Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Utdrag fra en fangstdagbok på Svalbard

Per Johnson har mange års erfaring fra fangstliv i polare strøk. Dette bildet er tatt på Tjuvfjorden i 1970, og Per sitter på sleden sammen med Arild Strand etter å ha fått en kjempe på sleden. FOTO: Per Johnson

Utdrag fra en fangstdagbok på Svalbard

Per Johnson drev overvintringsfangst på Svalbard på 1960-tallet. I de kommende utgavene av Svalbardposten presenterer vi utdrag fra dagboka hans om livet som ung fangstmann på Edgeøya

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.01.2016 kl 09:15

Jeg var 20 år gammel sommeren 1964. Jeg jobbet på et tunnelanlegg i Røldal. Da fikk jeg et brev fra min tidligere lærer på gymnaset, Odd Lønø. Han spurte om jeg ville bli med på hans planlagte overvintring i Tjuvfjorden på Edgeøya samme høst. Lønø var en erfaren fangstmann med tre tidligere overvintringer på østkysten av Svalbard. Grunnen til at han spurte meg, var vel at jeg hadde vært flere sommersesonger på Svalbard. Vinter og vår 1963-64 var jeg deltager på en nordpolsekspedisjon som hundekjører. Jeg slo til selv om jeg skulle inn til militærtjeneste i oktober.

«Binny»

Midt i juli dro jeg med tog og hurtigrute til Tromsø. Jeg hadde med seks trekkhunder. Dette var lenge før universitetet kom til Tromsø. Det som dominerte bybildet var fiske, selfangst og kanskje spesielt fangstovervintringer. Alle byens innbyggere kjente personlig folk innen disse næringene, og hadde stor interesse for det.

Jeg kunne ikke dra på hotell med dette bikkjekobbelet, så jeg satte meg på et lite grøntområde i utkanten av torvet. Nær den gamle politistasjonen. Ut på natta kom en politimann ned fra stasjonen og spurte hva jeg egentlig drev med. Jeg svarte som sant var at jeg skulle på fangst på Edgeøya. Han ba meg øyeblikkelig bli med opp på kontoret. Der tok han telefonen og ringte til gamle fru Workinn som bodde på vestsiden av Tromsøya. Jeg var pinlig berørt over at han vekket folk midt på natta for min skyld. Et øyeblikk etter var bikkjene og jeg lempet inn i politibilen. Snart svingte vi inn på tunet på Workinngården. Der hadde hele familien kommet seg på beina. Sønnen drev på med å lage til fortøyning for bikkjene. Dattera laget til et soverom til meg, mens gamlemor stekte egg og flesk i lange baner. Jeg tar med dette for å beskrive forholdene i Tromsø på denne tiden. Workinn-familien ble siden mine gode, trofaste venner.

Dagen etter møtte jeg min fangstkamerat i byen, og etter en dram og de siste formaninger på skipshandler Hagrups bakværelse, bar det ned på Tromsø bunkersdepot. Der lå kullbåten «Binny» klar til ny Svalbard-tur. I rommet lå vår vinterutrustning: båt, påhengsmotor, proviant, tjærepapp, ovn, material, bensin, parafin. Alt som ikke tålte vann,
fordi tømmeret skulle tørke og ikke fryse fast i sanden. Reisene ble satt på steder hvor snøen fyker av. Da kunne brenselet hentes med småbåt så lenge fjorden var åpen. Senere med hundespann. Selvskudd og revefeller ble laget og kjørt ut i terrenget. Steinene som ble brukt som vekt på revefellene, måtte legges opp før frosten kom. Ved hvert selvskudd satte vi en stor stokk på ende i et hull i bakken. Isbjørnen er svært nysgjerrig og kommer rett inn fra isen når han ser noe slikt. Til slutt var det den lille bistasjonen som skulle settes i stand. Den hadde ikke vært i bruk siden før krigen. Den lå 30 km fra hovedstasjonen på østsiden av Negerpynten.

Frihet og uavhengighet

Fangstfolk som skal overvintre og leve ett år uten å kunne fornye forsyningene, må være tusenkunstnere. Alt fra reparasjon av klær og motorer, til husbygging, legekunst, børsemaking og brødbaking. Sjøen må mestres. Ikke minst kreves en skarp observasjonsevne, handlekraft og orienteringssans. De fleste fangstfolk ble sett på som eventyrere og enstøinger. Kampen mot mørketid og ensomhet formet dem sammen med vandringen mellom selvskudd og revefeller. De fleste av dem var fattige slitere som reiste nordover fra dårlige kår med et intenst håp om den virkelig store fangsten. Da jeg dro avsted i 1964 var det ikke lenger som en nødvendighet for livets opphold. Det var et ønske om frihet og uavhengighet som var drivkraften. Om det også var et element av eventyrlyst, så er det vel ikke noe negativt i det? Jeg stiller meg ikke bak bladet Vi Menns machomodell av en fangstmann. Det var først og fremst et interessant, koselig, gammeldags liv med et enestående kameratskap.

Fra dagboka 20.9:
«Om kveldene arbeider vi i lampelyset. Vi syr hundeseler, bukser, sokker og votter av skinn. Bereder sel og reinskinn. Remser av hundeskinn blir brukt som tetting for snøføyke rundt ansikt, knær og håndledd. Ny slede blir laget. Vi lager sledekasser og sledeposer. Rappe hammerslag synger i høstmørket. Vi snekrer selvskudd og revefeller og prøver dem ut. Til slutt kan vi se vinteren i møte med stor ro. Proviant, ved og hundemat er sikret, og alt som er lagret utendørs, er plassert slik at vi kan få tak i det uten at det føyker ned.»

Selvskuddet

En avkappet børse uten kolbe settes vannrett i en kasse. Ved hjelp av kiler og spor i trevirket settes mekanismen godt fast. En lager bunnen i kassen slik at avstanden fra senter av børseløpet ned til bunnen er åtte tommer. Denne bunnfjøla går fram forbi enden på løpet. Her festes et åte bestående av selspekk med skinnet på. Størrelse ca 5x5x5 cm. En snor eller streng går fra åtet inn i kassa. Festes til en pinne som står i forbindelse med avtrekkeren. På selvskuddet monteres fire bein, slik at skuddet står støtt som en sagkrakk. Det må lastes ned med stein så ikke vinden tar det. Kassen har lokk, bunn og fire sider. Den må være absolutt tett for snøføyke. Vi lagde også vertikale selvskudd. Til og med vertikale selvskudd for halvautomatisk pistol, 11,25mm Colt og 9mm Luger. Snoren mellom åte og avtrekkerpinne måtte være så stram at det smalt bare bjørnen var borti med nesa som en musefelle.

Se bildet større

Ideen med jaktmetoden var at våpenet inne i kassa ble utløst i det isbjørnen nappet i åta. Her er Per Johnsons egne skisser som viser prinsippet. FOTO: Per Johnsons skisser

Fra dagboka 21.9:
«Denne bunnfjøla går fram forbi enden på løpet. Her festes et åte bestående av selspekk med skinnet på. Størrelse ca 5x5x5 cm. En snor eller streng går fra åtet inn i kassa. Festes til en pinne som står i forbindelse med avtrekkeren. På selvskuddet monteres fire bein, slik at skuddet står støtt som en sagkrakk. Det må lastes ned med stein så ikke vinden tar det. Kassen har lokk, bunn og fire sider. Den må være absolutt tett for snøføyke. Vi lagde også vertikale selvskudd. Til og med vertikale selvskudd for halvautomatisk pistol, 11,25mm Colt og 9mm Luger. Snoren mellom åte og avtrekkerpinne måtte være så stram at det smalt bare bjørnen var borti med nesa som en musefelle.»

Fra dagboka 21.9:
«I dag hadde vi en alvorlig hendelse. Det var ganske bra vær til morgenen. Vi bestemte oss for å dra over til Negerpynten med småbåten. Vi tok med åtte nylagde selvskuddskasser og satte kursen mot vestsiden av Negerpynten. Da vi var midtfjords, begynte det å blåse kraftig opp fra nordøst. En sjøsprøyt over motoren og den var livløs. Vinden økte på og dreide mer og mer østlig. Vi drev rett ut fjorden mot åpne havet. Skulle vi ha muligheter for å komme oss til lands, måtte vi ro på tvers av været mot Negerpynten. Med alle selvskuddene ombord, fikk vi ikke til å ro effektivt. Derfor måtte vi dumpe halvparten av dem. Etter to timers intens roing, nådde vi land. Vi var trette, men glade. Hadde vi drevet forbi pynten, hadde vi hatt en liten mulighet til å nå Boesche-øya sør i havet. Ellers hadde vi måttet ta direkten på Norge, og det er vel lovlig langt! Vi dro båten på land og trasket fjæra hjem. Godt å være i hus. Varmt og godt. Det er ikke bare lek her oppe i isen, men som sagt: det vil helst gå godt. Vi gjorde da også alt som er i menneskelig makt for at det skulle gå som det gjorde.»

Revefella

En lem på ca 60x60 cm lages av bord eller spiler av kløyvd rekved. En legger to solide spiler på bakken, parellelle med 60 cm avstand. Så spikrer en på tversgående 60 cm lange spiler. Den øverste flukter med endene på de to underliggende spikerslag. Fire eller fem tversgående spiler med god åpning mellom hver, den nederste skal spikres på slik at ca 10 cm av underliggerne stikker fram. En firetallslås bestående av tre pinner. Den 35 cm lange åtepinnen forsynes med et åte i enden. Åtet består av rype, selspekk eller reinlever med fett. Åtet bør surres fast i enden på pinnen med tynt, sterkt snøre. Når fellen settes opp, hviler den på tre punkter: de to framstikkende spikerslagene nevnt overfor, og selve fellelåsen. Fellelåsen er plassert midt på den øverste tverrliggeren. Så dekkes hele lemmen med steiner. En må passe godt på at det ikke er åpning mellom steinene som dekker fella. I så fall vil reven prøve å få tak i åta ovenfra.

Se bildet større

Revefelle av denne typen ble brukt av fangstfolk på Grønland. FOTO: Per Johnsons skisser

Det er også viktig å plassere fella slik at snøen i størst mulig grad fyker av. Enhver håndtering av revefeller og lås må skje med votter på hendene. Dette grunnet revens utrolige luktesans og forsiktighet. Mange fangstfolk satte også fra seg hundespannet et godt stykke unna felleplassen når fellene ble røktet. De mente at reven skyr steder hvor det lukter hund. Når vi masseproduserte pinner til fellelåsene, fant vi oss en rettkløyvd rekvedstokk. Vi kappet kubber med riktig lengde i forhold til de tre pinnene i låsen. Så var det bare å sette i gang. Først kløyving med øksa, så finarbeid med kniv. Dette var arbeid vi gjerne reserverte til styggeværsdager. Vi fyrte med flisa og koste oss.

Fangst

Alt var nå klart for å starte fangsten. Revefeller og selvskudd på plass i terrenget. Bistasjonen på østsiden av Negerpynten sto klar til bruk. Men vi ventet stadig på isen. Den kommer om høsten med den sørgående, kalde havstrømmen på østsiden av Edgeøya. Sel og bjørn følger isen, så mangel på hundemat var fortsatt et problem. Når det var godvær, dro vi lange turer med småbåten inn gjennom Tjuvfjorden etter sel.

Fra dagboka 24.9:
«På morrakvisten dro vi ut med småbåten i pent, stille vær. Jeg sto forut med mauseren. Først skjøt jeg en gråsel. Den pleier å hold seg i isen i store flokker. Rett etter skjøt jeg på en snadd, men skjøt for høyt. Jeg skulle raskt skifte patron. Da jeg skjøv sluttstykket framover, kilte en patron seg fast. Kanten av sluttstykket har sannsynligvis truffet knallperla, for i det samme smalt det og børsa ble vridd ut av neven på meg. Samtlige seks skudd i magasinet var gått av. Ved et utrolig hell fikk jeg bare skåret opp fire fingre på høyre hånd og kruttslam i venstre øye. Jeg ser uklart og gruggete i kveld, men det er vel bare en overgang. I løpet av dagen fikk vi seks snadd og to gråsel (gråsel er grønlandssel). Odd spekket og fôret bikkjer utover kvelden, mens jeg plukket kruttkorn ut av hånden og øynene. Kula sitter bom fast midt i løpet på mauseren og kolben er brukket. Nå var hundematsituasjonen under kontroll. Det var bare å vente på at isen og dermed bjørnen skulle komme.»

Fra dagboka 6.10:
«Våknet i natt av at bikkjene bråket, men vi bare hysjet på dem. Det kunne vi angre på dagen etter. En binne med to årsunger hadde kommet svømmende over bukta og gått helt inn til hytteveggen. De hadde så gått ned i båtstøa og svømt utover mot Ziegler-øyene. Flott nordlys og minus 10 i kveld.»

Hundesleden

Sledene vi brukte, var av nordvestgrønlandsk modell. Meiene var laget av 2x8 tommers plank. Lengden var 3,5 til 4 meter. I forkant var det lagt på i høyden slik at framenden var 60 cm over bakken. Dermed gikk sleden over oppstikkende is istedenfor å kjøre seg fast. De to meiene ble forsterket med flatjern på hver side, klemt sammen med gjennomgående bolter. Tverrbordene var ca 80 cm lange. De ble surret til meiene. Ingen bolter eller skruer her. Hvis surringene i vinterens løp ble slakke, spikket vi noen spesielle kiler som vi slo inn under surringene. Bak var det surret fast to kraftige oppstendere. Sledekassen sto mellom dem. Kassen inneholdt alt en kunne trenge hvis en storm kom brått på og en måtte overnatte ute: telt, sovepose, primus, proviant, ekstra tennstempel og fjær til geværet. Sleden var myk og vred seg som en orm når den gikk fram i isen. Den tålte en last 500 til 700 kilo.

Se bildet større

Utstyret var viktig. Her er Pers skisse over eskimosleden, slik den ble laget på Vest-Grønland. FOTO: Per Johnsons skisser

En meget viktig detalj under byggingen var: før flatjernet ble satt fast under meiene, snudde vi sleden opp ned. Med en høvel gav vi meiene en svak kurve. Det ble gjort slik at midten på meien var ca 5 mm høyere en for- og bakende. Dette gav sleden den evne at den hadde meget lett for å svinge. Den dreide rett og slett på midtpunktet. Når bikkjene skiftet kurs for å unngå en hindring, fulgte sleden øyeblikkelig etter istedet for å fortsette rett fram og kjøre fast.

Tung is kom nå sigende fra nordøst. Dønningen fra havet har lagt seg. Landet er dekket av snø. Sledeføret er kommet.

Fra dagboka 12.10:
«Det var helt speilblankt i hele natt. Var ute ved 0400 tiden og hørte ærfuglen snadre i mørket. På morrand ro vi inn over Tjuvfjorden. Vi var halvveis inn til lagunen uten å se en sel. Motoren gikk bra. Nesten hjemme tok vi en liten sving inn i strømsundet for å se etter ærfugl. Rett etter at eg hadde lagt kursen om mot hytta, skulle vi passere mellom to isflak. Odd sto framme med hagla. Plutselig ropte han: stopp motoren!. Han hadde oppdaget en isfot ut fra flaket. Innen eg fikk stoppet, skrenset vi mot isfoten. Odd falt mot styrbord rope på båten. Dermed kantret båten. En stund hang propellen i lufta og motoren gikk som en rasende. I neste øyeblikk lå vi begge i vannet. Kikkerten, to mausere og hagla gikk til bunns. Vi karret oss opp på et flak. Fikk tak i fanglinen. Halte opp og tømte båten. Klarte å padle oss bort til årene med hendene. Fem minutter å ro hjem til hytta. Det var vrient å få ripet av fyrstikken da vi skulle fyre i ovnen. Bra frossen.»

Se bildet større

Ei binne med to unger er opptatt av de nyankomne. FOTO: Per Johnson

Litt om isbjørnen

Isbjørnen parrer seg om våren. I oktober når det er snø nok til det, graver drektige binner ut et hi og legger seg inn. Disse hiene ligger oftest i le for vanlig vindretning (nord-øst). Det er der den første snøen hoper seg opp om høsten. Ved juletider føder hun fra en til tre unger. Midt i mars åpner binna hiet. Ofte høyt oppe i fjellsidene. Hun holder seg ved hiet en ukes tid. Så bærer det ut på vandring. Intensiv turisme og et stort, totalfredet rovdyr fører uvilkårlig til problemer. I dag kommer folk til steder hvor det før ingen ferdsel var. Dette betyr hyppige møter mellom menneske og bjørn. Det har skjedd en adferdsendring hos bjørnen siden fredningen i 1972-73. Tidligere ble de mest uredde og frekkeste skutt først. Bare de kom i nærheten av folk, smalt det. Nå får de frekke og uredde bjørnene videreføre sine gener. Min erfaring fra årene med jakt var at bjørnen ytterst sjelden var aggressiv. Vi kom bare ut for angrep når dyrene var beskutt og skadet. Likeså hvis en unge var gått i et selvskudd og moren var uskadd. Gang på gang opplevde vi følgende: For å komme fram mellom hytta på Andréetangen og Negerpynten på Edgeøya før fjordisen la seg om høsten, måtte vi gå på landkallen under Brattfjellet. Det er en smal isbre som danner seg langs fjæra. Den kan være mindre enn meteren bred. Vi strevet oss fram mot kulingen i mørke og snødrev. Bjørnen hadde også sin ferdsel her på landkallen. Ofte så vi på spor i snøen at bjørnen var kommet på motsatt kurs med vinden inn bakfra.

Se bildet større

Per sitter ved spisebordet i den lille fangsthytta. På bordet står ei flaske med akevitt og litt julepynt, og i hyllene bak står nødvendige varer sirlig stablet opp. Det var viktig med god orden. FOTO: Per Johnson

En skulle tro at dyret da ville ha problemer med å oppdage at et menneske nærmet seg. Likevel viste avtrykk i snøen at bjørnen hadde hivd seg rundt og løpt tilbake der han var kommet fra. Erfaringer fra den gang gir et bilde av et dyr som gjorde hva som helst for å komme seg unna sin verste og eneste fiende, mennesket.

I blodet

Fra dagboka 17.11:
«I dag datt endelig den første bjørnen. Den lå på et selvskudd ved den gamle russehytta. Skal si det er fest i kveld. Bikkjene i uvett på ryggen. Stappfulle av bjørnekjøtt. Selv har vi kokt en kjempegryte. Det er bra for moralen at det endelig ble bjørn. Lyst og fint i dag, så vi kan se langt. Det er mye vann mellom flakene. - Liksom ikke rette typen bjørneis, sier Odd. Ovnen er rødglødende og står nærmest og hopper, full av bjørnespekk og rekved. I kveld har månen kommet igjen. Den er delvis skjult av en tåkebanke som ligger lavt i havet mot sørvest. Jeg ser tydelig månestripen i åpen sjø fra min plass ved bordet.»

Se bildet større

Odd Lønø klargjør en av selvskuddkassene. FOTO: Per Johnson

Det var ikke lenger den store forskjellen på natt og dag. Jeg har begynte å få rutinene med fangstvirksomheten i blodet. Vinterstid ble det steinete og mange steder uframkommelige terrenget kvitt og slett som en isbre. Lett å ta seg fram. Hytta føk ned og stormen feide over oss. Det gikk mot solverv, men storfangsten kom ikke riktig i gang.

Fra dagboka 25.11:
«En makeløst skarptlysende dagrand. Det begynner med mørkt, blått øverst, går siden over i alle nyanser av grønt, gult, rødt og til slutt svart i horisonten. Hadde tatt peiling på innløpet av en dal som jeg så vidt kunne skimte konturene av i mørket. Hytta skulle ligge litt sør for den. Omsider vokste hytta fram i en snøbleik skråning, under svarte fjell. En skrøpelig, skakk liten bu, men et paradis å nå for en sliten kar. Hadde litt av en tørn med å grave meg inn. Hele sørveggen var av en fonn som lå helt opp til mønet. Lange, lune kvelder i nedføyka hytte. Kjøttgryta på kok. Fråtser i bjørnekjøtt. Skjærer ut de fineste biffer og banker dem på hoggestabben. Eter bjørnekjøtt og blir aldri lei det.»

Ubeskrivelig godt

Selv om hytta er nådd etter en stri tur, er det ennå mye å gjøre før en kan tenke på seg selv. Først må en finne fester for den lange hundekjettingen. Så skal selene av og hundene bindes på sine faste plasser. Steinfrossent kjøtt skal hogges opp og fordeles. Proviantkasse og sovepose i hus. Endelig kan en sette i gang med å smelte snø, brase og steike en panne breddfull med kjøtt. Å sette til livs et slikt kraftig måltid etter å ha sjauet med sleden, jaktet og løpt hele dagen igjennom, etterpå ligge og dra seg i en varm sovepose, kose seg med pipa og kaffekoppen. La tankene vandre mens båtovnen durer så røret er rødt over taket. I de fleste av disse små hyttene kan en ved å strekke hånden ut nå alt innenfor de fire veggene. Ligge i køya og fyre i ovnen. Det er en opplevelse av hvor ubeskrivelig godt et menneske kan ha det. Et sammenligningsgrunnlag en tar med seg resten av livet.

Se bildet større

Selvportrett: Kos foran peisen med pipa og en kald øl. FOTO: Per Johnson

Fra dagboka 1.12:
«Sørvestlig storm og mildvær. Vi har nettopp sittet i hytta med morgenkaffen. Full fyr i ovnen. Hørte NRKs USA-korrespondent lese forsiden av New York Times på radio. En lever i moderne tider selv om oppholdsstedet er på Svalbards østkyst. Nå var vi på vei langs Bjørnebukta i tjukk tåke. Svart som i en kullkjeller. Det meste av snøen var tint bort. Blank hålke gjorde det vanskelig å fote seg. Kom til selvskuddet ved inngangen til dalen over til bistasjonen. Det lå en stor bjørnunge død. Hørte binna bure og brøle ute i mørket. Men det var uråd i storm og tåke å bestemme retningen. Blankisen gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Plutselig er binna der. I lange, vinnende byks kommer hun. Vi er virkelig alarmerte. I beredskap. Men vindkastene veiver børsa ut av stilling. I den smale lyskjeglen fra hodelykta ser vi bjørnen komme rett på i stor fart. Hører klør skrape i isen. Nå gjelder det ikke å skyte for tidlig. Så braker begge skuddene omtrent samtidig. Binna setter i et voldsomt brøl og går over ende. Kommer rutsjende på isen og blir liggende flere meter bak oss.»

Pusten i nakken

Det var flere grunner til at selvskuddene måtte sjekkes så ofte som mulig. Etter en kraftig snøstorm la det seg gjerne snø over åtet på selvskuddet. En bjørn ville da kjenne lukta, men ikke se eller føle noe åte. Bjørnens naturlige reaksjon er da å karre med labben. Dette kunne føre til skadeskyting. Hvis en død bjørn ble liggende foran et selvskudd mer enn ett til to døgn, risikerte en å ikke få flådd den på grunn av frost. Da måtte bjørnen lastes opp på sleden og kjøres til hovedstasjonen. Før i tiden gravet fangstfolkene ned den såkalte rundbjørnen utenfor hytta. Når sola begynte å varme om våren, gravet de rundbjørnene opp, snudde og vendte dyra for å få dem tint. Ikke enkelt med en gubbe på 4-600 kilo. Dessuten ble det svært ofte surflekker på skinnene. Pelsen falt av i flak. Vi fikk svært få rundbjørn. Det hendte vi dro halvfrossen bjørn inn i hytta. Etter en natt på stuegolvet fikk vi vrengt skinnet av den. På halvfrossen bjørn kunne en også bruke følgende teknikk: vi skar opp buken i full lengde. Åpnet dyret så langt og godt vi kunne alt etter hvor mye frossent det var. Så hogg vi med øks av nakke, boger og lår. Satte en taustropp i skrotten og brukte bikkjene til å vrenge selve kroppen ut av skinnet. Boger, lår og mye av nakken fulgte altså skinnet. Men det ble jo hundrevis av kilo lettere. Jeg regnet en gang ut at vi brukte 10 000 kilo bjørnekjøtt til hundemat i løpet av et år. Av alle dyr som ble skutt nær hytta, ble kjøttet fraktet hjem som hundemat.

Fra dagboka 6. desember:
«Vi dro inn og hentet et skinn ved Knausen. Så over revefellene samtidig. Det har vært klart og fint i dag. Allerede kl 0800 begynte det å lysne i sør. Den røde stripen over havet var svak, men den holdt seg til kl 1330. Det har blitt kaldere utover kvelden. Skarpt nordlys og helt klart i kveld. Hørte tung pusting ute i natten da jeg slapp inn bikkjene. Det hørtes ut som om det kom fra odden, kanskje hvalross?»

(Artikkelen fortsetter i neste nummer)

Siste nytt i Magasin

Aksjonsdugnaden startet med løyperekord

TV-aksjonsstafett i sentrum.

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!