Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Med blikk for detaljene

Polarly er full av detaljer. Her, i den fredede hytta, trives Brit og Hans Olav Knutsen godt. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Med blikk for detaljene

Det har gått 50 år siden «Vepsen» herjet i Svalbardposten. Hans Olav og kona Brit bor på Røros, men passer fremdeles på å ha en forbindelse til Svalbard: Hytta Polarly.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
13.03.2014 kl 13:20

– Nå har vi vært på hytta og sett igjen lysrekkene over fjellene på den andre siden av fjorden, sier Brit Knutsen fornøyd.


Fluesmekker
Sammen med mannen Hans Olav har hun vist Svalbardposten rundt i den fredede hytta. På utsiden er fjellene kledt i en kritthvit kappe av pudder, utsikten er formidabel og plasseringen idyllisk. Hit kommer de med jevne mellomrom. Og i år er det 50 år siden Vepsen tegnet sine siste karikaturer på faste sider i posten.

«Kjære bidragsytere! Jeg vil herved uttrykke min takk til alle som i dåd og tale hjalp meg med å fylle Svalbardpostens tegnesider. Ikke for å rive opp i forhåpentligvis grodde sår, eller i utrengsmål framheve de mange prisverdige handlinger og replikker: Jeg lar dere her passere revy av ren takknemlighet. Hadde det ikke vært for dere, ville to blanke sider ukentlig stått som vitner om en gjennomkjedelig og stereotyp hverdag på 78 grader nord.»

Slik starter den seks sider lange årskavalkaden i Svalbardposten nummer 25 1963/64 til den mystiske tegneren Vepsen. I hvert fall var det mange som lurte på hvem han var i starten, men etter hvert bredte mistanken seg om hvem som sto bak tegningene på side 16 og 17. Noen ville gi ham juling også, hvis de fikk has på ham. Det avstedkom i en tegning av en stor og sint person med en fluesmekker og «Vepsen» under. Gjennom et år var de små betraktningene i form av tekst og tegning signert Vepsen der til glede og ergrelse for leserne.


Good Templars på Svalbard
– Det var vel mest en fritidssyssel, sier Hans Olav Knutsen om karikaturene, sirlig rasterert med griffel. – Jeg jobbet jo på forsamlingshuset, forteller han.
Bak disken, mens han jekket opp langpils til tørste innbyggere, fanget han opp ett og annet som kunne omsettes på papir. Jobben hadde han fått av onkelen, som på dette tidspunktet var bestyrer på Huset.

Historien om Svalbard begynner for familien Knutsens del i 1923. Bestefar var stiger, og det åpnet seg mulighet for jobb på Svalbard. Året etter kom bestemor opp med 10 unger. Her bega hun seg blant annet ut på «noe av det mest optimistiske som er gjort her», ved å starte opp verdens nordligste lag av IOGT (organisasjon som jobber for edruskap). Det var imidlertid fullt hus på møtene, antakelig fordi gruvebusene og andre som bodde på brakke, fikk fast anledning til å komme inn i et ordentlig hjem.

Sjøsjuk i fem døgn
Foreldrene til Hans Olav giftet seg i 1935, men ble skilt etter seks år. Oppveksten hadde han i Røros sammen med moren, og skikkelig kjent med faren ble han derfor ikke før han begynte å reise opp til Svalbard om somrene fra 1957.

– Da jeg kom inn Adventfjorden med «Jakob Kjøde» i 1957, hadde jeg vært sjøsjuk i fem døgn. Klokka var fem om morgenen og jeg ble hentet av far som kom på kaia med sykkel. Vi dro opp til Huset og der serverte han speilegg.


Observasjonspost
Her begynte han å hjelpe til, først i ryddinga, deretter i serveringa. Og med godt blikk for detaljer var det først og fremst her han gjorde mange av observasjonene som etter hvert ble karikert ukentlig i avisa. Stort sett gikk det gemyttlig for seg på Huset, men det hendte også at det ble bråk.

– En gang var det skift mot skift i kafeen. Men da politimannen ankom i uniform og rød topplue ble det plutselig veldig jovial stemning. Lua til uniformen gjorde susen, og det var mye latter.

Han husker også godt pakkingen av avisa, som foregikk ved at alle sidene lå plassert på bord langs vegggene. Så gikk pakkerne rundt og hentet side for side, og i enden av løypa ble sidene stiftet sammen. Belønningen for jobben var øl. Ølet ble også brukt til å fukte svampen slik at det gikk lettere og raskere å plukke med seg sidene.


Vurderte å slå seg ned
Brit og Hans Olav traff hverandre i Trøndelag, men som småbarnsfamilie var det en periode spørsmål om de skulle overta driften på Huset. Etter en overvintring fra 1971 til -72 kom de imidlertid fram til at de skulle bo på fastlandet.

I dag lever de på Røros, og har Polarly som navlestreng til Svalbard. Sammen har de nettopp avsluttet et over to uker langt opphold på øya. Mesteparten av tiden på hytta på Revneset, opprinnelig oppført av blant annet russertømmer og dynamittkassebord fra Store Norske og satt inn med en egen blanding av seltran, tjære og farge, som har fått navnet «Spekk-tec». Her kan de sitte og se utover den spektakulære naturen i timevis. Blikk for detaljene har de begge.

For Vepsen sin del beviste han det for leserne allerede i 1964. Tjenesten i Svalbardposten avsluttet han også med følgende hilsen:

«Og Vepsen tar herved avskjed med Svalbardposten. Jeg ønsker alle som i vinterens løp ble stukket god bedring, og ellers god sommer for alle overvintrere i sesongen 1963/64. Takk for meg! Hilsen Vepsen.»

Nøkkelord

Se bildet større

Musikantene til han Terje Hornblåsar rakk knapt begynne før de la opp for vinteren... FOTO: Vepsen

Se bildet større

Polarly ute på Revneset binder Brit og Hans Olav til Svalbard. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Se bildet større

Wigdal fryter at satellittene uroer freden i paradis... Mens Kibbjaguaren ikke får fred for de tusener av liebe-brev som skal ned. FOTO: Vepsen

Se bildet større

Hans Olav husker godt tegningene og hendelsene som ga ham insirasjon til stripene. FOTO: Eirik Palm

Se bildet større

Ertsaas (svalbardpresten) proklamerer fristaten Longyearbyen. Rabban proklamerer hevn over den som brøyta ned verksekken og skremmer nesten livet av Jakobsen med «kariulen». FOTO: Vepsen

Se bildet større

Rolf Bråttum innvarsler et nytt år ved å sparke ut dørvinduet på forsamlingshuset. FOTO: Vepsen

Se bildet større

Hans Olav portretter seg selv, mens han jobber. FOTO: Vepsen

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!