hans. Banksjefen som tydeligvis hadde hørt om nattens hendelser fra annet hold, skrittet rolig over til pengeskapet, talte opp 30.000 og sa: «Kvitter her, jeg går god for utbetalingen overfor Norges Bank». Da jeg kommenterte hans utrolig reale holdning, sa han: «Du ser ikkje ut til å ha diktet opp denne historien».

Jeg tar med dette siste for å fortelle hvor enestående nordlendinger kan være. Jeg ville nok fått et litt mer reservert svar i Oslo, Bergen eller Trondheim.

Jeg fikk for noen dager siden en telefon fra min sønn Jens. Han er styrmann i Kystvakten og hadde vært på inspeksjon om bord en norsk tråler i Barentshavet. Der hadde han truffet en 70 år gammel styrmann fra Aukra, som var i området da «Ove Jan» forliste og husket redningsaksjonen som han fulgte på radio. Vi forlot «Ove Jan» i posisjon 71 grader 58 minutter nord, 20 grader fem minutter øst. Denne erfarne trålstyrmannen kunne fortelle om et kjent vrak som lå 15,5 nautiske mil nordøst for der vi forlot «Ove Jan». Med den sørvestlige orkanen den kvelden, er dette mest sannsynlig min gode, gamle skute.

Per Johnsons eventyr fortsetter i neste nummer av Svalbardposten, nr. 1/2013.

Se bildet større

«Kassianne» ved kai i Tromsø våren 1972, med Unimogen som skal med nordover til Svalbard på kaikanten. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

Erik Lied (t.v.) og Per Johnson om bord i «Kassianne» i Tromsø våren 1972 med den gamle Scania lastebilmotoren på dekk. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

Jan Erik Lagesen (foran) under monteringsarbeidet av sagbruket i Hiorthhamn sommaren 1972. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

Monteringen av sagbruket sommeren 1972. Jan Erik Lagesen med boremaskinen, Per Johnson (t.h.) i samtale med Kåre Guntvedt. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

«Ove Jan» med last av tømmer plukket opp på strendene rundt om i fjordene. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

«Ove Jan» ankret opp utenfor sagbruket i Hiorthhamn. Skuta forliste 100 nautiske mil nord for Finnmarks-kysten 31. oktober 1973 under dramatiske omstendigheter. Alle om bord berget livet. FOTO: Per Johnson

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!