Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

I en finsk isforskers fotspor

Beltekjøretøy: På sommeren i 1958 brukte ekspedisjonen to beltekjøretøyer til transport. På bildet ser vi Erkki Palosuo, Weston Blake og Stig-Rune Ekman. FOTO: Utlånt av Pákki Priha

I en finsk isforskers fotspor

Erkki Palosuo (1912-2007) var en finsk isforsker. Han nølte ikke et sekund med å melde seg på da det ble bestemt at det geofysiske året skulle markeres i 1957 og 1958.

Tekst:

Publisert:

Det var en unik mulighet til å få jobbe sammen med et internasjonalt forskningsteam på Nordaustlandet.

Den ledende svenske isforskeren, dosent Valter Schytt, samlet sammen en liten gruppe forskere for å undersøke isen på Nordaustlandet. De andre deltagerne var Weston Blake fra Ohio, Christman Ehrström fra Stockholm og Anders Häggblom fra Finland.

At Erkki Palosuo skulle delta på forskningsekspedisjonen, betød at han måtte være borte fra kona og sine fem små barn i tre måneder den første sommeren, og fire måneder den påfølgende. Å delta i ekspedisjonen betød også at deltagerne selv måtte samle inn penger til utstyr og mat. I tillegg måtte samtlige søke om permisjon uten lønn for ekspedisjonsperioden.

I 1957 visste man ikke så mye om Nordaustlandet. Transport til Kinnvika i Murchison Bay ble ordnet med det finske havforskingsfartøyet «Aranda», som samtidig transporterte en annen internasjonal forskingsekspedisjon som skulle overvintre der. Basen ble opprettet i Kinnvika. Hensikten med Palosuos ekspedisjon var blant annet å måle snødekkets temperatur, snøkrystallenes hardhet, isdekkets tykkelse, samt å gjøre seismologiske observasjoner.

Heldigvis var det mange bedrifter som ville sponse ekspedisjonen, også mat og annet utstyr. 60 kilo erter og 6.000 sigaretter ble ikke brukt… Smøret hadde harsknet før de kom frem, men det finske meieriet brukte likevel bilder fra ekspedisjonen i sin reklame.


Teltliv på breen

Deltagerne i ekspedisjonen bodde i telt. Av og til ble alt utstyret vått, men dette hindret ikke Erkki Palosuo fra å skrive følgende i sin dagbok: «Livet er herlig, selv om det regner litt. Det er ikke så ubehagelig å våkne i en varm sovepose, selv om teltbunnen er helt gjennomvåt og vinden sliter i teltbardunene utenfor». Om sommeren gikk de til fots, og dro pulker over breen. På snødekt bre gikk man på ski. Utstyret veide ofte over 30-40 kilo og forskerne bar mye utstyr som var vanskelig å transportere, eksempelvis store tønner med mat og tykke aluminiumstenger. Dette forutsatte at ekspedisjonens medlemmer var i veldig god fysisk form. Den varmeste temperaturen i Kinnvika denne sommeren var 11,5 plussgrader.

Det var ofte farlig å ferdes på breen, siden et bein eller en hel mann kunne gå i en bresprekk. Man måtte også alltid gå med våpen på grunn av isbjørnfaren. Ekspedisjonen møtte ikke isbjørn ansikt mot ansikt, men bjørnene hadde vært og slitt i proviantlageret, og kastet rundt store tønner med mat. Fjellreven som hadde smøget seg til kjøkkenteltet måtte man imidlertid skyte. Selene som nysgjerrig kom og hørte på munnharpen til Anders Häggblom, klarte seg derimot.


En sommer var ikke nok

I slutten av august 1957 var det på tide å dra hjem. Men i løpet av neste vinter ble det besluttet at de skulle tilbake til Nordaustlandet, nå i fire måneder. Denne gang besto ekspedisjonen av leder glasiolog Valter Schytt, glasiolog Weston Blake, radiooperatør Stig Rune Ekman, mekaniker Bertil Johnsson samt isforsker Erkki Palosuo. Seinere kom det til flere forskere i ekspedisjonen. Denne gang reiste forskerne med en liten flybåt til Kinnvika, og hadde den meteorologiske stasjonen i Murchison Bay som base. For transport i området hadde man tatt med seg to beltekjøretøyer (Weasel), samt et hundespann med to hunder, Witch og Varos. Hundene var også viktige isbjørnvarslere. Også denne sommeren bodde ekspedisjonen i en teltleir, som ble flyttet nesten hver dag.

Denne sommeren ble tre forskjellige breer utforsket; Sørfonna, Austfonna og Vestfonna. Mellom Kapp Laura og breen på Nordaustlandet finnes det en liten bukt som Stig Rune Ekman døpte til «Palosuo Bay» den 16. juni 1958. Selve dåpsseremonien hadde egne regler: På stranden ved bukta bygde man en nesten meterhøy varde. Etter det skrev man datoen, og ekspedisjonens og deltagernes navn samt hva man hadde forsket på, på en papirlapp. Det ble også skrevet at bukta hadde blitt døpt etter den eldste deltageren i ekspedisjonen (som var Erkki Palosuo). Til sist la man papiret i en tom filmboks av aluminium, og plasserte denne boksen mellom steinene i varden. For å markere anledningen tok alle av seg luen.

Når man ser på ekspedisjonen i ettertid, virker det veldig dristig at deltagerne ofte var alene i dagevis på egne turer. De hadde verken snublebluss eller hver sin hund for å varsle isbjørn. Men Erkki hadde som regel med seg den ene hunden, som dro pulk med utstyr. Matlagingen skjedde ute, og overnattingen i telt. Forskerne boret isprøver fra flere meters dyp, og undersøkte isens krystalloppbygging med hjelp av polarisert glass i en selvbygget iglo. Dette ble ofte gjort uten votter eller hansker, og fingrene stivnet fort. Heldigvis kom alle seg fra det uten varige mén.

Da de siste prøvene var tatt og alle målingene gjort, ble alle ekspedisjonsdeltagerne samlet til et festmåltid på Ahlmann-stasjonen. Der sprengte de alt sprengstoffet som var til overs, for å markere den vellykkede ekspedisjonen.


Livslang lidenskap

Disse forskningsturene var noen av høydepunktene i livet til vår pappa og bestefar, det er ikke noe tvil om det. Han jobbet videre med is lenge etter dette, og den store interessen hadde han helt til han døde. Kone, barn, barnebarn og andre fikk både høre og se bilder fra disse turene. Erkki fikk også mange etterfølgere med samme fagfelt da han jobbet som professor i geofysikk på Helsinki universitet. Den tredje gangen Erkki forsket på Svalbard, var da han som pensjonist i 1980 var om bord på isbryterfartøyet «Ymer». På denne turen forsket han på både Svalbard og Barentshavet.

Da vi skulle feire Erkkis 100-årsdag i slutten av juni 2012, føltes det naturlig å legge feiringen til Longyearbyen. Selv om det herifra er mange hundre kilometer til breen hans forskningsekspedisjon var på, var vi i samme landsdel som pappa/bestefar hadde vært for over 50 år siden. Erkki reiste jo også innom Longyearbyen da han skulle dra fra Nordaustlandet, og han var der av og til for å hente forsyninger.

Da MS «Polargirl» stoppet ved Nordenskjöldbreen, kalvet breen og det løsnet et stort isflak som for ned i havet med et brak. Tro om det ikke var Erkki som med dette ville gi oss en hilsen for å markere en vellykket feiring av hans 100-årsdag?

Se bildet større

Mye utstyr: Det svenske forsvaret lot deltagerne prøve forsvarets eget utstyr og klær. Anders Häggblom står og forundres over den svære haugen med klær, der hver av mennene har fått en stor mengde undertøy. FOTO: Utlånt av Pákki Priha

Se bildet større

Mye mat: Flere bedrifter og det svenske forsvaret sponset forskingsekspedisjonen med matvarer. Av og til feiret Erkki Palosuo og de andre deltakerne dagen med en liten dram. FOTO: Utlånt av Pákki Priha

Se bildet større

Egen badstu: Her holder forskerne på med et prosjekt utenfor badstua i Kinnvika. FOTO: Utlånt av Pákki Priha

Se bildet større

Vakkert: Landskapet var utrolig vakkert, men også fullt av vanskelige passasjer og lunefulle farer. Erkki beundrer det boblende vannet der han står med en stor mengde utstyr på ryggen. FOTO: Utlånt av Pákki Priha

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!