Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et av selvportrettene Per Johnson har tatt av seg selv under overvintringene. FOTO: Per Johnson

Utdrag fra en fangstdagbok, del 3

"Jeg torde omtrent ikke trekke pusten"

Så lurte jeg uhyre forsiktig frem tollekniven og klarte å hakke meg et feste.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.01.2016 kl 08:19

Våren 1965: Fangsten var for det meste over. Vi ventet bare på mildere vær slik at vi kunne sette i gang med den store jobben. Spekking og salting av fangsten som nå var kommet opp i 84 bjørn.

26. april
Jeg har rustet ut for langtur. To mann en lang vinter i en hytte på 9 kvadratmeter gjør at en trenger å være litt for seg selv.

Jeg kjørte i det uendelige mot den andre siden av Tjuvfjorden. Ut på kvelden fant jeg en flott leirplass mellom morenene på nordsiden av fjorden.

29.april
Omtrent der Diskobukta begynner, fikk jeg se ferske spor etter en binne med to årsunger. Hundespannet ble bundet nede på isen, og jeg fulgte sporet til fots.

Sporet gikk rett mot land og opp mellom noen lave kystfjell. Etter en times tid dreide faret etter bjørnene sydover. Derfra hadde dyrene lagt kursen ned i gjennom et trangt dalføre som ledet tilbake mot kysten.

"Jeg hev meg på børsekolben
og klarte å stoppe den ville farten"


Dalen ble mer og mer som et juv. Sporene viste tydelig at bjørnefamilien hadde satt seg på baken og latt det stå til utfor det bratte, trange juvet.

Jeg valgte samme teknikken, satte meg på baken og rauset etter. For å bremse litt på farten, satte jeg børsekolben i den steinharde snøen. Etter en stund syntes jeg farten ble lovlig stor og terrenget brattere. Men et raskt blikk fremover, viste at juvet gradvis flatet ut lenger nede. «Når bjørnene har klart det, må vel jeg også klare det» tenkte jeg med et overmot som hørte den unge alder til.

Dyrefella

Plutselig åpnet det seg et stort, svart svelg i slukten rett foran beina mine. Jeg hev meg på børsekolben og klarte å stoppe den ville farten. Der satt jeg i bratthenget, helt ute på kanten av hullet. Jeg torde omtrent ikke trekke pusten.

Se bildet større

Her holdt Per Johnson på å falle ned. Med nød og neppe greide han å hakke seg fast med kniven, og karre seg opp. Bildet er tatt fra nedsiden av fella. FOTO: Per Johnson

Så lurte jeg uhyre forsiktig frem tollekniven og klarte å hakke meg et feste. Nå var den verste faren over, og jeg begynte å vurdere situasjonen.

Jeg forstod snart at jeg var kommet ned i en dal fylt av evig is. Sommerstid har det nok rent en elv her som har tatt veien ned gjennom isen og under den. Sakte men sikkert hogget jeg trinn for trinn opp dit hellingen ble så slakk at jeg kunne reise meg.

Nå når jeg var i trygghet, begynte jeg å undres på hvordan det hadde gått med bjørnene.
Jeg gjorde en omgående manøver og kom opp mot brehullet fra nedsiden. (se bilde tatt fra stedet).

I den urørte snøflaten på nedsiden av hullet, var det ingen tegn til at dyrene hadde berget seg. De har nok endt sine dager i denne uhyggelige, men naturlige dyrefella. Jeg hev en sten ned i hullet. Det tok rystende lang tid før jeg hørte et duns dypt der nede fra underverden.

Spekking

Ut i mai måned kom jeg tilbake til stasjonen i Tjuvfjorden. På sleden hadde jeg skinnene av to voksne bjørn, og en stor kasse med tre levende bjørnunger.

Det kalde været gjorde at vi ikke kom i gang med spekkingen før sist i mai.

Da satte vi i gang for fullt. Vi hadde med tre tonn med grovsalt fra Norge. Saltet var lagret i 100 liters tretønner. Alt dette lå under tjukke snø lag. Vi grov opp tønnene slik at saltet kunne få tine i sola. Så var det å grave opp ti skinn av gangen. Så snart skinnene var noen lunde tint, flådde vi ut hoder og labber. Når alle isklumper var tint i hår laget, ble skinnene lempet opp på spekkbenken. (Spekkbenken er en tre-lemm på ca. 0,70 x 2,00 meter. Den stilles opp slik at den har 60 graders vinkel med bakken. Overkant av benken skal ligge noe over en meter over bakken).

Med en buet, lynskarp kniv ble spekket fjernet. Når vi var helt sikker på at all frost var ute av huden, ble skinnene plattet med kjøttsiden opp og saltet. Vi brukte fra 10 til 30 kilo salt på hvert skinn. Det var spesielt viktig å salte godt i labber, nese og ører. Skinnene ble etter hvert lagt i en stabel med kjøttsiden opp. Etter hvert som salt tønnene ble tømt, ble de rullet ned til tidevannssprekken i fjæra. Her dreiv vi til tønnebåndene og fylte tønnene opp med sjøvann for at de skulle trutne.

Når alle skinn var spekket og tørrsaltet ble de rullet sammen og lagt i tønnene. Vi fikk fra en til tre skinn i hver tønne. Vi rørte nå ut en mettet saltlake. (En rå potet med en fire toms spiker gjennom skulle flyte i laken. Men en rå potet finnes ikke på Svalbard om våren. Vi tilsatte derfor rikelig med salt, rørte og rørte til intet mer salt lot seg oppløse i laken).

Vi fylte så tønnene med denne saltlaken. Vi la tunge stein på skinnene for å få drevet ut lufta, og for at laken skulle stå over skinnene.

Hver dag passet vi på å etterfylle. Til slutt ble lokkene slått på. Vi boret to hull i hvert lokk og satte propper i.

Helt til skuta som skulle hente oss kom, ble lake nivået sjekket dagelig. En slik fremgangsmåte sikret god kvalitet.

Slitsom jobb

Vi hadde også noen uflådde, hele bjørn liggende nedgravd i snøen. De måtte også opp i sola. Mange ganger daglig måtte de snues og vendes. Hvis sola tok for hardt på en side, kunne det bli håravfall (surflekker).

Se bildet større

Det ble flere overvintringer og mange isbjørn under oppholdene på Svalbard. Bildet viser tining av frosne bjørn før flåing. FOTO: Per Johnson

Det var også en kjent sak blant fangst folk at absolutt all frost må ut av huden før salting. Salt på frossent skinn fører til at pelsen slipper taket.

Spekket skar vi i strimler som vi slapp ned gjennom storspunset på medbragte 200 liters oljefat. Spekket var en viktig del av inntektene på en fangstovervintring.

Salting og spekking av fangsten var en langvarig og slitsom jobb. Men det måtte gjøres riktig, ellers ville verdien på skinnene reduseres dramatisk.

Rundt 20. juni var alt unna-gjort. En stri jobb. Men det herlige vår været hjalp godt på.

Bjørnungene

Tre bjørner og ti hunder sto og voktet på oss.

Hundene hadde gått i tung fraktfart hele vinteren. Nå kom belønningen. De nøt å ligge i vår sola å vente på kjøtt og spekkbiter som vanket ved spekkbenken.Et og annet slagsmål ble det mellom bikkjene og bjørnungene. Alltid var det en fristende godbit som var årsaken.
Inn i mellom sprang hele gjengen en tur rundt hytta, ned i fjæra og bort på odden ved hytte sundet. Lederhunden i spissen. Bjørnungene dannet baktroppen, med en sky av stormåse og isryper over dem.

Se bildet større

En av isbjørnungene som var ved fangststasjonen. FOTO: Per Johnson

Det var en lykkelig tid både for dyr og mennesker.

Når vi gjorde klar småbåten for å gå utpå etter fugl eller sel til middag, brydde hundene seg aldri om det. De lå og sov i sola eller gnaget på ben uten å vøre oss med et blikk. Bjørnungene derimot ble helt fra seg av engstelse når de forsto at vi skulle ut med båt. De sprang etter oss langs fjæra så fort de korte bena kunne bære dem. De rautet og brølte helt ulykkelig. Merkelig så bundet de var til oss mennesker.

9. juli
I løpet av natten blåste det opp til en stiv kuling fra sør. Stor var forbauselsen da vi oppdaget at isen på hele fjorden holdt på å gå opp. I løpet av en time var det bare vann å se. Nå er det åpne havet til gamle Norge.

12. juli
Ved 07.00 tiden i morges fyrte jeg i ovnen og satt på kaffikjelen. Jeg tok en tur ut på trammen, og fikk øye på en skute som lå ankret en liten kilometer utenfor hytta. Vi raket ut fyren i ovnen og hev oss i småbåten. Nå gjaldt det å komme seg ombord!
Vi rodde så det fosset om baugen. Kanskje var de villige til å laste ombord alt vårt utstyr, og ta oss med til Tromsø!

Vi la ikke merke til det uvanlige ved at ingen var på dekk eller i rorhuset da vi jumpet over rekka. Hele mannskapet satt i messa med kaffe koppene foran seg. Sjøfolkene var uvanlig avvisende og tause til sjøgutter å være.

Vi spurte og grov om alt mellom himmel og jord, men etter en tid skjønte vi at vår besøkelsestid var ute.

Vi karret oss ned i båten vår igjen og rodde til lands. Dypt skuffet over den merkelige oppførselen til folket på ishavsskuta.

Travelt

Her kunne historien ha sluttet. Men ved en tilfeldighet møtte jeg en av disse karene mange år senere.

Da jeg fortalte ham om min overvintring på Edgeøya, ble han helt rar i ansiktet: «Var det du og din kamerat som lå i den fangsthytta ved Andreètangen? Ja, unnskyld at jeg sier det, men er du klar over hvor nær døden dere var den gangen?»

"Hiv alt i rommet å få på lukene,
spyl av dekket. Og oppdager de hva
vi har gjort, så ta og skyt dem!"


Jeg ble lettere sjokkert over hva han sa, og ba om en nærmere forklaring. Da kom han med følgende historie:

«Vi var jo der oppe ved Edgeøya hvert år på sommerfangst. Da fastisen gikk i juli 1965, gjorde vi som vi pleier å gjøre. Vi ankret utenfor den gamle, ubebodde fangsthytta i Tjuvfjorden. Der hadde det ikke overvintret folk på ti år. Vi gikk i land på natta og skaut 50 rein.» (Reinen var totalfredet på den tiden).

«I det samme øyeblikk som dere fyrte i ovnen den morgenen, så vi røyken og skjønte at det var overvintrere i hytten. Da dere begynte å ro utover mot oss, var hele dekket fullt av blod, kjøtt og skinn. Skipperen ropte til maskinisten om å få vann på dekk, og til oss sa han: «Hiv alt i rommet å få på lukene, spyl av dekket. Og oppdager de hva vi har gjort, så ta og skyt dem!»

Vanligvis er jo ishavsfolk så årvåkne. De ser alt. Det at min kamerat og jeg ikke ble alarmert av at hele gjengen satt i messa og tilsynelatende ikke hadde sett oss, og at de var så avvisende, skyldes nok vår spesielle situasjon. Vi hadde ikke sett en skute og nye mennesker på et år.

Mot vinden

Der satt vi i hytten. Alt var klart for utskiping, men ingen båt viste seg. Sist i juli kom en 25 fots sjark inn hyttesundet. Båten het «Havhesten». Om bord var Andreas Bjørnsvik og Kjell Johansen. De hadde overvintret på Halvmåneøya og hadde hatt «Havhesten» stående på land der.

De var også lei av å vente på båt. Nå ville de gå til Longyearbyen med sjarken, og få en avtale om henting med Sysselmannen.

De hadde alt for mye gods til å kunne få det med på «Havhesten». Min kamerat Odd og jeg ble enige om at jeg skulle bli med dem. Odd skulle så bli igjen for å passe hundene og bjørnungene.

Vi la av gårde. Båten var utstyrt med en én-sylindret liten dieselmotor på 14 hestekrefter.
Vi rundet Kvalpynten og ankret i Kvalpynthamna. Der klatret vi til fjells for å se på isforholdene i Storfjorden. Det så ganske åpent ut, så vi la i vei. Planen var å krysse rett over til Vest Spitsbergen, følge landet sørover, runde Sørkapp og følge vestkysten nordover. Men slik gikk det ikke.

Da vi kom midtfjords begynte det å blåse. Jeg har sjelden opplevd en så kraftig nordøstlig storm sommerstid. Vi hadde med vår svake motorkraft bare en ting og gjøre, vi måtte gå rett mot vinden det remmer og tøy kunne holde. Hvis vi drev av var åpne Barentshavet neste stopp.

I ett døgn holdt vi det gående. Spruten sto over båten. Det lille nøtteskallet hev voldsomt på seg. Sakte men sikkert stampet vi oss nordover, og fjellene på Kapp Lee på Edgeøya kom stadig nærmere.

Vi var da så slitne at vi bare ville sette skuta i fjæra og komme oss i land. Det åpne havet mot Norge var truende.

Hundre meter fra land satte båten nedpå en sten. Propellen ble slått av. Stilken, som er den bakerste del av kjølen, brakk av og roret fulgte med. «Havhesten» la seg øyeblikkelig på tvers av sjøene og drev til havs igjen. Vinduene i dekkshuset akter ble slått ut og vannet fosset inn.

Drev

Vi fikk ut ankeret og det vi hadde av tau, men da dreggen tok tak, slet vi av alt. Det så svart ut.

Nå bar det rett til havs. Det har hendt før i disse farvannene. Intet land i syne i uværet. Den nordøstlige stormen beholdt retning og styrke.

Der satt vi tre mann nede i lugaren med vann oppetter leggene. Nå måtte vi finne på noe før det var for sent. På dekk lå det fastsurret en lang, rett gran påle. Det kunne bli en god mast. Jeg fikk et tau rundt livet og krøp frem på fordekket med øks og hugget et hull i dekket midtskips. Så fikk vi med mye strev, satt granpålen på ende ned i hullet. To mann dro raskt ned under dekk og fikk satt fast enden på masta mellom spantene i bunnen av båten.

Vi brukte bord og spiker, tau og talje. En presenning på en åre ble utstyrt med skjøter og heist som råsegl. En planke ble rigget til akter som nødror.

Etter timer med arbeid fikk vi stabilisert båten. Vi startet motoren, koblet inn lensepumpa, og seilte med nødror og seil. Kursen ble satt mot Agardbukta på vestsiden av Storfjorden. Men Agardhbukta er en farlig plass. Gamle sjøfolk fra Troms kalte bukta for «ureinsfjorden». Den er full av skjulte grunner eller «sunken rocks» som det heter på maritimt engelsk.

Til fots

Det gikk slik det ofte går. Det var vanskelig å styre, og vi gikk rett opp i et grunnbrott. Kjølen brakk tvers av. Turen var slutt. Vi satte ut en liten spissbåt og klarte å karre oss i land like ved hytta i Agardh.

Soveposer, geværer, mat og klær forsvant med «Havhesten». Vi håpet i det lengste at det lå noe mat i hytta etterlatt av turfolk, men vi ble skuffet. Etter noen timers klestørk og hvil, la vi ut på turen mot Longyearbyen. Ti mil å gå i blaut myr og morenegrus er litt av en jobb. Særlig når mat og sovepose mangler.

"Av og til satte vi oss ned
og sovnet, for så å våkne etter
en stund ristende av kulde"


Vi gikk gjennom Fulmardalen og kom ut i øvre ende av Sassen. Av og til satte vi oss ned og sovnet, for så å våkne etter en stund ristende av kulde. Det var bare å fortsette.
Langt om lenge begynte vi å nærme oss den nybygde Gruve 7-veien. Vi drømte om at det skulle komme en bil, men denne natt til 10. august 1965 var det stille på veien.
De siste kilometrene forbi isdammen var seige. Vi satte kursen rett på telegrafen på Skjæringa. Bjørnsvik sin svoger, Trygve Øwre, var bestyrer der. Det var en ubeskrivelig lettelse å komme til den gammeldagse koselige gruvebyen.

Det ble straks kjent over alt at havarerte fangstfolk fra Edgeøya hadde ankommet. Vi opplevde en hjertevarme og en gjestfrihet av en annen verden, og minnene tar vi med oss resten av livet.

Se bildet større

Stopp ved en gammel bistasjon under en vårtur til Kvalpynten. Hundene hviler i sola. FOTO: Per Johnson

Avslutning

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på disse årene på østkysten av Svalbard. Det er rart og vite at fjord, fjell, bukter og øyer ligger forlatt og øde. Storsteinen vi søkte ly bak. Lune bukter med rekved langs strendene. Jeg ser det hele for meg. Ikke minst de skakke, grå hyttene. Hvilke sorger og gleder har mennesker opplevd innenfor disse veggene? Jeg er svært glad for at jeg fikk oppleve disse enestående givende og interessante årene nordpå.

Dette var siste del fra dagboka til tidligere fangstmann Per Johnson. De foregående delene finner du i SP nummer 50/2015 og 1/2016, eller ved å klikke på lenkene under. Red.


LES OGSÅ:
Utdrag fra en fangstdagbok, del 1
Utdrag fra en fangstdagbok, del 2

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!