Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Glimt fra barndommen

Harald og lillebror Tor en sommerkveld sent på 1920-tallet. FOTO: Privat

Glimt fra barndommen

Her står Harald med lillebror Tor ved Skjæringa. Det er over 80 år siden bildene ble tatt.

De to brødrene har stilt seg opp ved gangveien for fotografen. Kveldssola skinner inn fra vest, inne i Longyeardalen troner Sarkofagen, mens Harald holder et godt grep om handa til lillebror. Her var det Harald U. Sverdrup tilbrakte deler av barneårene.

Det er mange år siden han sist besøkte Longyearbyen, og flere generasjoner siden de to ble fanget i linsa. I høst fylte han 90 år, og etter å ha fått bildet, har vi utfordret ham til å fortelle litt om oppveksten sin i Longyearbyen på 1920-tallet.

– Jeg har sittet og reflektert litt, forteller han.

– Og det som preger min erindring er barnets erindring. Siste gang jeg overvintret må jeg ha vært åtte år, så det blir en blanding av det jeg har opplevd som barn, og det som senere har kommet inn som voksne opplevelser.

Undervist av mor
Faren var ikke ukjente Einar Sverdrup, som ledet kulldriften i Longyearbyen og fikk en egen «bydel» og et fjellplatå oppkalt etter seg. Ved Huset nedenfor Sverdrupbyen står obelisken med navnet hans på.

Før sin død i 1942 var han direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og under andre verdenskrig ledet han Operasjon Friham, som skulle hindre tysk overtakelse av gruveanlegget.Han omkom da ekspedisjonsskipet «Isbjørn» ble senket i Grønfjorden av tyske krigsfly.

Moren, Dagny (født Lorck), var født i Trondheim og traff Einar i studietiden. Harald forteller om moren at hun var en dyktig kvinne og flink til å tilpasse seg.
Det måtte hun i høyeste grad da reisen gikk til Svalbard og 1920-tallets Longyearbyen.

– Det var ikke noe arbeid for mor der oppe. En del var det vel i jobbsammenheng, men mor var der som husmor og mor, minnes Harald.

– Min mor var meget dyktig, men hun var ikke lærerutdannet, og ville undervise meg selv det første året.

– Hvordan gikk det?

– Det gikk vel sånn passelig. Soga forteller at hun var litt i tvil om hvilken begavelse hennes eldste sønn hadde, og jeg var i tvil om hva slags mor jeg hadde fått. Jeg husker ikke selve undervisningen, men det er kanskje like bra.

Blåhuset
Harald U. Sverdrup ble født 25. oktober i 1924, mens fem år yngre Tor kom til verden på julaften. I tillegg fikk han etter hvert enda en bror, og som nesten voksen ble han klar over at de hadde vært fire. Eldstemann døde som barn.

Han husker naturen og glimt av stemningen i de forskjellige årstidene på et fantastisk sted. Det kunne imidlertid bli stusselig med få barn på egen alder, og i mørketiden minnes han at det var mest inneaktivitet sammen med broen.

– Vi var selvfølgelig henvist sammen, men det var inne i huset, forteller han.
De bodde i «Blåhuset», vintersjefboligensom lå like nedenfor messa. Huset hadde to etasjer og var bardunert fast, som husene gjerne var. Han husker lite av hvordan det så ut inne i huset, men han minnes veien fra Skjæringa, hvor «Blåhuset» var det tredje etter å ha passert to mindre hus.

– Men det som fascinerer meg er naturen. Det er den som er det spesielle; naturen og lyset. Den gangen på 1920-tallet var det et utpreget mannssamfunn. Det var nesten ikke kvinner og nesten ingen barn. Man kunne jo ikke slippe barna ut i mørket heller, så man var jo henvist til hjemmene. Det ble en nokså spesiell tilværelse om vinteren.
Han mener det kan ha vært seks-sju barn i forskjellig alder i Longyearbyen på denne tiden.

– Det var en ganske spesiell villmarkstilværelse på mange måter, og jeg kan egentlig ikke huske at jeg lekte systematisk med andre barn. Det var av og til.

Ut på ski
Julefeiringen var så tradisjonell som det var mulig å få den til, med juletre i huset. Treet ble fraktet opp med båt om høsten. Longyearbyen var et isolert samfunn i vinterhalvåret, men med lyset kom en lettere tilværelse, og det ble lettere å komme ut. I den grad han var ute i den bitende vinterkulda, var det på ski.

– Når lyset kom, pleide vi å gå over til Hiorthhamn. Der hadde vi fest med kaffe og vafler for å markere solas tilbakekomst. Fjorden var alltid islagt, minnes han.

Han var også ved Isdammen, hvor isblokker ble saget ut, fraktet ned til bebyggelsen og satt på trammen slik at innbyggerne skulle ha vann.

Av vinteraktiviteter var det årlige skirenn, og lenger inne i dalen, mellom Skjæringa og Sverdrupbyen, hadde de hoppbakke. Mange møtte og deltok.

– Med lyset var det lettere å komme ut. Fra voksnes synspunkt kunne du jo ikke slippe barna ut i mørketiden, for det var mørkt og unger er unger. Jeg går ut fra at om vi var ute, må vi ha hatt oppsyn.

– På grunn av fare for isbjørn?

– Tja, jeg kan ikke huske at vi noen gang så eller hørte isbjørn, men den gangen var det jo isbjørnjakt, så det var nok færre av dem.

Eiedommelig
Med våren kom smeltingen og vannet strømmet nedover og grov opp nye elvefar og bielver i Longyeardalen på vei mot havet. Midnattssola sørget for å levere tilbake tapte stråler fra mørketida, og det var mange turer ute i naturen.

Da obelisken i Longyeardalen ble avduket i juni 1952, var Harald der. Det har også blitt flere turer siden, både på cruise og mellomlanding på vei med fly til Nordpolen. Nå mener han at han har vært så langt nord for siste gang.

– Hvordan er det å komme tilbake til et slik sted etter barneårene?
Han tenker seg om før han svarer.

– Det er, hva skal jeg si, eiendommelig. Det ligger inne i meg på alle mulige måter. Det som preger meg mest er vel naturen og slike ting. Det var jo to verdener, og jeg tror ikke du finner noen så utpregede mannssamfunn som det var der, vinterstid. Det var noe helt eget, sier Harald U. Sverdrup om Svalbard og Longyearbyen.

Se bildet større

Her er Harald og Tor avbildet i det den kalde årstiden har gjort sitt inntog på Svalbard. FOTO: Privat

Siste nytt i Magasin

Aksjonsdugnaden startet med løyperekord

TV-aksjonsstafett i sentrum.

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!