Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Når familien ikke vet

Gravlagt: Her ligger «Liksvensken» begravet. Bert Fredriksson, som tilhører den svenske siden av slekta til Karl Axel Fredrickson, kaller ham bare Axel. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Når familien ikke vet

Bert Fredriksson (75) oppdaget sannheten om onkelen for fem år siden. Sist helg fikk han endelig besøke grava til «Liksvensken» i Longyearbyen.

Tekst:

Publisert:

På kirkegården i Longyearbyen står det et hvitt kors blant mange andre. Men denne graven, som bærer innskriften «Karl A. Fredrickson», er det knapt noen slektninger som har besøkt opp gjennom årene.

A-en står for Axel. Han ble gravlagt i mai 1931, men døde i november året før. Det tar tid før det øverste laget av permafrosten tiner tilstrekkelig til at man får senket en kiste. Men til slutt ble kirkegården langt mot nord den siste hvile for «Liksvensken».

To lik
Historien om navnet går tilbake til 1922. Den da 25 år gamle Karl Axel Fredrickson går i land i Grønfjorden, dagens Barentsburg. Av ukjente grunner tok han beina fatt til Longyear City, 50 kilometer lenger inne i Isfjorden. Etter å ha gått ti-tolv kilometer, ble han vár noe som stakk opp av bakken. Det viste seg å være likene av to menn.

Vel framme fortalte han om funnet, og et par uker senere ble nyheten slått opp i Aftenposten, i en artikkel skrevet av legen N. Ingemann Kile:

«Jeg blev sendt ud for at undersøge og fandt skelettet af to mænd. De laa i en liden forsænkning paa den yderste kant af et plateau, som hævede sig ca. 10 meter over strandbredden. Kun støvlerne stak frem af jorden, resten var begravet i grus.»

Fra da av gikk Karl Axel Fredrickson bare under navnet «Liksvensken».

Historien er kjent for mange, også for hans familie i både Norge og Sverige, som for øvrig benytter ulike navn på slektningen –henholdsvis Carl og Axel.

Men slutten på historien fikk de ikke vite om før mange år etterpå.

Siste stopp Kirkenes
Bert Fredriksson er Axels nevø og kommer fra Uppsala i Sverige. Han er født ni år etter Axel døde. I oppveksten ble han fortalt at onkelen døde i en spregnings­ulykke på Spitsbergen. Det var ikke noe merkelig i det. Sånt skjer når man er på jakt etter kullet dypt inne i fjellet.

– Hele mitt liv, helt til jeg fylte 70 år, har jeg bare hørt at farbror Axel var en sterk og litt spesiell mann. Som barn ble vi fortalt historier som gjorde at vi så på ham som en helt. Derfor var det et sjokk da vi for fem år siden fikk vite sannheten, sier Bert.

Han og sønnen Kenneth var på en reise med Hurtigruta i anledning runde år. Bert fylte 70, Kenneth 50. Siste stopp var Kirkenes, der Bert hadde sporet opp slektninger. En av dem var Åge Thomassen, barnebarnet til Axel. Da praten kom inn på onkelens død, kunne Åge fortelle noe han nylig hadde funnet ut selv.

Historien gikk som følger:

Verkslege Johan F. Friis ble grytidlig en novemberdag i 1930 tilkalt til arbeidermessa. En arbeider hadde skutt seg selv og lå død i underetasjen i bygningen. I Polarboken mange år senere skriver han at årsaken til selvmordet var at mannen hadde forelsket seg i ei av jentene på messa.

«Hun ville imidlertid ikke ha noe med ham å gjøre, fordi hun visste at han var gift i Sverige. Den drepte etterlot seg et brev hvor han bad om at man måtte underrette hans familie i Sverige om at han ikke var mere. I dette brevet fortalte han at han hadde planlagt å ta både sitt og pikens liv for at de kunne møtes etter døden. Heldigvis ble altså pikens liv spart.»
Axel etterlot seg kone og tre barn.

Båttur til Barentsburg
Dødsårsaken hadde altså blitt holdt skjult for store deler av familien. Det ble stille i rommet i Kirkenes en lang stund da Bert og Kenneth fikk vite det.

– Det var merkelig å høre det. Men Axel ble ikke noe dårligere menneske av det i mine øyne, sier Bert.

Da han fortalte det til sine søsken, trodde de ikke på ham. Bert begynte å søke på nettet og fikk hjelp av biblioteket i Longyearbyen. Etter hvert fikk han tak i en rekke bøker som nevnte «Liksvensken», og i særdeleshet boka «Svarthvitt» av Birger Amundsen.

– Jeg skjønte at jeg måtte vite mer. Så jeg og Kenneth avtalte at når vi fylte 75 og 55 år, skulle vi dra til Svalbard for å besøke grava, sier Bert.

Åge og broren Aksel fra Kirkenes hadde besøkt grava i 2006, samme år som de fikk vite sannheten. Sist helg kunne også de svenske slektningene gå rundt i Longyearbyen og fantasere hvordan det var å være onkelen på 20-tallet. Det ble også en tur til Barentsburg, der onkelen satte sin fot på Svalbard for første gang.

– Vi gikk helt inn i historien. På båtturen prøvde vi å se for oss hvor han hadde gått, og hvor han ikke hadde gått. Vi så for oss ham med ryggsekk og gamle klær ved Kapp Laila, sier Bert.

Turen kastet nytt lys over gamle hemmeligheter.

– Etter å ha vært på besøk, forstår jeg litt mer om hvor tungt det må ha vært å jobbe på Svalbard på den tiden. Dårlig mat, dårlige arbeidsforhold, lite sosialt liv. I Sverige kaller vi det «lappsjuka» når gruvefolk har vært for lenge i mørket og ensomheten, sier han.

– Da er det forståelig at et sterkt og friskt menneske henfaller til grublerier når han kommer nærme en messejente som kanskje lukter godt, sier Bert.

Etter fem år har Bert fått tid til å fordøye nyheten om onkelens utgang på livet.

– Den handlingen han gjorde var forkastelig. Men han kunne ha blitt den eneste morderen vi kjenner til i slekta. Man kan knapt komme nærmere. Så det er noe bra oppi det hele. At han besinnet seg i det lille sekundet før han skjøt messejenta.

Evig fortapelse
Det gikk likevel inn på Bert at onkelen ble dømt til evig fortapelse av sokneprest Marcel Larssen-Kammer. Også gruvesamfunnet på 30-tallet reagerte så kraftig at Longyearbyen Arbeiderforening sendte et protestskriv til kirka. Derfor oppsøkte svenskene Svalbard kirke da de var på besøk.

Selv om diakon Torunn Sørensen var i ferd med å gå for dagen da de kom, tok hun seg tid til å hjelpe svenskene med å finne fram gamle kirkebøker med oversikt over dødsfall i Longyearbyen.

– Hun slo den opp for oss, og dekket hensynsfullt alle navn bortsett fra Axels. Der sto fødsel, dato og to datoer til. Det viste seg å være takksigelsesgudstjenesten og begravelsen.

Bert leste nøye, og kommenterte at onkelens siste kapittel var et sørgelig ett.

– «Ja, han skjøt seg, jo» sa jeg. «Men det fremkommer ikke av boken». Da fjernet hun arket som dekket deler av siden. Under sto det en latinsk setning som begynte med «suicidium». Det synes jeg var veldig fint gjort av diakonen. Vi kunne jo fått det midt i ansiktet om vi ikke hadde visst det, sier han.

– Hadde du et behov for å ta et oppgjør med kirken som dømte din onkel til evig fortapelse?

– Nei, det er så lenge siden. Men jeg ville gjerne vite om de var så grusomme at de hadde skrevet det om fortapelsen i kirkeboka. At de skrev opp dødsårsaken er helt naturlig, akkurat som man skrev om andre var druknet eller omkommet i en gruveulykke, sier Bert.

– Har du fått fred for historien om din onkel?

– Jeg vet ikke om fred er det riktige ordet, men nå er det ikke like mye å fundere over lenger. Han ligger der han ligger, og med de kulturminnelovene dere har, blir vel korset stående der i lang tid.

Kilder: Svalbardposten 50/06, «Svarthvitt» av Birger Amundsen.

Nøkkelord

Se bildet større

Framme: Bert Fredriksson (t.h.) og sønnen Kenneth har lært mer om historien om slektningen som ligger begravet på kirkegården i Longyearbyen. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!