Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Julefred da siste båt gikk …

Isbjørn: Familiens lille «isbjørn»får følgende omtale i et julebrev: «Og så har vi Tsar. Vår lille Samojed. Sist søndag kom han fornøyd marsjerende inn i kirken midt under prekenen og logret henrykt mot presten (som ikke var fullt så henrykt)». På bildet Ragne, Knut og Guttorm. FOTO: Olav Tysnes

Julefred da siste båt gikk …

«Til alle dere som er bekymret for oss da vi dro – og det var mange etter alle forskrekkede fjes å dømme – vil vi si: Ta det med ro! Det går an å være her!»

Tekst:

Publisert:

Slik startet far julebrevet til slekt og venner på fastlandet i 1960. For over 50 år siden var det viktig å bli tidlig klar med juleposten: «Det er bare noen få dager til siste båt setter kursen mot sør. Vi har hørt det før vi kom opp, at de siste ukene trafikken holdes opp, er den reneste runddansen. Tiden er mangelvare. Vi har fått merke det. Men så senker freden seg over Longyearbyen, og alle får tid til å kose seg. Vi gleder oss! Gleder oss til jul!»

Familien fikk tre fantastiske og spennende år på Svalbard. Den kalde krigen og den tragiske gruveulykken i Ny-Ålesund, var tøffe påkjenninger for mor og far. Jula derimot var vinterens høydepunkt.


Mor, som er blitt 85 år, forteller:

– Det var fantastisk når flomlyset ble tent mot kirka i desember. Store Norske lot lyset stå på døgnet rundt. Det var jo midt i den mørkeste tida. Akkurat det siste har sikkert ikke forandret seg på 50 år, men en flombelyst kirke i advents- og juletida var helt spesielt.

Far beskrev det slik i julebrevet: «Svalbard kirke er et eventyr. Et vakkert kirkerom som det går an å feire gudstjeneste i. En trivelig peisestue hvor en ikke kan unngå å kose seg. Ping-pong-rom som gir mosjon når det ikke er mulig å stikke nesa utenfor døra. Mørkerom i kjelleren. Høvelbenk i bua. Fyrrommet er rene maskinhallen. Hvor presten får lov å være vaktmester, fyrmester og maskinmester. Og så den leiligheten. Vi bor rett og slett enestående godt!»



Ute var det kaldt og surt. Inne var det varmt og godt. Fyrkjelen sørget for at sentralanlegget ble varmt. Helt fra gangen innenfor ytterdøra, garderoben og opp i leiligheten. Presten koste seg nok som fyrbøter…

– Julekveldene i Longyearbyen ga oss minner for livet, forteller mor.

– Olav startet dagen med besøk i den store messa i byen. Han spiste ribbe og pølse sammen med arbeidsgjengen der. Så var det mat i leiligheten, før det var familiegudstjeneste i kirka, sier hun.

Juleevangeliet og sangene var de samme som på fastlandet. Et barn er født i Betlehem. Deilig er jorden. Jeg er så glad hver julekveld. Etter gudstjenesten var det samling for alle som ville.

Vi lukket dørene til alteret. Dermed fikk vi en flott meningssal sammen med peisestua. I gangen rundt juletreet var det to-tre kvinner. Resten menn. De savnet nok sterkt familien hjemme. Vi prøvde å gi dem julestemning i kirka. De siste gikk ikke før langt på natt. Vi kom først i seng i tretida om natta. For etter at folk gikk hjem måtte det ryddes og vaskes til neste dag.


1. juledag kom sangkoret i god tid før gudstjenesten for å øve. En gang ble det møtt av gutta i pysj: «Dere kommer altfor tidlig. Gudstjenesten begynner ikke på lenge». Deretter fortsatte feiringen på tradisjonelt vis. Julekakene smakte sikkert ekstra godt for mannfolka som feiret jul langt unna familien sin. Mor forteller at hun og to venninner bakte et lager av småkaker. Et år telte de 3.000 kaker. Det skulle holde hele jula.

– Juletrærne kom også opp med siste båt. Mange valgte furu, fordi de varte lengst og holdt seg best. Vi hadde juletre både i kirka og i leiligheten.

– Hva med blomster?

– Jeg satte løk i god tid før jul. Det rådet fikk jeg av min forgjenger Ranveig Nød­tvedt. Det var alltid trivelig når blomstene vokste. Jeg ga også bort et par løker til et par gruvearbeidere som savnet blomster. Etterpå fortalte de at svibelen kom opp gjennom det grønne og strakte seg mot lyset på selveste julekvelden.


– Hva savnet dere den gangen?

– Skikkelig vann og melk. Vi fikk tilkjørt vann i to spesialbeholdere i kjelleren, men var ikke helt fornøyde med den litt rustne kvaliteten. Vi brukte et spesielt vann til matlaging. Sjøvann der saltet var skilt ut. I jula lurte vi nok til oss litt ekstra vask med dette vannet. Det var et par kuer i fjøset. Den jula jeg var gravid, fikk jeg derfor ordentlig kumelk. Ellers kalte vi melken for jernkumelk. Oppskriften husker jeg ikke helt, men jeg tror de tok smør som utgangspunkt. Smaken var ikke den beste, sier mor.

– Vi syntes melken var litt feit, men ungene drakk den. Vi savnet også familien hjemme. Det var liten kontakt med dem mellom siste og første båt. Familien syntes synd på oss som skulle feire høytida i kulde og mørke. Vi hadde det jo i virkeligheten veldig bra, sier hun og forteller litt mer om livet for barnefamilier på Svalbard for 50 år siden:

– Det var gutte- og jentekveld i Svalbard kirke hver fredag, men ikke noe tilbud til barn under skolealder. Derfor startet Tordis Ertsaas og jeg barneklubben Polarknøtt. En gang i uka kom ungene godt inntullet i klær. Når de var «pakket ut», hadde vi aktiviteter. Før jul lagde vi marsipan og bakte sammen med knøttene.


Far beskriver barnas liv slik: «Ungene stortrives. De har fått mange små venner. Det er så mye å oppleve for den som liten er. Taubanen durer uten stans. Busser med negersvarte gruvearbeidere, digre bulldosere og tunge lastebiler er riktig noe for småkarer. Og folkevogner har vi akkurat som i Bodø. Toppen av alt var en tur med Sysselmannens hundespann. Det er ingen sak å være barn her. Men ungene er veldig skuffet over at de ikke har møtt noen isbjørner… Det gråter ikke vi voksne for!»

Nøkkelord

Se bildet større

Populær: Barnejuletrefesten i romjula var populær. Alle barna i Longyearbyen kom til kirka. Nissen også. Godteposene hadde samme innhold som ellers i Norge. FOTO: Olav Tysnes

Se bildet større

Ingen damer: Mannfolkene dominerte gangen rundt juletreet. Svalbard kirke var et populært sted julaften når resten av familien var på fastlandet. FOTO: Olav Tysnes

Faktaboks

Olav Tysnes

Olav Tysnes var sogneprest på Svalbard fra 1960 til 1963. En alvorlig sykdom satte en stopper for tjenesten i Longyearbyen. Tysnes kom til Svalbard sammen med kona Ragnhild Wien Tysnes og sønnene Knut og Guttorm. Datteren Ragne ble født her i 1961. Tysnes døde i 1997.

Denne artikkelen bygger på familiens julebrev, samt en samtale mellom Ragnhild og Guttorm.

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!