Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Prest og venn midt i katastrofen

Sokneprest Leif Magne Helgesen bor i andre etasje i Svalbard Kirke. Han satt i godstolen med morgenkaffen da telefonen om skredktastrofen kom. FOTO: Hilde Røsvik

Prest og venn midt i katastrofen

Sokneprest Leif Magne Helgesen mistet en av sine gode venner i skredet. Han lot seg selv gå inn i sorgen sammen med hele Longyearby-samfunnet.

Tekst:

Publisert:

En liten gjeng endte opp på nachspiel hos Atle Husby (42) etter en kveld på puben. Lørdag morgen var Atle alene igjen i huset. Da snøskredet traff spisshusene i Lia, ble han begravd under enorme snømasser. Det ble hans aller siste tur med gutta på puben.

Sokneprest Leif Magne Helgesen har kjent Atle siden han kom til Svalbard i 2008. I åtte år har de begge sunget bass i mannskoret. De har vært mye sammen, og vært både nære og fjerne gjennom årene.

– Atle var en ressurs i koret med sin humor og livathet. Han tok musikk veldig lett og var flinkere enn de fleste. Hele Longyearbyen ble truffet midt i hjertet av snøskredet, og det gjaldt meg også.

På puben
Leiligheten til presten i andre etasje i kirken, har en varm atmosfære. På veggen henger et hvitt reveskinn, på skatollet står et lite trekors og noen små dekorerte egg av tre. Svalbardnatur og kunst i ulike varianter pryder veggene. Engler har fått plass både i vinduskarmen og på veggen. I sofaen ligger en bamse. Leif Magne tenner stearinlyset ved mariaikonet som han har i vinduet, og stearinlysene på bordet før han forsvinner på kjøkkenet for å brygge kaffe. På bordet ligger aviser, papirer og en bibel som han skyver unna for å lage bedre plass. Så går tankene ett år tilbake i tid.

Fredag 18. desember ble juleavslutningen for skolebarna flyttet fra kirken til skolen fordi det var så dårlig vær. Utover fredagen blåste det enda mer opp. Flyet ble innstilt, så noen venner ble lenger enn planlagt. De var en liten gjeng som bestemte seg for å møtes på puben, selv om Sysselmannen hadde anbefalt at folk skulle holde seg hjemme.

– Vi har jo opplevd vær før. Det var deilig å kunne slappe av sammen. Atle kom også etter-hvert. Vi hadde en veldig hyggelig samtale og oppsummerte semesteret. Den gode samtalen. Atle spanderte siste runde, noe som gjør at jeg skylder han en øl. Den får vi ta igjen på neste stoppested.

Leif Magne tar fram mobilen og viser bilde av hvordan døren til puben på Polarhotellet var dekt av snøføyk denne kvelden. Han tar seg god tid, og skjenker i kaffe mens han forteller videre.

Snøstorm
Rundt midnatt får vennene beskjed om at alle utesteder må stenge. Sysselmannen vil ikke ha folk ute i gatene fordi det kan være farlig. Noen går hjem og noen blir med Atle på nachspiel. Leif Magne blir ikke med, han går hjem og gjør en avtale med en kamerat om at han skal ringe når han kommer fram til kirken.

– Det var tøft å komme seg over dalen og kjempe seg gjennom snøen. Enkelte steder vasset jeg til knes. Jeg tenkte på bjørn og hva som kunne skje. Det var skikkelig mye vind og snøføyk, og jeg så ingen ting, forteller han.

Oppe ved kirken har juletreet i metall blåst ned. Det legger Leif Magne ut på Facebook. Noen takplater har også blåst av et bygg i byen.

– Jeg tenkte at så lenge det bare er sånne småting, så tåler vi det. Det virket som det hele gikk bra.

Stille etter stormen
Lørdag morgen den 19. desember var det helt stille.

– Alt var forandret fra et inferno av vind, lyd og snøføyke. Det var lørdagmorgenstillhet, en god stillhet. Samfunnet hadde så vidt kommet i gang, det kom lys i vinduene i byen og folk hadde tid til en lengre kaffe.

Selv satt han i en av godstolene ved vinduet, der han pleier. Med nytraktet kaffe i den hvite kaffekoppen, og Ipaden på fanget for å lese aviser.

Så ringer telefonen. Et stort snøskred har gått fra Sukker-toppen og elleve hus i Lia er tatt av skred.

Presten kontakter diakoniarbeider Torunn Sørensen og kirkemusiker Jovna Zakariassen for å få dem over til kirken. Han satte på kaffekjelen, så alt skulle være klart til å ta i mot folk.

Veien til kirken var ikke brøytet, så de to kirkemedarbeiderne ble kjørt over på skuter av en venn.

– Vi skjønte alvoret, men ikke utfallet. Etterhvert ble det klart at vi ikke kunne ha kirken som samlingssted. Jeg dro ned på Ungdomsklubben, og var der for å ta imot folk som var rammet eller trengte noen å snakke med.

Omkom i skredet
Etter hvert får han vite at noen er savnet, og at Atle er en av dem.

– Vi vet at de færreste overlever et snøskred på Svalbard. Det er lite luft i snøen og stor kraft når det først raser.

Samtidig jobber politi, brannmannskaper og frivillige på spreng i skredområdet. Først blir de to jentene Nikoline (2) og Pernille (3) gravd ut. Etter tre timer blir Atle funnet under snømassene.

- Å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve. Å miste sin far er også noe av det verste.

Leif Magne kjenner godt de tre barna til Atle og hans tidligere kone Aimée, og reiser opp til dem for å være der. Det var viktig å gi dem skikkelig informasjon og ikke bare rykter. Etter hvert får de den triste beskjeden om at Atle er omkommet.

Veien til kirken blir brøytet og utover ettermiddagen kommer det en del folk til kirken. De nærmeste kompisene til Atle, kolleger, mannskoret og Aimée og barna. Barn og voksne er sammen i kirken, gråter sammen, deler opplevelser og tanker om det som har skjedd.

– Det var tøft og veldig sterkt, men også riktig og viktig, mener Leif Magne.

Viste samhold
Mannskoret ga hverandre flere klemmer de neste dagene enn de noen gang har gjort.

– Å gi hverandre en klem er ikke akkurat måten vi vanligvis uttrykker oss på. Det er heller å slå av en vits, slå hverandre på skulderen eller ta en skål. Alle viste et fantastisk samhold. Hele Longyearbyen viste styrke.

Leif Magne hadde forberedt seg tidlig til julegudstjenestene. Nå måtte alt legges vekk og han måtte finne nye ord.

– Det er tøft når man ikke kan finne ord. Ord kunne ikke beskrive sorgen. Likevel må en stå i det. I et lite samfunn er også presten tett på folk. Når det skjer noe, kjenner vi ofte vedkommende eller noen av de rundt. Det er godt å kunne stå i det når det først skjer. Det hadde vært verre å ikke være her. Det å sørge sammen, selv ta til tårene og miste stemmen på talerstolen, gi tid til å være meg sjøl. Jeg kunne kanskje bare tatt på en profesjonell maske, og jeg gjør jo det også. Men jeg lot meg selv oppleve sorgen og være en del av det sørgende Longyearbyen samtidig som jeg gjorde en jobb. Jeg hadde mistet en som var en selvfølgelig del av livet på Svalbard.

Minnestund
Tirsdag ble det holdt minnestund for Atle i Svalbard Kirke. For Leif Magne var det viktig å være veldig godt forberedt.

– Jeg må ha en stemme som bærer fram. Ingen er tjent med at jeg knekker helt sammen. Jeg har en viss erfaring med å snakke i slike situasjoner. Det jeg skal si har jeg skrevet ned, selv om tankene stopper opp. Så har jeg et kirkerituale og en håpsdimensjon som er med på å bære meg gjennom sorgen. Han tar en lengre pause.

Det var to personer i Longyearbyen som omkom i det voldsomme snøskredet. Pia Sivertsen og Kim Rune Røkenes mistet sin Nikoline (2). Begge jentene deres ble tatt av skredet. Jentene var sterkt nedkjølt og ble fraktet med ambulansefly til Tromsø, og foreldrene ble med ned. Bare Pernille (3) overlevde. Leif Magne holdt kontakten flere ganger på telefonen.

Etter hvert kom de opp igjen til Svalbard og det skulle holdes en minnestund for Nikoline i Svalbard Kirke. Dronningen skulle også komme på besøk. Samtidig ønsket familien til Atle Husby at Leif Magne skulle forrette i hans begravelse i Ås kirke. Leif Magne måtte gjøre et valg.

– På en måte håpte jeg at jeg ikke skulle bli spurt, fordi det var behov for meg her. Men da jeg ble spurt av den nærmeste familien til Atle, var det helt klart riktig for meg å si ja. Vi fikk en god vikar hit som tok seg av minnestunden for Nikoline. Jeg kan ikke være to steder på samme tid. Til syvende og sist er det ikke avhengig av meg som person, men at vi har et tilbud her i kirken, sier han.

Leif Magne forteller at begravelsen i Ås kirke var sterk, tung og god sammen med Atles nærmeste familie og flere besøkende fra Longyearbyen. Etterpå var det samling på den brune puben Asylet på Grønland.

– Det var veldig vakkert. Vi sang, delte sorgen, gleden og det sterke samholdet. Det ble noen tårer, men også mange smil og mange gode historier, helt i Atles ånd, forteller han.

Godt samfunn
Leif Magne trekker pusten, setter seg bak i stolen og fyller kaffekoppen på nytt. Han tar seg god tid når han forteller hvordan den siste tiden har vært.

– Jeg må si at jeg ikke har gledet meg til denne mørketiden slik jeg pleier. I fjor ble det ikke bare mørkt, det ble helt svart. Jeg har gått inn i denne vinteren med andre tanker, men dette er et godt samfunn å bo i. Når man mister noen så brutalt, blir det et sår som trenger tid for å gro.

Dagene og ukene gikk. Skolen startet opp igjen. Det ble ryddet rundt skredstedet. Alt ble gjort med verdighet. Livet i Longyearbyen begynte sakte, men sikkert å komme tilbake til det normale. Etter hvert ble det øvelser på skolen med mannskoret igjen.

– Det var godt å være sammen, men sårt fordi vi manglet en. Vi trengte ikke å snakke om det hele tiden, men sorgen preget oss videre.

Leif Magne forteller at utover våren merket han at tårene kom lettere. Det skulle lite til før han ble dratt inn i følelsene fra dagene etter skredet gikk.

– Jeg er ikke redd de følelsene. Det er sjelden at jeg direkte gråter, men det skjer det óg, forteller han som også mistet sin egen far i mai.

Prest døgnet rundt
I begynnelsen, da han kom til Longyearbyen, kan han huske hvisking i lokalet på Kroa eller andre steder. Slik er det ikke lenger. Men det er klart en utfordring å være prest når noe skjer. På fine dager i tursesongen, når mange er ute på tur, kjenner han på uroen.

– En søndag ettermiddag, når det blåser opp og folk er på vei hjem, tenker jeg alltid om det går bra denne gangen. Vi er vant til at det er en viss fare ved å bo her. Det er forbundet risiko med all ferdsel på Svalbard enten det er på skuter, i helikopter eller på beina. Det er vi vant til, og har en høy beredskap for det. En ny utvikling nå er risikoen det også er å bo her. Det var det helt spesielle med det som skjedde, at folk omkom i sine egne hus. Dermed ble vi truffet på en helt annen måte.

Leif Magne synes Longyearbyen er et bra sted å bo, og har ingen konkrete planer om å reise herifra. Da må han i tilfelle ha noe å reise til.

– Jeg slapper av med det å være prest. Jeg er prest når jeg er våken, når jeg sover og jeg bor til og med i kirka. Hvis jeg ikke hadde slappet av med det, hadde jeg ikke vært her så lenge. Jeg liker det at jobben er en livsstil, og ikke bare det å ta på en prestekrage åtte timer om dagen. Jeg slapper av med det og jeg tror Longyearbyen slapper av med meg som prest. Da har vi funnet en god rytme sammen, avslutter han med et lunt smil.

Se bildet større

Døren inn til puben på Polarhotellet var dekt av snø kvelden 18. desember. FOTO: Leif Magne Helgesen

Se bildet større

Juletreet i metall som stod utenfor kirken hadde blåst ned. FOTO: Leif Magne Helgesen

Se bildet større

Leif Magne på vei hjem i snøstormen natt til den 19. desember. FOTO: Hans-Gunnar Skreslett.

Se bildet større

Leif Magne synes det var tyngre å gå inn i mørketiden i år. FOTO: Hilde Røsvik

Se bildet større

Atle Husby, nummer fire fra venstre, sang i Store Norske Mandskor sammen med Leif Magne, bak lengst til venstre. Her fra Polarjazz-vorspielet i 2011. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Se bildet større

Allehelgens dag ble alle som gikk bort dette året spesielt minnet. Etterpå gikk det fakkeltog fra kirka til kirkegården. FOTO: Hilde Røsvik

Siste nytt i Magasin

Hjertelig møte med mye latter og noen utvalgte google-ord

Ortodoks julefeiring i Barentsburg.

Året som gikk

2016 i Arktis, punktvis.

Fortsatt uenig om hvem som kom først

Norge og Russland ikke enige om historien på Svalbard.

Savner den morsomme pappaen

Det er ett år siden Bendik (13), Mali (11) og Rasmus (9) mistet pappaen sin, Atle Husby (42). Når de snakker om ham, kommer det både tårer og latter.

Draumen om Nordpolen

I 1964 var eg med på Bjørn Staib sin nordpolekspedisjon som vart ein fiasko. Nokon av oss andre ville gjera eit nytt forsøk.

Nordpolekspedisjon med Kon-Tiki

Per Johnson var hundekjører på en ekspedisjon sammen med Torstein Raaby som var telegrafist på Kon-Tiki-ferden. Der fikk han høre historier som ikke før er fortalt.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!