Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Nær døden i ekstrem kulde

Kjell Reidar Hovelsrud bodde på Svalbard i en årrekke. Han har også skrevet flere bøker om sitt polarliv. FOTO: Atle Midttømme

Nær døden i ekstrem kulde

Tre mann i 40 minusgrader. Når en av dem blir nedkjølt, blir situasjonen kritisk.

Tekst:

Publisert:

Vinteren 1968/69 var en ekstremt hard vinter med sterke vinder og tidlig kulde på Svalbard. Thor Larsen og jeg pakket sledene og dro nordover fra Andréetangen sør på Edgeøya. Det var tirsdag 22. oktober med minus 23 grader. Vi skulle orientere oss i et landskap det ennå ikke var laget kart over. Fjordisen var frosset inne i buktene, men den var alt for trå å kjøre på. Vi hadde rustet oss for en toukers tur og kjørte lett med feltutstyr som ikke var beregnet for skikkelig harde vinterforhold. Den eneste varmekilden i teltet var et rødspritbluss. Lite å varme seg på, og ingenting til å tørke de svettevåte klærne med. Vi måtte tilbringe natten nede i en altfor dårlig sovepose sammen med støvlene. Alt det som var fuktig, sugde ut varmen som var ment til å godgjøre en sliten kropp før neste dags anstrengelser.

Dette var min første overvintring på Svalbard. Mine arbeidsoppgaver var allsidige som feltassistent under forskning på isbjørn. Vi var to mann i felt som skulle fange dem levende. 14 spennende måneder i total isolasjon fra omverdenen. Ingen fly kunne nå oss her, og dette var før helikopterets stasjonære periode på øygruppen. Vi var innstilt på å klare alle utfordringer vi ville støte på, og visste at vi var uten muligheter for hjelp utenfra.

På denne 14-dagersturen dro vi med hundespann nordover landet. Feilberegninger vi gjorde kunne ha blitt fatale om værgudene hadde slått seg helt vrange. Ingen av oss hadde ventet å få sterk kulde før vinterens alvor satte inn. Jeg hadde uheldigvis valgt å legge igjen reinskinn til fordel for hjemmelagede liggeunderlag. Disse var laget av fem 2 centimeter tykke isoporplater. Utenpå platesidene limte jeg på en strie som dekket isoporen så de ikke sprakk. I transporten ble de brettet sammen som et trekkspill og surret på sleden. Ved et tilfelle da Thor åpnet sledetrekket for å finne tak i termosen, forsvant isoporunderlaget hans i kraftige vindkast. Han forsøkte å løpe etter, men måtte gi opp, da trekkspillunderlaget tok høyde og forsvant utover en bratt elvebrink.

Den påfølgende natta glemmer jeg aldri. Vi slo opp teltleiren langt inne på øya. Da jeg var ute og fôret hundene, hadde termometeret falt til under 30 minus. Vi spiste godt for å skape god, indre varme. Thor og jeg delte det siste isoporunderlaget ved å legge det på tvers under oss. Det dekket ikke mer enn ryggen og rumpa på oss begge. Mørket senket seg og kulda krabbet nærmere. Søvn ble det ikke på meg denne natten. Thor klarte seg bedre med dobbelt ullundertøy på kroppen. Jeg vekslet på å massere den ene delen av kroppen etter den andre for ikke å fryse for mye. Det var helt nødvendig å holde på med dette hele natten igjennom. Jeg lengtet etter morgenen, at lyset skulle dukke opp. Først da kunne vi komme oss ut og i gang igjen. Da vi endelig kunne lange ut med ski og staver, fant varmen snart veien tilbake til våre kalde kropper.

Denne uforglemmelige høstekspedisjonen ble gradvis hyggeligere da vi nådde kysten. Temperaturen skjønte omsider sin besøkelsestid, for oktober var da bare en høstmåned. Dette ble en skikkelig påminnelse om å ta med det feltutstyret jeg regnet med å få bruk for og enda litt ekstra.

På hileting til Barentsøya og Hinlopen
Thor og jeg var stadig på farten på leting etter isbjørn og hi. Det var 26. februar at vi startet fra Tjuvfjorden. Thor fylte 30 år denne dagen. Underveis  plukket vi opp en hollender som overvintret på Kapp Lee. Han ville så gjerne bli med oss noen dager. Hans vinter- og skierfaring var ikke til å skryte av. Paul var stor og røslig, en hyggelig og sindig kar. Vi lot oss overtale til å ta ham med oss noen dager opp mot Hinlopenstretet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet. Det var i skiftet mellom februar og mars, da kulda ofte bryter håndbak med nordavinden. Isen var fast og fin å kjøre på. Kulda var skarp og unådig. Den krøp ned under 40 minus. Da fikk Paul problemer med kulden i beina. Han ville løpe ved siden av sleden for å få varmen tilbake. Paul vekslet mellom å sitte på sleden og å løpe ved siden av. Da vi spurte om hvordan det gikk, svarte han at alt var ok. Farten vår var jevn. Da vi omsider stoppet for å lete etter en passende plass for natten, skled Paul ned fra sleden. Da skjønte vi for alvor hvor nedkjølt og alvorlig det var med ham. Vi var raske med å slå leir. Thor fikk opp teltet mens jeg tok meg av hundene. Vi hadde god rutine etter mange sledeturer gjennom vinteren og samarbeidet godt om dette. Før Thor hadde festet teltbardunene, var jeg i gang med å pumpe opp primusen. Reiskinn og soveposer kom på plass. Paul måtte bæres inn i teltet. Den store kroppen hans ristet og skaket for å kompensere for varmetapet.

Vi fikk ikke sammenhengende ord ut av han. Nå hastet det virkelig. Primusen gikk for fullt, og snart var kakaoen klar. Vi gjorde et par forsøk på å få den varme drikken i ham, men forgjeves. Det ble bare søl utover. Det var uhyggelig å se hvordan den storvokste karen skaket og ristet. Nå følte vi at situasjonen kunne være kritisk og satte i gang med kroppsmassasje.

Teltvarmen var god, noe Pauls kroppstemperatur slettes ikke var. Vi måtte massere på skift. For oss virket det som en svært lang tid før vi endelig kunne se at skjelvingene ble svakere, med et og annet opphold innimellom. Først etter nesten to timer klarte vi å få i ham kakao. Gradvis ble situasjonen bedre. Det tok ennå lang tid før han kunne snakke brukbart sammenhengende. Det var en stor lettelse nå å føle at vi hadde situasjonen under kontroll igjen. Temperaturen hadde falt til 44 minus. Vi pakket Paul inn som best vi kunne, og snart hørte jeg at han sov.

Nå var det godt å isolere seg med to soveposer inne i hverandre. Jeg presset meg ned mellom støvler og vått yttertøy. Jeg tettet ansiktet helt med maske før jeg krøp dypt nedi. Den ytterste poseåpningen snurpet jeg nesten helt tett igjen. Nå var jeg dypt inne i min egen trange soveposeverden. Skulle jeg bli tissetrengt, så hadde jeg ordet meg med en tett varmeflaske med vid tut og tett kork. Ut av posen i natt i denne ekstremkulda, ja det var helt uaktuelt.

Da jeg omsider våknet etter natten, drøyde jeg allikevel i det lengste med å rive meg løs fra mitt lune rede. Det krevde stor innsatsvilje å brekke seg løs gjennom den nedisete soveposeåpningen. Da hodet stakk fram, slo kulda i mot meg. Det var som om det brant i lungene når jeg dro inn pusten. Det var svært kaldt. Isen lå i et tykt lag innvendig over hele telttaket. Neste operasjon var å få fram armene for å tenne primusen som sto ferdig med tenngelé i skåla. Thor og jeg var våkne og prøvde å fjerne noe av isen så ikke alt kom ned over oss som et regnskyll når varmen spredde seg. Takisen vi ikke klarte å fjerne, ble til vann som rant over oss. Vi måtte bruke to primuser og fyre kraftig før vi fikk tempen opp så vannet dampet seg gjennom duken til et ispanser på yttersiden. Jeg fant sittestillingen lenger oppe i posen. Paul hadde kommet seg bra gjennom natta, men vi våget ikke å fortsette videre med han opp gjennom Hinlopen. Nå var det om å gjøre å få i seg mest mulig kalorier i form av en fettfull og sukret havregrøt med rosiner i.


Kulde er et relativt begrep
[img7012]Når kvikksølvet passerer under null grader celsius på termometeret, når snerken legger seg på sølepyttene på seinhøsten, eller kanskje opplevelsen når alt holder på å stoppe opp under de mest ekstreme forhold?
 
Oppfattelsen av begrepet  varierer med ståstedet til de personer som opplever det. Kulde er noe jeg føler på med stor respekt. Egenerfaringer er årsaken til dette. Etter mer enn 40 år med aktiviteter i arktiske områder har kulda svært ofte vært i fokus for meg. Den vanlige mann og kvinne forbinder oftest kulde med noe negativt. Jeg ønsker å vinkle det litt bredere.

Da jeg begynte mitt forsøk på å leve eskimolivet i ung alder, lærte jeg snart å sette pris på kulda. Jo sterkere kulde, jo større ble utfordringene som ga meg mer spenning i friluftslivet. Utendørs vinterliv ble til en lidenskap. Jeg lærte meg snart hvor stille og komfortabelt jeg kunne ha det inne i snøhula når nordøsten sveipet over huletaket, og kvikksølvet dro seg loddrett nedover. Der inne kunne jeg ligge godt på reinskinnet og filosofere over livet i sin helhet, og snøhuletilværelsen i særdeleshet.
 
Uten kulde ingen snø. En lang periode med barfrost kan være tøft for dyra i et vinterland. Kulde er med andre ord både på godt og vondt.  Store dyr som ikke har muligheter til å grave seg ned under bakkenivå, har ingen lune steder å gjemme seg i uten snøen. Det tærer hardt på ressursene når både kulde og vind favner dem. Dette gjelder også dyr i polare strøk med mye pels og fettreserver under huden. Jeg laget utstyr av ull, skinn og pels og testet dette under forskjellige forhold. Ingen sportsforretning eller lettvinte «forstå-seg-på-ere» kunne fortelle meg viktige ting om hva som var god bekledning for en uteligger. De som levde under polarstjernas vide himmel kunne fortelle meg fra sine erfaringer. Egne forsøk og feiling måtte også til. Summen av dette  gjorde etter hvert at jeg følte meg komfortabel under kalde klimatiske forhold. Et viktig grunnlag for mine år i polare strøk som fulgte senere.
 
Endelig etter tre døgns venting kom kulda som fikk den brede råka til å fryse igjen. Nå bar isen hundespannet og sleden med oppakningen over til den andre siden. Ferden kunne fortsette inn mot land på halvøya i vest. Det var først da isen la seg inne i laguna midt i oktober at selen dukket opp fra sine ferske pustehull. Snikjakten med kamuflasjeseil var både spennende og viktig. Det var om å gjøre å fylle opp kjøttstativet før matressursen selen representerte forsvant i dypet og mørketiden festet sitt jerngrep om landet.

Kulda har alltid vært en positiv og viktig faktor for de som lever i landet der vinteren såvidt slipper taket før det er på`n igjen. Den lille delen av året som kalles sommer i arktiske strøk er mer å regne som et avbrekk for småjakt og reparasjoner. En nødvendig periode med dårlig sledeføre. Midnattssola gir landet sin etterlengtede varme, og frosten forsvinner i damp. Da kan igloen slett ikke brukes lenger. Snøen blir råtten, nesten umulig å bevege seg i. Fjordisen er full av overflatevann, og båt kan ikke brukes før mange dager etter at isen brekker opp. Framkommeligheten blir minimal på sjø og på land.                     

Når kulda senket seg over landet igjen, da smilte Inuittene. Erfarne, veltilpasset og forberedt. Kulde er både viktig og alvorlig for den som er avhengig av å leve og bevege seg i polare strøk.

Nøkkelord

Se bildet større

Kjell Reidar Hovelsrud og Thor Larsen var på isbjørnekspedisjon på øst-Svalbard. FOTO: Thor Larsen

Kjell Reidar Hovelsrud

var med på en vitenskapelig isbjørnekspedisjon i 1968-69, var stasjonssjef i Ny-Ålesund og bygget fangststasjonen Mushamna.

Siste nytt i Magasin

Aksjonsdugnaden startet med løyperekord

TV-aksjonsstafett i sentrum.

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!