Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gjensyn med  gammelsheriffen

Rolf B. Røberg i salongen på Funken 15. mai i år, stedet hvor han bodde da han i 1956 kom til Longyearbyen. Røberg tilbrakte 27 år på Svalbard, og reiste på slutt i 1983. I dag fyller han 80 år. FOTO: Birger Amundsen

Gjensyn med gammelsheriffen

Var det bråk på brakkene, var det Rolf B. Røberg som ordnet opp. Han var sheriff den gang Longyearbyen var en skikkelig cowboyby og Sysselmannen foretrakk å holde seg unna bråk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.05.2013 kl 12:31

– Jeg var i god form, og bokset en del i min ungdom. Men det må jeg si, jeg har aldri slått. Aldri, sier han med et trykk som bare en ekte bergenser kan det.

Den tidligere personalsjefen i Store Norske er fortsatt sprek og energisk som få. Det er seks år siden han sist var innom gammelbyen sin, og ingenting er som det en gang var. Han kom i juni 1956, og forlot for godt i 1983. Siden den gang har befolkningen nærmest fordoblet seg, og byen vokst kraftig.

– Jeg er glad jeg har hatt min periode. Når du bor i et slikt samfunn tror jeg det er viktig med utsikt, og at du har en horisont rundt deg. I dag er det bygg hvor du bare ser inn i neste husvegg, sier han.


Nordmann

Rolf B. Røberg har i alle år vært full av virkelyst, og alltid kjent draget fra nord. Under en sykkeltur alene nordover til Finnmark en gang på 1950-tallet, var han utsatt for et uhell og havnet på sykehus, først i Alta siden i Hammerfest. Han var opprinnelig typograf, men ettervirkningen av ulykken førte til problemer med stående arbeid.

– Jeg fikk anmodning av legen om å finne meg et sittende yrke og trene meg opp igjen. Jeg hadde søkt jobb på Grønland, da Svalbard dukket opp, forteller han.

Rolf søkte jobb på regnskapskontoret til Store Norske, men havnet isteden som reisesekretær på Reisekontoret. Noe av det viktigste i jobben var å sørge for at folk kom seg ned til fastlandet etter endt sesong, og tilbake igjen utpå høsten.

– Folk førte seg opp på en liste når de ønsket å reise ned om våren. Passasjerkapasiteten på båtene var imidlertid så liten at det kunne gå både fire og fem uker innen folk kom seg av gårde. Veldig mange av gruvearbeiderne hadde et lite gårdsbruk, og en kone som gikk hjemme. Særlig om det var tidlig vår nede, var de travle med å komme seg hjem og i gang med gårdsdriften, forklarer Rolf.


Røffe forhold

Rolf forteller at han var 23 år i 1956, og at Longyearbyen var et særdeles spesielt sted.

– Byen var et tøft samfunn for dem som var ansatt som arbeidere. Boforholdene var spartanske, og det var ting jeg reagerte på fra første dag, forteller han.

Blant annet mente han at det var fornedrende at arbeiderne ikke fikk anvist hvor de skulle bo når de ankom, men at de selv måtte vandre rundt fra brakke til brakke for å finne seg en seng.

– Noen var populære, for de hadde vært her før. De fant alltid et sted. Andre var ikke fullt så populære, og endte gjerne med å ligge en natt eller to på badet i Nybyen før de fant seg en seng.

Selv havnet han blant de privilegerte på Funken, funksjonærenes egen messe på Haugen. Med hvite duker på bordene, en øl og pent bestikk. På Stormessa var det langbord og benker, og med gryta midt på bordet.


Ut på tur

– Stillingen som reisesekretær må ha vært perfekt for en kar som deg, med din virketrang?

– Ja, på en måte kunne jeg gjøre stillingen til hva jeg ville. I tillegg til at jeg hadde ansvaret for klarering av båtene, var det min jobb å skaffe informasjon om isforholdene om våren. Jeg var i kontakt med Isfjord radio og med fiskebåter, og gikk i klarvær opp på Nordenskiöldfjellet for å tegne inn hvordan isen lå på fjorden.

Rolf B. Røberg pustet liv i Longyearbyen hjelpekorps, som hadde ligget i dvale en tid, og var til stadighet ute på tur. Vinterstid enten på ski eller med hundespann, senere også med snøskuter. Om sommeren til fots, eller i båten sin, «Pernille av Longyearbyen», ei lita snekke.


Håndfast

– Hvordan hadde det seg at det var til deg de ringte om det var bråk på brakkene?

– Sysselmannsetaten besto av sysselmannen og én betjent, og de ønsket ikke å involvere seg. Om det var noe alvorlig, ble de selvsagt involvert. Det var et visst press mot Sysselmannen fra Store Norske, men de ønsket ikke å gripe inn. Det førte til at om det var trøbbel, så var det til meg de ringte, sier han.

Rolf forteller at det som regel ordnet seg, og at det alltid gikk an å snakke med en full mann, men at det var verre med folk som brukte narkotika.

– Du var håndfast?

Rolf ler, og bekrefter at han var i fin form. Med et munter glimt forteller han om kvinnen som en kveld ringte ham fra brakke 104 i Nybyen og ba om hjelp.

– Da jeg kom opp der satt det to karer på rommet, pluss dama. Den ene hev seg fram og bet meg her, i lysken.

Rolf peker, og ler hjertelig.

– Jeg hadde merker av hele tanngarden hans i lang tid etterpå. Jeg heiste opp karen, og holdt ham fast.

Rolf viser hvordan han klemte armene sine rundt mannen, og holdt fast.

– Og så skaller han faen meg til meg her, og knekte benet.

Rolf peker mot høyre kinnbein, og ler enda mer. Etter hvert kom det to menn og hjalp til med å stagge villstyringen.

– Det er eneste gangen at jeg har hatt litt vondt etterpå. Det var spesielt om våren, under solfesten, at det kunne være litt trasig. Og under høstfesten.


Fisker

Etter hvert som årene gikk, klatret Rolf i systemet. Først som personalsekretær og personalleder, for så å ende som personalsjef. En periode var han også verneleder og medlem av sikkerhetsnemnda.

– Du fyller 80 år, og er fortsatt i god form?

– Dagsformen har alltid vært fin. I bunnen ligger et positivt humør. Vi kan si det på den måten. Hvis noe går galt, er det alltid en annen mulighet. Ja, jeg har vært heldig. Jeg fikk en smell et halvt år etter at kona døde i 1995, og ble staket opp tre ganger. Siden har jeg fungert greit. Nå driver jeg tre ganger i uka med noe jeg før bare lo av; jeg går i treningsstudio, svarer han.

Gjennom hele sommeren holder han seg stort sett ute ved havet, hvor han har en steinhytte fem meter fra kaikanten.

– Jeg har en åpen båt på 17 fot og en 50 hesters påhengsmotor, og jeg fisker. Jeg bruker mye dypline, og tar resten på stang.

17. mai reiste han tilbake til Bergen, etter fire dager i byen. I dag, fredag 31. mai, fyller han 80 år. Svalbardposten gratulerer den gamle sheriffen, og ønsker lykke til med fiskesesongen.

Nøkkelord

Se bildet større

Funksjonærenes bydel Haugen, med Funksjonærmessen, Funken, øverst til høyre. Kontorbygningen til Store Norske midt i bildet foran, med sykehuset lengst til høyre. FOTO: Herleiv Alvheim

Se bildet større

Rolf B. Røberg rakk å få med seg 17. mai-feiringen før han satte seg på flyet og dro sørover igjen. FOTO: Birger Amundsen

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!