Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gammel bus tilbake til start

Denne metallringen var det første Håvar Fjerdingøy ønsket å vise fram fra utstyrssamlingen i Gruve 3-museet. Lørdag er det åpen dag i museet, og alle som ønsker kan komme og se både hængfetta og leirkuker. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

Tekst:

Publisert:

Håvar Fjerdingøy (53) åpner døra inn til Gruve 3. Dit han kom en februardag i 1982. Han hoppet av bussen ved daganlegget og ble tatt imot av sikringsstigeren. Der fikk han litt informasjon, tok på seg kneputer og begynte å krype for å bli kjent med gruva.

– Det var litt tøft. Jeg hadde krøpet før, men det var før jeg kunne gå. Stigeren prata minst mulig, bare krøp og krøp, så det var bare å henge på. Allerede første dagen var jeg ganske sliten.

Håvar havnet i steinpallen og arbeidet med å lage tunnelene innerst i Bjørndalen. Så ble det arbeid på strossa, lokkjøring og alle andre tenkelige operasjoner for en bus i Gruve 3.

Håvar går gjennom oppholdet og inn til et rom hvor gammelt gruveutstyr ligger utstilt.

– Vet du hva dette er? spør han og gliser.

– Ei hængfette. Jeg har aldri hørt noe annet navn enn det.

Metallringen ble skrudd opp i bolter i hengen (taket) i gruva og kunne brukes som løftekrok. Utstyret som ligger på hyllene har han selv brukt. Forladninger kalt leirkuker, anker og selvredder.

Gruve 3 var den siste gruva med lavstrossedrift og har en unik rolle fordi den kan fortelle Store Norskes gruvehistorie fra 1916 og fram til i dag.

Nå er gruva blitt museum, og Store Norske har bestemt seg for å drive det selv. 1. januar går Håvar over fra å være daglig leder for Store Norskes 381 boliger til å lede turistvirksomheten i gruva.

– Vi får se hva tittelen blir. Jeg har lyst til å kalle meg gruvesjef, men det sitter litt langt inne hos andre, ler han.

Burde holde kjeft
Som 18-åring begynte Håvar som gruvebus hjemme i Skorovas Gruber i Nord-Trøndelag.

Det gikk ikke så bra med selskapet, og arbeidsplassen sto i fare for å bli nedlagt. Unggutten hadde lyst til å prøve noe nytt og hadde en del kompiser og kolleger som jobbet eller hadde jobbet på Svalbard.

De fortalte at de tjente godt, at det var flott natur og mulighet for å kjøre skuter.

– Det var kjempespennende, men det var lønn og lav skatt som trakk mest. Jeg så at kompisene som kom hjem på ferie hadde dyre biler og god råd.

Håvar søkte om jobb i Store Norske og ble oppringt av Amund Solend ved Harstad-kontoret en torsdag.

«Er det Håvar Fjerdingøy? Kan du komme på tirsdag?».

– Jeg sa det kunne bli vanskelig, men fikk beskjed om at Solend ikke visste når det ville bli ledig jobb neste gang. Jeg gikk noen runder med meg selv, men fikk beskjed av gruvesjefen at jeg hadde en måneds oppsigelsestid, forteller Håvar.

Faren til en kompis var avdelingsleder i gruva. Han ga Håvar beskjed om bare å dra, dette var en sjanse han ikke kunne la gå fra seg.

På ettermiddagen tirsdag 23. februar 1982 ble Håvar møtt av en Store Norske-ansatt på flyplassen i Longyearbyen. Han fikk beskjed om å gå til bussen og si til sjåføren at han skulle bo i Brakke 2 i Sverdrupbyen.

– Det var en selsom opplevelse. Det er en av de brakkene som ble brent. Det var dårlige brakker med dårlige møbler og snø innenfor vinduene. Jeg var usikker på om jeg ville trives der, men da jeg hadde sittet der et par timer, kom det en og banket på døra. Det var en jeg var blitt kjent med i militæret på Sætermoen. Han hadde sett navnet mitt på flylista. Da var det gjort.

Miljøet var bra og trønderen trivdes fra første dag.

– Som grønnhjelming burde du holde kjeft og svare når du ble pratet til. Du måtte vente til du ble gulhjelming før du diskuterte drift og de tingene. Det var litt spesielt. Hovedsakelig var det bare å stå på og vise at man kunne jobben. Når du fikk gul hjelm, da var du en av gutta, en skikkelig gruvearbeider.

Mistet kamerater
Det var ikke bare gode dager i fjellet overfor flyplassen i Longyearbyen. Det var også flere dødsulykker. Håvar blir stille og teller. To døde av blokkfall, en i brann, en ble overkjørt av et lokomotiv og en ble påkjørt av kullvogner.

– Det var folk jeg kjente godt. Man blir veldig preget.

Den tidligere gruvebusen blir stille en stund.

– Mange vil sikkert se på det som merkelig, men selv om det var dødsfall gikk vi på jobb. Om det var en ulykke på formiddagen, gikk ettermiddagsskiftet som normalt, sier han.

Når han tenker på det i ettertid, var det godt.Kollegene var sammen og pratet ut om det som hadde skjedd.

– Det var en måte å komme seg videre på. Alle var sterkt preget, men å gå på jobb var en fin måte å bearbeide sorgen på.

Selv var han aldri redd.

– Jeg har stor respekt for fjellet og hva det kan føre til. Skulle du være på lavstrossa i Gruve 3, kunne du ikke være redd. Du måtte stole på de kunnskapene du fikk og de du jobbet med. Det var veldig godt samhold, og alltid noen med lengre erfaring som kunne si at nå skjer noe – nå må vi krype ut og vente for det kan komme et ras. Det var som et godt ekteskap, sier han.

De hørte, lyttet til fjellet og lærte hva som var gode og dårlige lyder.

– Det gjorde også at man var trygg. Da visste man at den lyden betyr at nå må vi vente litt – nå kan det komme noe.

Ny familie
Gruve 3 var i drift fra 1971 til 1996. Slutten på gruva falt sammen med starten på et ekte familieliv. I 1996 traff Håvar Trine på Vindodden, hvor han har hytte.

– Trine var en som likte å dra på tur. Det er mye som skjer på ei hytte ei helg, sier Håvar.

Senere ble det bryllup tre dager til ende på Isfjord Radio og to gutter til i familien.

En periode var Håvar litt i Gruve 3, litt i Gruve 7 og litt i Svea. Fra 1996 var han bare i Svea hvor han også fikk være med på det første tverrslaget i Svea Nord ved Höganäsbreen.

Men i 2000 sa ryggen og legen stopp.

– Da visste jeg ikke hva jeg skulle finne på. Jeg snakket med Gudmund Vangberg som var personalsjef. Store Norske boliger var akkurat blitt et AS og de trengte en som kunne bidra, sier han.

Håvar hadde lyst til å være i gruva, for det var der han trivdes.

– Men det var greit å begynne som kontormann også. Jeg ble godt mottatt, det var hyggelige folk og godt miljø. Det var mye optimisme etter at man startet opp i Svea Nord. Butikken gikk ganske greit.

Håvar smiler og understreker at Store Norske alltid har vært en fantastisk arbeidsplass og at han har hatt få dager der han ikke har hatt lyst til å gå på jobb.

– Det har vært noen runder og jeg må ærlig innrømme at det er tøft å se gode kolleger som ikke har lyst måtte slutte og dra. Du ser fortvilelsen i at de må pakke og dra fra både Store Norske og Svalbard. Det var både merkelig og sårt. Men det er utrolig flott å jobbe med de som er blitt igjen. Kanskje har det blitt enda sterkere samhold. Det har vært mye humor i denne fasen og folk har kanskje blitt enda flinkere til å ta vare på hverandre. Men rart har det vært, sier han.

Inne på bolig-kontoret hans står et stort nøkkelskap med hundrevis av nøkler åpent. Nøkler som har blitt delt ut og levert tilbake av folk som har kommet og gått. 1. januar går han av som daglig leder for boligselskapet.

– Nå rykker jeg tilbake til der jeg begynte, sier han.

Se bildet større

I oppholdet i daganlegget til Gruve 3 henger en yngre utgave av Håvar Fjerdingøy (t.v.). Han jobbet som gruvebus i gangene i Platåberget med en driftshøyde på 80 til 90 centimeter. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Siste nytt i Magasin

20 festivaler unnagjort - og flere blir det

Polarjazzen gjennomført med suksess - igjen.

Gleder seg til å ta fatt

Mandag kom den nye administrasjonssjefen til byen. Hun skal lede 250 ansatte i Longyearbyen lokalstyre.

50 aktive år med jakt- og fiske-glede

Hadde Jeger og fisk i 1984 fått bestemme, ville det i dag vært hare på Svalbard og isbjørnjakt.

 
Hjertelig møte med mye latter og noen utvalgte google-ord

Ortodoks julefeiring i Barentsburg.

Året som gikk

2016 i Arktis, punktvis.

Fortsatt uenig om hvem som kom først

Norge og Russland ikke enige om historien på Svalbard.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!