Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Jeg husker jeg sa, «faen, jeg er svimmel». Så datt vi bare om som fluer

Nick Weis-Fogh (38) har opplevd å miste to kamerater i gruva, sist for nøyaktig ti år siden. Det fikk ham til å endre prioriteringer i ivet. Nå har han tatt permisjon fra Store Norske for å leve ut drømmen med seilbåten «Skydancer». FOTO: Lise Ottem

Ti år siden dødsulykken i Svea:

– Jeg husker jeg sa, «faen, jeg er svimmel». Så datt vi bare om som fluer

Nick Weis-Fogh så vennen dø i gruva.

Tekst:

Publisert:

Det var siste skift før sommerferien og dagen startet godt.

Tidlig om morgenen 3. juli 2005 var elleve mann fra Oppfaringspulje 3 på plass i gruva Svea Nord, med håp om å bryte seg gjennom kullveggen til den såkalte CT4-stollen.

Kollegial kniving med de andre skiftene om å være de første til å utføre gjennomslaget gjorde stemningen ekstra god.

Om de lyktes, skulle det feires med konjakk.

– Det var det vi satset på, å få det gjennomslaget, og vi lå godt an, sier Nick Weis-Fogh (38), en bakstuffmann på skiftet.

Hans oppgave var å forsyne de andre på riggen med utstyr.

Arbeidet gikk som smurt og rundt klokka 16 kom gjennombruddet de ønsket seg.

– Og det var da ting gikk til helvete, sier Weis-Fogh om de skjebnesvangrene minuttene for nøyaktig ti år siden.

Dødelig gass

Jubelropene ble avbrutt av en alarm og dødelig drag i lufta.

Et rødt varsellys begynte å blinke. Et drag gikk gjennom lufta, da usynlig gass strømmet inn gjennom hullet de hadde laget, og fortrengte livsviktig oksygen, flere kilometer inn i fjellet.

– Jeg husker jeg sa, «faen, jeg er svimmel». Så datt vi bare om som fluer, sier Weis-Fogh.

38-åringen, som opprinnelig er fra Helsingør i Danmark, våknet etter en kort stund. Han hadde trolig blitt liggende i en boble med pustbar luft da han falt om.

Kaos

Weis-Fogh stablet seg på beina. Omtåket hørte han rop fra arbeidsformann Tor Stenersen.

«Start vifta! Start vifta!»

– Det var rundt 100 meter til vifta, og jeg tror jeg besvimte flere ganger på veien. Jeg startet den, og ventet på de andre. Men de kom ikke..., sier Weis-Fogh.

– Jeg stakk hodet ned og så en kar som lå avsvimt. Jeg tok litt luft i lungene, gikk inn og dro ham ut.

Mannen kom til bevissthet. Sammen hentet de oxybokser, innretninger som sørger for å gi oksygen i nødstilfeller.

De tok så mange de kunne bære, og gikk i gang med å koble dem på sine bevisstløse kamerater.

– Etter hvert fikk vi dratt dem ut i frisk luft. Men det var én mann vi ikke kom til før det var for sent, sier Weis-Fogh.

Livløs

Frank Wiggo Karlsen arbeidet lengst inne på maskinen og lå vanskelig til.

– Det var aldri antydning til liv i ham, og vi løftet ham opp og la ham i skyttelvogna bak i ABM-en (kullbrytingsmaskinen, red.anm). Etter hvert kom ambulansen, og det ble gjort forsøk med hjertestarter. Uten resultat, forklarte gruvearbeider Terje Michelsen under rettssaken i Nord-Troms tingrett i 2007.

Sorgen

Legen besluttet å avslutte gjenopplivingsforsøkene.

Det var ingenting mer de kunne gjøre. 34-åringen fra Kvæfjord våknet aldri igjen.

– Det var en forferdelig beskjed å få. Jeg slo med knyttneven i en bil, til den gjorde mer vondt enn smertene i hodene. Å miste en kollega er hardt. Når du er i Svea bor du i lag, du spiser i lag og sitter på røykerommet i lag. Alle kjenner hverandre godt. På det skiftet var det bare vi som hadde barn, og vi pleide å snakke en del om ting rundt det, sier Weis-Fogh.

Frank Wiggo Karlsen etterlot seg kona Mette og barna Marcus (10) og Linn (1).

Minneordet, skrevet av sjefene i Store Norske og LNS, beskriver en pliktoppfyllende gruvearbeider, full av arbeidsiver og alltid klar til å ta i et tak.

Han hadde bygget et hus med ungdomskjæresten i hjembygda Borkenes, og tok seg jobb i gruvene for å gjøre familieøkonomien romsligere. Først arbeidet han for LNS i Ballangen.

I 2002 dro han til Svalbard.

Kona og de to små var alltid i tankene.

«I dagene før ulykken inntraff fortalte han arbeidskameratene om ferieplanene og hvor mye han gledet seg til en lang sommerferie med Mette, Marcus og Linn», skrev de i minneordet.

«Vi vil gjøre alt for å forhindre at liknende ulykker skjer igjen».

Skyldfølelse

Dødsulykken ble starten på en lang og for mange opprivende prosess.

Årsaken måtte finnes og skyld fordeles, for å unngå at noe liknende kunne skje igjen.

– Rundene i tida etterpå var tøffe og vanskelige. Mange liv påvirkes av en slik hendelse, og det røskes opp i mye. Selv ble jeg sykemeldt umiddelbart etterpå, sier Weis-Fogh.

I avisene ble han hyllet som en helt for å ha reddet kameratene. Selv mislikte han stemplet sterkt.

– Jeg kjente på en utrolig skyldfølelse og alle mulige tanker. Det var jo ett menneske vi ikke greide å redde. Gjorde vi det rette? Burde vi først forsøke å redde han som som lå vanskeligst til? Jeg følte meg på ingen måter som en helt. Alle andre ville gjort akkurat det samme i den situasjonen, sier han.

Ble ikke luftet

CT4 er tre kilometer lang og har en stigning på 120 meter.

Metan er lettere enn oksygen, og hadde derfor samlet seg i store mengder i toppen og fortrengt oksygenet der gjennomslaget fant sted.

Idet gutta lagde et i kullveggen, strømmet den kvelende gassen gjennom og førte til nær øyblikkelig bevisstløshet.

Konsekvensene av ulykken ble store. Hvorfor ble det ikke sjekket og ventilert i forkant av gjennomslaget, slik reglene krever?

Driftsingeniør Bjørn Fjukstad, som sto ansvarlig for at lufta ble sjekket, ble tiltalt og dømt til 60 dagers ubetinget fengsel.

Tre mellomledere fikk bøter på 15.000 til 20.000 kroner, mens Store Norske fikk en historisk høy forestaksstraff på 10 millioner for brudd på prosedyrene.

– Denne gangen gikk ett menneskeliv tapt. I verste fall kunne hele arbeidsstokken ha lidd samme skjebne, sa Otto Bjarte Johnsen i Arbeidstilsynet i en uttalelse den gang.

For lite oksygen

Ulykken kunne vært unngått.

Fire dager før gikk stiger (arbeidsleder) Per Magne Pedersen opp i CT4-stollen. Rundt 240 meter fra enden målte han verdiene i lufta.

Metaninnholdet var innenfor det forsvarlige, men oksygeninnholdet farlig lavt.

Han merket ikke noe ubehag og snudde, ifølge rettsforklaringene i 2007.

Måleresultatene førte «verken til alarm eller tiltak i Store Norske», skrev Svalbardposten.

I retten ble også et sentralt dokument lagt fram, som konstaterte at CT4-stollen skulle sjekkes for metangass før et gjennomslag, og at driftsingeniøren, altså Fjukstad, var ansvarlig for at dette ble gjennomført.

Men det ble ikke gjort.

Fjukstad forklarte i retten at dokumentet ikke var adressert direkte til ham, og at han derfor ikke fikk lest det før etter ulykka.

Han ønsker i dag ikke å kommentere ulykken.

– Jeg er ferdig med saken, sier han til Svalbardposten.

Kommunikasjonssvikt

Daværende Store Norske-sjef Robert Hermansen innrømmer at de interne kommunikasjonsrutinene sviktet.

– Det førte til at ikke alle var informert om situasjonen, noe som fikk et tragisk utfall. Vi godtok naturligvis boten, men en bot kan ikke gjenopprette skaden og savnet, verken blant arbeidskamerater og familie, sier Hermansen til Svalbardposten.

– Jeg håper lærdommen vi fikk den gangen sitter hos alle som jobber med gruvedrift nå. Noe slikt kan aldri skje igjen, forteller han.

Lever ut drømmen

Dødsulykken 3. juli 2005 var den andre Weis-Fogh opplevde tett på kroppen som gruvearbeider.

Bare to år tidligere ble kollega Tom Lund (34) drept av en to tonn tung steinblokk.

Også dette skjedde i Svea Nord.

– Etter et par slike hendelser, har jeg innsett at livet er for kort til å bare gå rundt og drømme om å gjøre noe annet. Du må faktisk bare sette i gang og gjøre det, sier Weis-Fogh.

Nå har han tatt ett års permisjon fra Store Norske, for å seile og legge ut på charterturer i Arktis med den 73 fot lange yachten «Skydancer», sammen med kona Torill Estella Pfaff.

– Det er godt å gjøre noe annet etter 15 år i gruva. Vi har denne båten og har lyst til å oppleve nye ting. Møte andre typer mennesker og være litt mindre materialistisk. Dette har vært drømmen lenge, sier han.

Nøkkelord

Se bildet større

1971-2005: Gruvearbeider Frank Wiggo Karlsen ble 34 år gammel. Han etterlot seg kone og to barn. FOTO: Kristin Stoltz

Se bildet større

Tidligere driftsingeniør Børn Fjukstad fikk 60 dagers ubetinget fengsel for ulykken. n FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Det første oppslaget i Svalbardposten etter ulykken. Det ble tidlig klart at rutinesvikt rundt luftmålinger i gruva var en av hovedårsakene til den fatale hendelsen.

Se bildet større

Sysselmannsførstebetjentene Petter Braathen og Tanja Lorvik gjør undersøkelser i gruva. FOTO: Birger Amundsen (arkiv)

Se bildet større

Robert Hermansen var sjef for Store Norske da ulykken inntraff. FOTO: Birger Amundsen (arkiv)

Siste nytt i Magasin

Den største gaven veier ni tonn

100- og 50-års jubileene i Ny-Ålesund skal feires fire dager til ende, minst. En av gavene veier ni tonn.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

O jul med din glede…

Snøen og julestemninga kom akkurat i tide til første søndag i advent.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!