Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

«Nordsyssels» skjebne

Lilleba Knudsen fikk et nært forhold til «Nordsyssel» og mannskapet der da hun bodde i Longyearbyen. Skuta ble bygget i Drammen i 1950, og var i Sysselmannens tjeneste fra 1952. Ved årsskiftet 1977/1978 ble hun solgt. FOTO: Herleiv Alvheim

«Nordsyssels» skjebne

Lilleba Knudsen troppet opp på kaia med truser og tannbørste, og fikk et spesielt forhold til den gamle sysselmannsskuta.

Tekst:

Publisert:

Da jeg så at Sysselmannen hadde fått ny båt, fikk jeg lyst til å skrive litt om gode, gamle «Nordsyssel» og dens skjebne. Det skal jeg forsøke å komme tilbake til, men først er det vel på sin plass og fortelle litt om hvordan jeg ble introdusert, ikke bare til «Nordsyssel», men til Svalbard. Det var Liv Balstad. Hun har skylden for mange skjebner, både menn og i særdeleshet kvinner. Boken var spennende og som en magnet til impulsive, unge mennesker. At det var mye som ikke stemte, var det få som visste, før de hadde opplevd stedet.

Selv er jeg ganske impulsiv av natur, og det gjorde utslag da jeg leste boken. I to år søkte jeg stilling i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Kontor og administrasjon var yrket mitt, men der var liten respons hos Store Norske. Jeg fikk høre senere at jeg «var for gammel». 45 år var «gått ut på dato» i den bedriften. Etter nesten to års korrespondanse, tenkte de vel som så at de skulle stoppe munnen min, og jeg ble tilbudt vikariat i potetkjelleren! Hvorfor ikke, tenkte jeg, og den 7. mai, 1976 steg jeg ut av flyet i Longyearbyen, godt kledd med nappaskinnkåpe, høyhælte støvletter og stor, sort hatt som for øvrig ble mitt varemerke. («Og så hadde hun til og med Dagbladet under armen», var kommentarer fra gruvearbeiderne, da jeg dukket opp på Messa neste formiddag.)

Det var å skrelle 500 kilo poteter og en del kålrot, samt lage 900 liter jernkumelk om natta, som skulle bli mitt «yrke» i noen uker. I grunnen en ok jobb, siden jeg fikk bruke kroppen min. 40 kilo tunge potetsekker skulle løftes til skrellemaskinen og hver eneste potet måtte saumfares for urenheter når den kom ut av maskinen. Nå har jeg ikke noen operastemme akkurat, men fant straks ut at å bruke den stemmen jeg hadde, var god terapi når duren fra skrellemaskinen var som verst. Dette syntes dessverre ikke gutta, og jeg ble bedt om å heller bruke stemmen i dusjen.

Etter noen uker som ku og potetskrellerske, flyttet jeg et hakk opp i hierarkiet til Stormessa, hvor rundt 500 personer var innom i løpet av dagen. Åpningstidene var fra 04 til 02. To timer midt på natta var det rengjøring. Betjeningen hadde sine spisepauser, og ved midnatt en slik lørdagsnatt sist i mai 1976, satt vi på spiserommet og leste ukeblad, røykte (jeg røykte den gang dessverre) og spiste niste. Det var en varm og fin natt, og midnattssolen lyste faktisk på Hiorthhamnfjellene, da det kom en strøm av mer eller mindre beduggede personer over «Sukkenes bro», fra danserestauranten Shang-Po-Lar, som lå i Sverdrupbyen.

Vi i spiserommet hadde god utsikt til folkestrømmen. De skulle sannsynligvis avslutte kvelden på Buret eller andre brakker, og der kom også mannskapet på «Nordsyssel» på vei ned mot kaia. Vi tenkte at de muligens hadde lyst på en nattkaffe, og ropte dem inn. Sju kjekke karer på spiserommet en lørdagsnatt var ikke hverdagskost, og særlig ikke for en nykomling som meg. Jeg skulle ha langfri fra søndag, og ble tilfeldigvis sittende ved siden av skipperen. «Kan ikke jeg bli med en tur med dere mandag?» spurte jeg beskjedent. Nei, det var nok ikke mulig. I alle fall måtte jeg spørre sysselmannen om lov, da det var han som disponerte skuta. Det kommer nok ikke på tale for meg, tenkte jeg, for jeg hadde forstått at sysselmannen ikke var noe glad i slike forespørsler. Men jeg tok da sjansen likevel. Jeg troppet opp på kontoret mandag morgen, og fikk snakke med ansvarshavende. Jeg «tok han visst på senga», for han sa at det var ok, jeg kunne få bli med til Ny-Ålesund.

Så mandag morgen troppet jeg opp på kaia med truser og tannbørste. Hun virker så liten og beskjeden når du ser henne på sjøen, men når du stiger over landgangen ser du en innholdsrik skute. Nymalt og renskurt dekk. System og orden over alt. Inne møter det deg en koselig heim med teak, hardwood og blankpusset messing. Duker på bordene og fargerike gardiner. Her er arbeidsplassen til sju trauste menn. Selv fikk jeg bruke en seng i firemannslugaren på mine turer. Denne vakre skuta og disse kjekke karene var det som tok imot meg den ettermiddagen i 1976. Som eneste kvinne skulle jeg være med på to-tre dagers tur langs kysten opp til Ny-Ålesund.

Det er ikke sommer på Svalbard før «Nordsyssel» er kommet, sa folk på den tiden. Hvert år, fra 1952 til 1978 krysset hun havet, som regel som første båt opp om våren når hvitveisene blomstret på fastlandet, og som siste båt ned sammen med trekkfuglene i november. Denne turen ble min første langs denne flotte kysten, og også den første turen med «Nordsyssel» til Ny-Ålesund dette året.

Kommentarer fra en messejente noen uker senere: «Nå har jeg vært her i over ett år og aldri kommet noen steder, og her har du vært i tre uker og allerede kommet til Ny Ålesund!» Hun har nok rett i det. Turer ut av Longyearbyen var ikke forbeholdt «hvem som helst» på den tiden. Hadde du ikke ditt eget fremkomstmiddel, var det liten mulighet til å komme ut av byen. Snøskuter var det mange som hadde, men båtturer var forbeholdt noen få utvalgte. Under solfestene i mars ble båten fylt med unge, kåte jenter, både til Ny-Ålesund og Svea, og til spesielle sammenkomster på Isfjord Radio. Det var også spesielle turer både til Barentsburg og Pyramiden, og her var det åpent for alle å melde seg på.

«Nordsyssel» var et bindeledd mellom menneskene her oppe. Det var rundturer med delegasjoner fra de forskjellige departementene som Sysselmannen hadde med på inspeksjoner. Hensikten i første omgang var den årlige inspeksjonsreisen som gikk fra Longyearbyen og rundt Spitsbergen. Denne inspeksjonsreisen ga Sysselmannen anledning til å kaste et blikk på tilstandene i denne delen av kongeriket. En slik rundtur kunne vare i cirka elleve døgn, og stuert Tore Kristensen kunne fortelle at han hadde lange, og hektiske arbeidsdager når det var slike langturer, med planlegging av proviant til minst tre måltider om dagen for opp til 16 mann eller mer. Turene gikk til både Bjørnøya og Hopen når det var utskifting av folk og når de trengte ekstra proviant. Isbjørnen ble fredet i 1973, men før den tid, var det fangstmenn på mange hytter og her var båten en god venn å ha til å hente fangst fra fangststasjonene og bringe den til Longyearbyen for videre ekspedisjon.

Isfjord Radio var hun stadig innom. Hun var den sikre kontakt med omverden, og var regelmessig innom om sommeren med folk, post og last. Der var ingen havn, så skip som kom med folk, proviant og post måtte ankre opp og ekspederes av stasjonens motorbåt, som bar det flotte navnet «Black Label». Oppkalt etter det kjente whisky merket. I dårlig vær var det litt av en bragd å frakte folk, både unge og gamle, fra skip til kai. Men det gikk som regel bra. Tror ikke noe menneskeliv gikk tapt.

Så var det de ukentlige turene til Barentsburg med Sysselmannens folk, og dette var før Glasnost. Personlig husker jeg min første tur til Barentsburg, hvor redaktør Otto Risanger og jeg skulle følge med. Vi var ikke blitt advart om at vi måtte være forsiktige med alkoholforbruket, og hver gang vi tok en slurk av vodkaglasset (på størrelse med et vannglass), fylte de det opp igjen. Det var svinesteik til middag med hvitløk som eneste krydder og ganske mange «skåler». Resultatet ble at på hjemturen om bord på «Nordsyssel» ble vi, godt beduggede og hvitløktduftende avisfolk, beordret ut på dekk. Der måtte vi tilbringe hele den lange, kalde turen tilbake.

Undertegnede ble med på mange turer med båten de neste årene. Det var kjærligheten som var magneten, og den ga meg anledning til å oppleve Svalbard både fra sjø og land. Det var ofte som «blindpassasjer», men også som representant for Svalbardposten. Det var flotte turer i midnattssol til blant annet Carolinedalen, hvor vi hadde grillfest og sanket fossiler, og også alle solfestene.

Så kom sjokket i 1978. «Nordsyssel» skulle selges. Den sagnomsuste sysselmannsskuta skulle seile sin siste sesong i Svalbardtraktene. Undertegnede hadde lange, og interessante brevvekslinger med veteranskipsentusiast Olav T. Engvik. Vi ønsket skipet inn i Veteranskipsklubben. Slik ble det ikke. I november 1979 sto en sørgende skare på gammelkaia i Longyearbyen og vinket farvel. Den gamle, fine skuta gikk utAdventfjorden som isbryter for hurtigruta. Hun ble solgt til Tore Wassbakk i Tromsø, og fikk navnet «Ice Lady». Undertegnede fant henne igjen på en tur til Tromsø våren 1979, malingslitt og merket etter en lang sesong. Jeg traff eieren, som var ivrig opptatt med «vårpussen». Litt vemodig var det å rusle rundt på den kjære, gamle skuta, hvor minnene var så mange. Det var noe som manglet: Mannskapet fra Svalbards kyst.

Hvor ble det av skuta vår? 15. januar i 1980 grunnstøtter «Ice Lady» ved Hekkingen og forliser. Fire personer mistet livet. Båten var utleid til Kystvakten og var på vei ut fra Tromsø med fem mann for å avløse «Hisø» i bruktvaktholdet, da det skjedde. Etter hva jeg hørte, ville de forsøke å heve båten, siden den hadde lagt seg på en liten hylle. Men etter en kort stund forsvant den i dypet. Farvel gamle, gode «Nordsyssel».

Hva ble det av meg da etter dette? Jeg hadde i denne tiden avansert fra potetskrellerske til sekretær i Svalbardposten. En hektisk periode som redaktør, praktisk talt alene, og så nedrykket til sekretær igjen. Samtidig hadde jeg visse «uoverensstemmelser» med ledelsen, som gjorde at jeg sa takk for meg. Jeg søkte stilling i Store Norskes administrasjon, men der var jeg sannsynligvis altfor gammel – dog ikke for gammel til å bli tilbudt jobb som «brakkesjef». Etter hyppige gjesteopptredener som turist i Longyearbyen de siste årene, har jeg innsett at stedet er blitt for «normalisert». Intet av det gode, gamle er igjen, og jeg må bare godta at i en alder av 86 år, er jeg «gått ut på dato». Og kjærligheten. Hvor ble det av den? Den forsvant i dypet med den kjære båten.

Nøkkelord

Se bildet større

Mannskapet: Atle Pettersen (t.v.), Odd Olander, Arne Tobiassen, Einar Jørgensen, Hans Rist, Torgeir Larsen og Tore Kristensen i oppholdsrommet i 1977. FOTO: Kristian Huus

Se bildet større

Sist Lilleba Knudsen var i Longyearbyen var i 2012. Her står hun og ser bort på Hiorthfjellet. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!