Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Kings Bay 1962

Gruvene i Ny-Ålesund har fallende kullfløts, kull-lagene skrår med 12 til 15 graders fall. Ulykkesområdet ligger på 300 meters dyp, under Zeppelinfjellet. FOTO: Einar Grimsmo

Kings Bay 1962

50 år er gått siden eksplosjonsulykken i Kings Bay-gruva. Eksplosjonen skapte ingen rystelser i dagen. Det eneste folket i Ny-Ålesund merket var lyset som blinket. I det øyeblikket mistet 21 mann livet, 300 meter under bakken. 5. november 1962, klokken 22.45.

– Vi satt på rommet mitt den kvelden, da strømmen forsvant et øyeblikk. Strømmen var nerven i gruva. Gikk den, stanset pumpene og ventilasjonen og alt annet. Derfor var vi alltid oppmerksomme på den, forteller Hedgar Stien.

Han var overstiger og nestkommanderende i Kings Bay den dagen i 1962. Han var 31 år da, nå er han 83, og fortsatt sprek. Neste uke skal han sammen med kona delta under minnemarkeringen i Ny-Ålesund.

Stien forteller at selv om strømmen raskt var tilbake i «leiren», som de kalte Ny-Ålesund, var det mørkt oppe i gruva, ved foten av Zeppelinfjellet. Overstigeren hadde arbeidet i Kings Bay siden 1950, og var også med på å bære ut døde etter en eksplosjon i gruva i 1953 da 19 mann omkom.


Svart røyk

Hedgar Stien ringte beltevakta, som oppholdt seg i daganlegget til gruva, og ba ham sjekke om røyk kom ut gruveåpningen. Kort tid etter meldte han tilbake at svart røyk veltet ut av gruva. Stien ringte øyeblikkelig driftsbestyrer Einar Grimsmo, øverste ansvarlig i Ny-Ålesund. Grimsmo hadde akkurat lagt seg da Stien ringte. Kort tid etter hastet de to opp til gruva.

– Det første vi tenkte på når vi så at det kom røyk ut av sjakt 1, altså returlufta, var at det var en gruvebrann. Strømbruddet gjorde at vi trodde en høyspentkabel i gruva var kortsluttet av ras, og at det hadde utløst en brann, forteller Grimsmo.

At det hadde skjedd en eksplosjon, og at hele nattskiftet på 21 mann var omkommet, hadde de ingen anelse om på det tidspunktet. Heller ikke hvilke store konsekvenser ulykka skulle få for Ny-Ålesund, og at eksplosjonen hadde så mye kraft i seg at den sågar skulle velte regjeringen.

– Jeg ville ikke slå alarm fordi jeg erfaringsmessig visste fra tidligere eksplosjoner at det blir for mange tilskuere. Og at helter dukker opp som vil løpe ned i gruva for å hjelpe til. Det er risikabelt. Vi ville først se hvordan situasjonen lå an, sier Grimsmo.


Et lite sted

Ny-Ålesund, eller Kings Bay som stedet ofte ble kalt, hadde omlag 230 innbyggere høsten 1962. Rundt 160 av disse var ansatt i Kings Bay Kull Comp, som selskapet het. De øvrige var barn og ulønnede kvinner.

Ulykka var den fjerde eksplosjons­ulykken etter krigen. I desember 1948 omkom 14 mann i en gasseksplosjon som utviklet seg til en kullstøveksplosjon. Ni mann omkom i januar 1952 og 19 mann i mars 1953. Fire eksplosjoner på 14 år og 63 drepte. Det er dramatiske tall i et samfunn med 250 innbyggere.

At Grimsmo valgte å ikke slå alarm den kvelden, gjorde at de fleste i Ny-Ålesund først neste dag ble klar over ulykken.

Verdens farligste gruve. Les mer her.


Kokka som mistet mannen

Målfrid Sæter fra Selbu var kokke på messa. Hun var gravid, og hadde ei datter på 13 år. Mannen Sverre Sæter var én av de 21 på nattskiftet.

– Den kvelden ulykka skjedde kom jeg fra arbeid. Mannen min lå på sofaen og sov. Han hadde skrevet en lapp og lagt på salongbordet. «Vekk meg klokken halv ti», sto det. Det gjorde jeg. Da sier han at jeg har så forferdelig vondt i hodet, jeg vet ikke om jeg skal gå på arbeid. Så sier jeg: Du kan bli hjemme når du er så dårlig. Men han var så samvittighetsfull, forteller hun.

Målfrid forteller at hun skulle tidlig opp neste dag, og at hun derfor gikk tidlig til sengs den kvelden. Hun våknet av at lyset blinket, men tenkte at det var en eller annen feil et sted, og la seg til å sove igjen.

Rundt klokken 02.30 våknet hun av at noen dunket i døra, og at en mann ropte at hun måtte stå opp. Det var stuerten.

– Har jeg forsovet meg, spurte jeg. Nei, det har du ikke. Jeg vil bare snakke med deg, sa stuerten. Han var rød i ansiktet, aldeles paralysert: Har du hørt om ulykka oppe i gruva? Det eneste jeg husker er at jeg spurte: Han Sverre, er han gått med? Alle 21 mann, svarte han.


Omkomne

Etter å ha alarmert redningspatruljen, valgte overstiger Stien, Grimsmo og beltevakta å ta seg ned i gruva. Grimsmo forteller at de gikk med oksygenmasker, og at de tok seg 700 meter ned i gruva. Til forskjell fra Store Norske-gruvene i Longyearbyen, hvor kull-lagene mer eller mindre ligger horisontalt 200-300 meter oppe i fjellsidene, skrår lagene i Kings Bay-gruvene med et fall på 12 til 15 grader. Ulykkesgruva skrår inn under Zeppelinfjellet ned til rundt 300 meter under bakkenivå.

Etter hvert kom også mannskap fra redningskorpset ned i gruva. Grimsmo valgte da å trekke seg ut av gruva, mens Stien ledet redningsarbeidet.

Overstigeren forteller at de tok seg fram til spisebua, oppholdet som det vanligvis kalles, én kilometer nede i gruva. For å komme fram til oppholdet, måtte de passere flere steder hvor det var gått ras.

– Spisebua var rasert, knust til pinneved. Og de som oppholdt seg der hadde falt rett ned. De hadde sittet på benkene, og bare falt sammen. Det var ingen synlige merker på dem, sier Stien.

Åtte mann ble funnet på oppholdet, og to mann i gruvegangen like ved. Alle ti ble båret ut av gruva og kjørt ned til sykehuset i leiren.

Der ble det konstatert at de hadde omkommet på grunn av lungesprengning.


Metangass

Avtroppende ettermiddagsskift hadde varslet problemer med gass. Det førte til at påtroppende stiger, Fredrik Wavold, måtte ta en runde om dette med avtroppende stiger og var blitt forsinket. Han varslet nattskiftet at de ikke skulle sette i gang arbeidet, men vente på oppholdet til han var på plass i gruva. Da han så kom, tok han med seg åtte mann til driftsområdene dypere i gruva, hvor det var målt forhøyet nivå av metangass, og hvor eksplosjonen ble utløst. De øvrige 12 fikk beskjed om fortsatt å vente på oppholdet til han var tilbake. Kort tid etter skjedde eksplosjonen.


To som kunne ha overlevd

Etter å ha samlet seg i dagen, valgte Hedgar Stien å ta med seg tre mann for å søke etter flere omkomne. Denne gangen tok de seg ned gjennom en annen sjakt, for om mulig komme over folk som hadde forsøkt å ta seg ut den veien. Lenge regnet de med at to mann befant seg i et område hvor eksplosjonsbølgen ikke hadde hatt effekt, og at de kunne være i live. En av dem var Sverre Sæter, mannen til Målfrid Sæter.

– Etter å ha gått rundt 400 meter klarte vi ikke å komme videre. Alt var rasert videre nedover. Vi fant ut at det var tryggest å snu. Like etter at vi var kommet ut i dagen, begynte røyk på nytt å velte ut av gruva, forteller Stien.

De gjorde flere forsøk på å ta seg ned i gruva, uten å lykkes. Brannen tok seg opp og stanset alle forsøk. Tre døgn etter ulykken innså mannskapene at det ikke lenger var håp om å ta seg inn i gruva. Strømmen ble koblet fra og gruva lagt død. Det førte til at årsaken til ulykka aldri er blitt fastslått, og at elleve mann har fått en evig grav 300 meter under bakken.


Vonde tanker

Målfrid Sæter forteller at stuerten trøstet henne den natta han kom og banket på døra. Han ba henne ta det med ro fordi det var håp om at mannen hennes var i live, sammen med Arne Arntzen.

– Snart kan det hende at du får se ham, sa stuerten. Jeg så lastebiler komme fra gruva og kjøre til sykehuset, og jeg så dem ligge på lasteplana med ulltepper over seg. Etter hvert forsto jeg at han ikke kom tilbake. Da var det at tankene kom: Levde han fortsatt? Lå han der og var skadet? Det er fælt å ikke vite hva som skjedde, og det har vært mange tanker om det. Om han hadde det vondt. Eller om det gikk like fort med Sverre og Arne som det gikk med dem de fant, sier hun.

Som mange andre måtte Målfrid Sæter i hui og hast pakke sammen og forlate Ny-Ålesund kort tid etter ulykken. Isen var alt i ferd med å legge seg, og hadde allerede skapt store problemer for skipstrafikken.

I alle år har Målfrid fundert over ulykken, og har savnet en grav å gå til. Hun døde for noen år siden, uten noensinne å ha vært tilbake i Ny-Ålesund.


Kulldriften fortsatte

Kulldriften fortsatte i et annet driftsområde gjennom vinteren, inntil den ble avviklet for godt sommeren 1962.

Brann i en kullgruve er svært vanskelig å slokke. I Ny-Ålesund ble det ikke gjort forsøk på det, etter at strømmen var frakoblet og alt av pumper og vifter var stanset. Det førte til at sur røyk enkelte dager sivet ned til bebyggelsen, forteller Kjell Olav Hansen, som arbeidet i ulykkesgruva.

– Det var ei intens lukt. Vi måtte holde vinduene lukket, fordi når den lukta kom sivende langs bakken så kom den inn i husene. Det var en som hadde leilighet i samme hus hvor jeg bodde. Han fikk ikke sove de nettene hvor lukta var så intens, for da gikk tankene til gruva, sier han.


Driftsbestyreren

Einar Grimsmo fortsatte i Kings Bay fram til sommeren 1963. Som øverste sjef for gruvedriften ble Grimsmo til dels sterkt kritisert for forholdene i Kings Bay. Ulykken ble etterforsket, og en rekke avhør ble foretatt. Det førte til at flere personer ble siktet, blant annet Grimsmo. Saken ble senere henlagt.

Den tidligere driftsbestyreren forklarer det med at det gikk politikk i saken. Tiden etter ulykken var en stor påkjenning. Til tross for det mener Grimsmo at han forlot Ny-Ålesund med æren i behold.

– Det som trøstet meg og støttet meg mest, var at vi fortsatte gruvedriften gjennom hele vinteren i Vestre Senterfelt, i Ester 7, med arbeidere som jeg kjente godt. Og de hadde i alle fall ikke mistet tilliten til driftsbestyreren, sier han.

Da Grimsmo forlot Ny-Ålesund sammen med familien i 1963, gikk det 25 år før han dro tilbake. På spørsmål om hva som var den største forandringen, svarer han at det var mer liv i gruvebyen den gang unger løp rundt, sølete og svarte.

Intervjuene er foretatt i 1992, mens jeg arbeidet i NRK. 20 år er gått og flere av personene lever ikke lenger. Einar Grimsmo døde i 2007, Målfrid Sæter og Kjell Olav Hansen for tre-fire år siden.

Se bildet større

Gruveingeniør og driftsbestyrer Einar Grimsmo på strosse 7, ikke langt unna driftsområdet hvor eksplosjonen skjedde i 1962. FOTO: Einar Grimsmo

Se bildet større

Ulykken skjedde i Østre Senterfelt, noen hundre meter unna bebyggelsen i Ny-Ålesund. Fortsatt ligger mange spor etter gruvedriften i området. De mest synlige er de mange steintippene. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Einar Grimsmo utenfor sitt hjem i Surnadal i 1989. Etter at han i 1963 sluttet i Kings Bay, sendte gruvefolket en stor klump kull til ham som minne om tiden i Ny-Ålesund. Grimsmo var svært stolt over utmerkelsen. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Av de 21 som omkom 5. november 1962, ble ti omkomne brakt ut av gruva. Elleve ligger fortsatt igjen i gruva. I september 2001 reiste Kings Bay Veteranklubb en minnebauta over disse i gruveområdet. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Faksimile av Svalbardposten 10. november 1962. FOTO: Svalbardposten

Faktaboks

Omkom i Kings Bay 05.11.1962

Eivind Berge, 34 år, Skaun

Helge Olav Erntsen, 21 år, Kåfjord

Arvid Hansen, 39 år, Tennfjord

Håkon Hauan, 20 år, Trondheim

Kai Henriksson, 22 år, Lund, Sverige

Ingebrigt Kosberg, 35 år, Oppdal

Norgren Nilsen, 27 år, Rossfjordstraumen

Arne Olsen, 27 år, Spydeberg

Martin Polden, 39 år, Surnadal

Leif Thuv, 33 år, Vesterålen - Grønning, Hadsel


Ligger igjen i gruva

Ronald Andreassen, 24 år, Rossfjordstraumen

Arne Arntzen, 28 år, Trondheim

Olav Berge, 33 år, Hauge i Dalane

Hans Kemi, 20 år, Karasjok

Håkon Lien, 37 år, Øyer

Rudolf Olaussen, 41 år, Alta

Ole Steinsvik, 47 år, Sørreisa

Sverre Sæter, 41 år, Selbu

Thomas Thomassen, 31 år, Alta

Albert Vråberg, 39 år, Sortland

Fredrik Wavold, 52 år, Løkken Verk

Siste nytt i Magasin

Aksjonsdugnaden startet med løyperekord

TV-aksjonsstafett i sentrum.

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!