Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Med hjelpere på

Olaf Storø ved litografipressa, hjertet i atelieret. FOTO: Eirik Palm

Med hjelpere på "snoreloftet"

Kunstneren Olaf Storø (62) drikker helst te med melk og honning, og han gjør det med god grunn.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.01.2015 kl 12:08

Med hodet på skakke og mobiltelefonen delvis skjult mellom de hvite lokkene, åpner han døra, nikker nesten litt distré, vinker meg inn og forsvinner inn i telefonsamtalen igjen. «Privat» står det på døra til høyre inne i entreen. Kunstneren Olaf Storø er en offentlig person, men han vil selv bestemme hvem han slipper inn på livet sitt. Når folk viser hvem de er, skal du tro dem, pleier han å si. Og han liker å diskutere, forsøke å fortolke og plassere i et perspektiv.

De klokeste
Med et digert krus på bordet foran seg i sittegruppa i kjøkkenkroken og med den ene foten over den andre, diskuterer han livlig med personen i den andre enden av linja. Det gir mulighet til å titte rundt. Hauger med papirer og bøker på bordene og spesial-bygde kofferter plassert vilkårlig omkring, røper at det er ting som er viktigere for den røslige mannen enn et strøkent spisebord og en ryddig kjøkkenbenk. Et tørkestativ med nyvasket tøy står i stua som er skilt fra kjøkken og spisestue med et nedtrinn og en vegg bestående av byggestein i glass. Bare et bilde av kunstneren selv sammen med Berit Meland, som han deler livet og av og til scene med, forteller at vi ikke er inne i en ungkarshule. På kjøkkenbenken står trakteren og holder vannet varmt. Med ujevne mellomrom pruster den ut gloheit damp.

– Ja, men nå har jeg fått besøk. Svalbardposten skal lage portrett. Ring meg, da, avslutter han og trykker på den røde knappen før han legger telefonen fra seg.

– Jeg håper en dag å komme ned til bordplata, sier han og nikker mot det overfylte spisebordet før han serverer pulverkaffe med kontinental styrke i krus og med røreskje. Selv fyller han opp sitt eget med Earl Grey, honning og melk og siger ned i sofaen i kjøkkenkroken igjen. Jeg har slått meg ned i toseteren vis á vis. Mellom oss gjør ei stor grønn kiste tjeneste som bord. Omkring henger gjenstander samlet gjennom et kvart århundre på Svalbard, og over hodet på kunstneren et bilde av ei busk, bøyd av nordavinden ved Ryvarden fyr. «Det er klokest å bøye seg», er tittelen på verket.

– Bildene mine skal alltid ha en dobbel bunn, det skal være en døråpner til noe annet, forklarer han og legger til som en slags forklaring på koffertene og utstyret at han ikke rekker å pakke ut etter utstillinger og boklansering i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det har gått 25 år siden han kom til Svalbard, og boka markerer jubileeet.

Rare, begge to
Olaf Storø har bøyd seg. Boka «Signatur» er lansert for få dager siden, og litt tidligere denne lørdagen har han sittet og signert bøker på Fruene, kafeen på Lompensenteret. I denne boka skriver han om verkene sine, men aller viktigst er at han har latt dagens eiere av bildene fortelle, uten filter og fullstendig fritt om bildene og opphavet. Det kunne gått... ja, man vet jo aldri.

– Det er et dristig prosjekt å la andre skrive akkurat hva de tenker om deg og kunstverkene dine, for så å gi det ut i bokform, sier jeg og setter ned kruset før jeg fisker opp pennen fra lomma og gjør klar et blankt ark.

– Jeg ble spurt av noen gruvearbeidere om å komme litt tidligere til Fruene. Det ble mye prat, og så gikk det jo noen bøker. Men de sier som deg, at det er dristig. Vennskapets vesen er at du godtar folk på all slags vis. Vi er på en måte glade i hverandre uansett, og da må man jo godta at folk har en mening.

Han nøler litt, som om han kommer på en historie, og fortsetter:

– Yngstejenta Vårin sier «Du kjenner så mange rare folk, pappa». Så sier jeg at «det er fordi vi er rare, begge to». Hun har alltid vært ei pappajente, forteller han om datteren på 16.

Storø samler på historier. Store og små, og det har med observasjonsevne å gjøre. Ifølge ham selv scorer han høyt på visuell hukommelse, kanskje er det en egenskap som har blitt forsterket som følge av at synet på det venstre øyet nesten er borte. Bare ti prosent er igjen etter en fatal ulykke i barneårene. Som seksåring fikk han ei pil i øyet, og som barn flest var han lojal og ville ikke fortelle det til noen. Skadene ble varige og førte til sterkt nedsatt syn.

– Hva gjør det med arbeidene dine?

– Jeg tror jeg forenkler. Jeg har aldri lært om det gylne snittet, men hos meg er det alltid tre ting som skal danne et mønster. En trekant som fanger interessen. Det kan være en fargeklatt eller noe annet. Og når Berit og jeg er på scenen, er jeg avhengig av at hun står på høyre side. Står hun på den venstre, ser jeg ikke publikum. Det blir helt feil.

Hest og rytter
Huset er iøynefallende der det står nede blant bygningene i Sjøområdet og strekker seg i høyden med store glassflater, som et slags utkikkstårn. Da Telenor gjennom daværende direktør Viggo Kristiansen, kjøpte samlingen kunstneren i sin tid hadde utstilt på Isfjord Radio, investerte Storø i en seksjon i bygningen. Siden overtok han også delen som tidligere har gjort nytte som verksted for To-takteren, og det er her vi sitter nå. Midt i det gamle verkstedet.

En annen dør fører inn til det aller helligste. Det er her bildene med den karakteristiske blåfargen blir til, fargenyansene som gjør at man instinktivt forstår at det er Olaf Storøs verk. En slags signatur.

– For meg står blåfargen for sjelens lengsel. Livet kan bare leves forlengs, men det kan også bare forstås baklengs. Vi kommer fra et sted, vi er på vei, og vi skal et sted, prøver han å forklare.

– Kroppen og sjelen er som hesten og rytteren; det er ikke alltid hesten vet hva rytteren vil. Jeg kan ikke styre det, jeg lar det som skjer, skje. Jeg er et redskap for noe annet, og en del av oppgaven er å brenne, å gi et lys. Det er en klang som klinger sammen med hjertet, som jeg ikke kan forklare. Det kommer noe som jeg ikke ante var der, og det blir tettere og tettere mellom disse fantastiske møtene.

Det er høyt under taket inne i atelieret. Ei vindeltrapp strekker seg tre etasjer opp til toppetasjen med store vinduer alle veier. Langbordet her oppe røper at det gjerne er hit opp han tar gjester. Ved pianoet pleier Berit å øve. Den andre etasjen er delvis et galleri med et langsgående gelender, utstilte bilder og magasin, og med utsikt ned til hjertet i bygningen. Atelieret strekker seg to etasjer opp og gulvflaten domineres først og fremst at ei stor litografipresse. Det er her steinplatene pusses og bearbeides med motiver til de er klare for opptrykk, hvor fargene legges og pressa passerer papiret gang etter gang, og tilfører farger og detaljer på arket helt til kunstneren er fornøyd.
Og det var her bildet av Robert Hermansen, «Født fri» ble til. Den tidligere gruvedirektøren er en mann som står Olaf Storø nær. Det er også en av grunnene til at debatten om bysten av «Røde Robert» har opprørt ham, men først og fremst reagerer han på måten kunstverket ble behandlet på. Storø mener Hermansen etter dommen har blitt persona non grata blant folk i posisjoner, og han hører til blant dem som mener Hermansen aldri ble dømt for korrupsjon.

– Korrupsjon er et mye styggere ord enn økonomisk utroskap. Ved å sette inn korrupsjon, sverter man både person og kunstverket, sier kunstneren. Han liker heller ikke løsningen med å plassere den omstridte bysten i magasinet på Svalbard Museum og langer ut:

– Når man blir sint på en skulptur, nærmer man seg Kina og Nord-Korea. Dette var en gave til hele Svalbards befolkning.

I stillheten kommer tankene

Ute blåser det svakt. Temperaturen er på den riktige siden av skalaen, årstiden og breddegraden tatt i betraktning. Interessen for Arktis våknet med Helge Ingstads fortellinger om pelsjegerliv. Året var 1965 da elleveåringen sto med boka i handa inne på hytta i Holtaheia i Ryfylke. Frøet, som senere skulle føre Olaf Storø til Svalbard, var sådd.

Livet beskriver han som spiraler. Du stiger opp og ser de andre spiralene under deg.
– Spiraler av erfaringer, historier, seiere og nederlag.

Han siterer Robert Hermansen: «Det har vært mange oppoverbakker og til gjengjeld mange nedturer», og ler.

– For å komme videre må det være noen som brenner for noe. Kunstens vesen er å provosere, utfordre og gi nye perspektiver. Til det kreves ytterpunkter, svart og hvitt. Når kunsten smelter inn til grått, blir det farlig.

Det startet egentlig i 1984, da eldste-datteren Kari kom til verden, tre måneder før tiden og under dramatiske omstendigheter. Barnehagestyrer Storø hadde akvarellkurs i Kvalavåg, da han fikk beskjed om at den kommende barnemoren var blitt syk og hadde fått svangerskapsforgiftning. Han hoppet i 2CV-en og kjørte i full fart til sykehuset. Kortversjonen er at ei lita jente ble født. Så liten og så tidlig ute var hun at hun ble døpt i hui og hast i tilfelle hun ikke ville overleve. 910 gram veide hun, og da han kunne holde henne kom beslutningen der og da om å ta skrittet ut som kunstner på heltid.

– Disse timene med ungen på fanget eller ved kuvøsen er en form for meditasjon. I stillheten kommer tankene man ikke ante fantes. Da forsto jeg at noe måtte skje, sier han.
Tre år senere var kunsten levebrød.

– Jeg er takkskyldig overfor Kari. Gjett om jeg har sagt det til henne. Hun kan ringe meg midt på natta og snakke, og så takker hun meg. Jeg sier at «jeg har så mye å takke deg for, Kari». Jeg er for det magiske livet, sier Storø. Kari Storø er i dag utdannet kunstner ved akademiet i København, og i høst hadde far og datter utstilling sammen.

Nesten som bestilt avbrytes vi av mobil-telefonen. Det er venner som ønsker ham med på det årlige lutefisklaget som arrangeres i kveld, men billettene ble raskt utsolgt. Nå ringer Eddie for å tilby ham billetten sin. Storø protesterer, men i den andre enden insisteres det, og etter en stund gir han seg. Takker. Den store mannen foran meg er synlig rørt og trenger noen sekunder på å samle seg.

- Jeg prøvde å overtale ham til å gå selv. Du hørte det?

«Dei på snoreloftet»

– Tror du på magi?

– Ja visst. Eddie ringer og vil gi meg billetten til lutefisklaget. Hva mer er magi? Jo, stemmen til Berit er magi. Og når jeg ser Berit foran isbreen i solnedgangen i Ny-Ålesund. Eller når vi er på tur og lammecarreen er så god at vi snakker om det ennå. Da føler du at det er en mening med det, sier Storø.

– Det tar meg omtrent ti sekunder å scanne folk (du kan ikke skrive det i avisen), men det er magi. Jeg tror at mennesker som brenner, har et sterkere indre lys. Når mennesker viser hvem de er, skal du tro på dem, framholder han.

– Har du blitt skuffet?

– Jeg har satt pris på veldig mye positivt, men det som er politikk, kan lett bli stygt. Men gleden er større.

– Hva med deg? Føler du deg verdsatt?

– Så lenge jeg får reise og gjøre mine ting, og venner ringer og spør om jeg vil være med på lutefisklag, når Frank (Jakobsen, red.anm.) på LNS ringer og spør om jeg vil ha laks… Om jeg blir verdsatt? Ja, er du gal.

Grunnen til det siste spørsmålet er kulturfestivalen KunstPause, som nettopp er over. Olaf Storø hadde boklansering med utstilling og musikalsk underholdning på Huset, og er skuffet over responsen fra flere fra lokalstyrets ledelse, både når det gjelder interesse og tilrettelegging. Det ønsker han at kultursjefen skal få tilbakemelding om, og har bedt ham ringe tilbake. Midt i intervjuet blir vi avbrutt av telefonen, og Olaf Storø lover evig skilsmisse fra KunstPause.

– Du sier det du mener, konstaterer jeg.

– Jo, hvorfor ikke? Det er jo det jeg mener. Det er jo kanskje ikke like klokt alltid. Men hierarkiets vesen er at det begynner å nærme seg diktaturets vesen, sier Storø og understreker at kultursjefen på forhånd hadde gitt beskjed, og hadde lovlig forfall.

– Er du opptatt av å utfordre strukturer?

– Er ikke det nettopp kunstens vesen? Jeg tror engasjement er viktig. Det er kjempeviktig brenne, men en skal ikke være stygg. Vi må være gode venner, skal vi bo her, sier han.
Det siste har han sagt ofte til datteren Vårin som har vært med på reisen til Svalbard. I sommer reiste hun sørover til Kristiansand for å gå videre på skole, og pappa blir litt her og litt der.

Men det han har sagt om magien. Det ligger noe skjult i det. En slags tro. Er Olaf Storø religiøs?

– Jeg vet jo jeg blir passet på.

– Det er noe som vokter over deg?

– Det vil jeg tro. Jeg tror på noe som er større enn oss, og som drar oss opp. I mitt hode har Gud bare barn, ikke barnebarn. Det tror jeg mer og mer på.

Så forteller han om en barndom som ikke bare var enkel, og halvannet år på barnehjem. Når han lukker øynene, ser han for seg den lille gutten som sitter på et barnehjem og tegner, og søsteren som sykler dit hver dag for å besøke ham.

– Men troen har vært der. «Dei på snoreloftet» som passer på deg og fører deg trygt fram, sier han og tar en slurk varm te med honning og melk.

Helst te
Som godt voksen ble han klar over at han hadde vært barnehjemsbarn. Det kom gjennom bilder, den visuelle hukommelsen.

– I 2001 eller 2002 spurte jeg søsteren min, «Ingrid, har jeg vært på barnehjem? Jeg ser ei fjære, sykler, flere barn, røde hus.» Det var bildet som fremkalte seg.
Et annet minne bra barndommen er en ukes et opphold på sykehus. Da han ble uskrevet, ville han ikke hjem og sykepleieren måtte til slutt følge ham ut i bilen.

Han foretrekker te med melk og honning, og tekoppen er alltid innenfor rekkevidde når han arbeider. Alltid te, aldri alkohol. Alkohol og kunst hører ikke sammen, fastslår han. Dessuten blir han uvel av whisky.

Barndomshjemmet var preget av mye alkohol, og Olaf Storø har stått som femåring og helt ut den ene flaska etter den andre. For å få slutt på festingen. Kanskje var lengselen etter å komme seg vekk, drivkraften? Storø tror det. Og han tror han har lært mangt og meget om likeverd på veien.

– I mitt liv er alle like mye verdt. Det er kanskje det som skremmer makthavere, at jeg sier det jeg mener.

Første kapittel
Noen dager senere sitter Olaf Storø i sofaen inne i en av salene i andre etasje på Huset. På veggene i baren i foajeen og inne i salen ved siden av henger bilder på utstilling, og på et lite settebord ligger katalogen. Over ham en naken kvinne med en isbjørn rett bak. «Storfint besøk» har han kalt bildet.

– Det er alltid slik at når jeg ser bildene, så husker jeg det som skjedde i atelieret. Dette handler om redsel. Tenk deg den følelsen, gliser han mens kaffen blir servert.
Det var i dette rommet Storø stilte ut første gang i Longyearbyen. Første kapittel om Svalbard begynte en februardag i 1989. Olaf Storø åpnet døra til kunstnerhytta i Ny-Ålesund. I den lille hytta midt i verdens nordligste bosetning, skulle han bli inspirert og arbeide. Om dagene gikk han mye på ski. Når han ikke drev med uteaktiviteter, laget han akvareller og malerier. Inntrykkene var sterke.

– Jeg har gått i fjellet siden jeg var liten, men her må du lære alt på nytt. Gjør du noe galt, dør du. Det gjør du ikke i Ryfylke. Det var sjelsettende å komme dit.
Gustav Halsvik jobbet på denne tiden på kjøkkenet i Ny-Ålesund, og ville at han skulle stille ut bildene sine. Slik gikk det, og mottakelsen i april ga håp. Siden ble det utstillinger på Huset i Longyearbyen og på Isfjord Radio.

Han husker godt sitt første møte med litografiet. Bildet av Recherche-ekspedisjonen fra 1838 til 1840 gjorde dypt inntrykk i et ungt sinn, og da han i 1991 så bildet igjen på Svalbard, var det et sterkt gjensyn. Nå sliper han selv stein, jobber med kull, gummi arabicum, silisium, litotusj og trykk, men det bør ikke bli for polert. Det kler ham ikke, fastslår han. Derfor skjer slipingen med 90-pulver, noe som gir et passe rustikt uttrykk.

Fra velursofaen under bildene forteller han begeistret om prosessen, om eksperimenter og om å gjøre oppdagelser. Det kan gå fort («noen ganger så fort at jeg mister respekten for det») eller det kan være en pågående prosess.

– Jeg pleier å si at et lito tar én til to uker pluss 30 år.

«Eg går nå der»
Faget lærte han i formingsalen på skolen. Læreren kunne det, og avtalen ble at unge Storø spadde ut tomta til huset hans for hånd. Betalingen var å få være med og lage tresnitt. Siden kom han inn på Vestlandsutstillingen, og i 1985 på Grafisk Verksted på Nytorget i Stavanger, hvor han gikk i lære. Ti år senere kjøpte han en brukt presse for 35.000 kroner. Han kaller seg fagidiot. Lukten av tusj og olje gjør ham i godt humør, det skaper forbindelser til fortiden.

– Du kjenner lukta og vips, så er man tilbake i barndommen igjen. Spiralen.
Smilerynkene kommer til syne ved øynene og han tar en slurk kaffe og lener seg framover.

– Jeg har ønsket å lete etter magien, stillheten, fastslår han og tar opp tråden fra lørdagen: – Jeg maler for meg selv, ikke for andre. Da behager du bare. Bakgrunnen min i oppveksten er kanskje årsaken til at jeg ikke vil være en del av den grå massen. Hvis kunsten skal være lett forståelig og mainstream, blir det bare kopier. Kunsten skal ikke bare behage, den skal også irritere og utfordre, åpne dører innover hos oss alle.

– Har du laget det perfekte bildet?

– Jeg tror jeg har mange niere, men har ennå ikke truffet tieren.

Han peker mot kroken diagonalt i rommet. To malerier av isbjørn henger der. Den ene bjørnen klatrer oppover en bakke, den andre rusler rundt på isflata. «Oppover, stadig oppover» og «Eg går nå der og tuslar», har han kalt bildene.

Det første skal symbolisere Berit, det neste ham selv.

– Jeg har ikke behov for å bli berømt. Jeg har behov for å jobbe med mitt.

Nøkkelord

Se bildet større

Et nytt litografi er ferdig. Kunstneren studerer verket. FOTO: Eirik Palm

Se bildet større

Olaf Storø ser seg rundt i salen oppe i andre etasje på Huset. Det var her han hadde sin første utstilling i Longyearbyen for 25 år siden. FOTO: Eirik Palm

Siste nytt i Magasin

Den største gaven veier ni tonn

100- og 50-års jubileene i Ny-Ålesund skal feires fire dager til ende, minst. En av gavene veier ni tonn.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

O jul med din glede…

Snøen og julestemninga kom akkurat i tide til første søndag i advent.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!