Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Flere eventyr med Per Johnson

Per Johnson (t.v.) og Jan Erik Lagesen i en Mercedes Unimog i Hiorthhamn høsten 1972. Kjøretøyet hadde han med fra Tromsø. FOTO: Per Johnson

Flere eventyr med Per Johnson

Per Johnson lot seg ikke skremme av forliset høsten 1973, og dukket snart opp på Svalbard med en ny frakteskute. Forfatteren Jon Michelet mønstret med som matros i 1976, og samlet stoff til romanen Orions belte.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.01.2013 kl 09:08

Etter forliset med «Ove Jan» høsten 1973, fikk jeg jobb som styrmann på en liten lastebåt i nordsjøfart. Båten het «Viking Ole» og hørte hjemme i Ulsteinvik. En dag vi lå i Ålesund, gikk jeg og ruslet langs kaiene. Mellom to pakkhus fikk jeg se en fin, liten klinket stålbåt. «Sandsvalen» het skuta. Det var tydelig at den ikke hadde vært i drift på lenge. Jeg gjorde noen undersøkelser og fikk opplyst at båten var på 49 bruttotonn, 60 fot og tilhørte et sandtak i Veblungsnes. Det sto en to-sylindret Heimdal semidiesel på 120 hestekrefter i skuta. Den aktre sylinderen var sprukket, og folk jeg snakket med trodde jeg ville få båten rimelig. Det ble til at jeg kjøpte båten for 25.000 kroner. Jeg fikk slept båten til Heimdal motorfabrikk i Molde. Der skiftet vi sylinderen og fikk start på den enestående, driftssikre motoren. Prøveturen gikk fra Kristiansund med en last rujern til Ila jernstøperi i Trondheim. Der fikk jeg last videre til Tromsø.

I Ishavsbyen ble det utført noen reparasjoner, og jeg anskaffet en del nødvendig utstyr. Jeg syntes nok det var litt drøyt å seile over til Svalbard alene. Derfor la jeg saken fram for folket på Ølhallen. Det var et utsalgssted for øl i Mack-bryggeriets kjeller. Et sted hvor sjøfolk og fangstfolk møttes. Der ble det enstemmig vedtatt at jeg måtte stikke bort på en annen ølsjappe som kaltes Arbeideren. Der ville jeg helt sikkert finne en ledsager. På Arbeideren, nederst i Storgatbakken, var det ikke mange gjestene. Men jeg la straks merke til en tynn, senesterk kar i 70-årsalderen. Han bar tydelig preg av å ha tilbrakt livet på sjøen. Jeg satte meg ved bordet hans og skjønte at han hadde drukket mye og lenge. Jeg spurte om han ville være med til Svalbard på frakting og sandgrabbing. Etter en lang pause sa han på uforfalsket lyngsværingsdialekt: «Kor han ligg hen, båten?»

«I sørhuken ved Nordolje», sa jeg. Mer var det ikke å få ut av ham.


Nordover med «Sandsvalen»

Utpå natta våknet jeg av et tungt brak i dekket. Ned gjennom lugarkappen kom den omtalte lyngsværing tumlende. Bagasjen var en ekstra kvitskjorte og en flaske dunder. Han karet seg opp i ei køye, og snart snorket han i vei. Siden jeg likevel var våken og alt var klart, heiv jeg laust og begynte å gå. Floa gav medstraum nordover gjennom Grøtsund og Langsund. Hvorfor ligge her og vente på Skipskontrollen?

Det var langt på dag. Landet lå bak oss. Vi nærmet oss ytterkanten på Tromsøflaket. Jeg var passelig trøtt. Opp av lugarkappen kom den nyansatte matrosen. Han så seg forundret omkring. Bare blåmyra. Han aksepterte det han så og ropte til meg:

«Skal vi ikke feske før vi kjem ut på stordjupta?».

Snart hang det ti flotte skrei i riggen. Jo, han var fisker god nok.


Tilbake i Hiorthhamn

Noen dager seinere ankret vi opp utenfor sagbruket i Hiorthhamn. Der var alt som høsten før. Jeg startet opp sagmotor, aggregat og traktor. Vi var klare for en ny sesong. Masse oppdrag. Mellom turene var vi på saga og saget material. Både oljeselskap og kullgruvene hadde ubegrensete behov.

Fra Ny-Ålesund fikk vi beskjed om at vi kunne få en skipslast med tømmer. Tømmeret var i sin tid hogget i Karelen i Finland. Skogen hadde stått nær frontlinjen under Vinterkrigen. Det ble sagt at stokkene var så fulle av granatsplinter at de ikke kunne sages. Derfor ble partiet brukt som forstøttingstømmer i gruvene. Vi hentet tømmeret og med suveren forakt for advarslene, så vi i fantasien digre stabler av de fineste bord og planker. Men vi hadde trukket det korteste strået. Etter en dag på saga hadde vi kjørt bladet i utallige splinter og kuler. Vi måtte bare gi oss. Jeg husker jeg satt på sagbenken og undret meg over hvordan det hadde gått med soldatene når tømmeret var så skamfert.

Stålskuta «Polarbjørn» var også på Svalbard sommeren 1974. De hadde med seg en svær lekter med kjørelem. Den ble brukt til ilandsetting av anleggsmaskiner, brakker og boreutstyr for oljebransjen. Da «Polarbjørn» ikke hadde vripropell, men omkastbar maskin, var det vanskelig for skipper Rødbekk å gå opp til landingsplassene med flåten. Vi med lille «Sandsvalen» ble tilkalt over radio hver gang de trengte oss. Etter hvert ble vi spesialister på å sette baugen i fjæra på fløende sjø og svinge hivene rett på bulldosersleden. Når det var ting som var for tunge for bommen vår, kjørte vi bulldoser og slede ut på lekteren og slepte det hele ut til tungløftskipet.


Forskningstokt

Innimellom var det turer med forskere og turister. Forskere fra University of Norridge skulle prøve ut noe nytt seismikkutstyr for geologisk kartlegging av havbunnen. De la beslag på båten i ti dager. Teknikere kom om bord og monterte et stort aggregat. Lasterommet var fullt av vitenskapelig utstyr. Vi sveiste fast en laboratoriecontainer i dekket bak luka. Om kveldene måtte vi ha flere bordsetninger. Hadde en stor fryseboks i rommet. Rein- og selkjøtt i massevis. Når vi trodde oss usett av passasjerene, satte vi steinfrosset kjøtt i skrustikka i maskinen og gikk laus på det med skjærfila.

En kveld fortøyde vi på siden av gamle, gode «Polarbjørn». Vi skulle bunkre. Jeg var sliten etter å ha stått på broa i et døgn, så jeg gikk og la meg. Utpå natta våknet jeg av en stikkende solarlukt og fór på dekk i bare underbuksa. På dekket av «Polarbjørn» sto maskinist Sulebust. Da han fikk se meg, ropte han: «Er dei ikkje snart ferdigbunkra, kara? Eg har pumpa åtte tonn no».

«Stopp, stopp!», sa jeg. «Vi har ikke tanker for mer enn tre tonn».

Jeg fór ned i maskinen. Der fosset dieselolja ut gjennom avluftingene på begge sider. Olja sto midt på svinghjulet. Men maskinist Sulebust visste råd. Han heiv en sugeslange ned i kjølen hos oss og kobla til.

«Oss har da separator», sa han.

Årsaken til fadesen var at min sjanghaiete matros hadde havnet på fest om bord i «Polarbjørn» og glemt hele bunkringa.

Slik drev vi på utover høsten. Seint i oktober ville jeg dra sørover, men våre venner på «Polarbjørn» mente at de var avhengige av «Sandsvalen» for å klare resten av høstsesongens oppdrag. Vi ble da enige om at vi skulle få slep med dem ned til fastlandet. Jeg hadde friskt i minne hvordan den seinhøstes turen over havet hadde gått året før. 6. november klokka 02 møtte vi «Polarbjørn» ytterst i Isfjorden. Vi tredde løkka på «Polarbjørns» 60 favner lange assuransewire inn på ankeret vårt. Så slapp vi ut to lås kjetting, og «Polarbjørn» satte full fart. Det var en forferdelig tur over havet. Lille «Sandsvalen» i enden på sleperen med tolv knops fart. Det var en rykking og en slingring av en annen verden. Vi var glade gutter da vi kom under land ved Hammerfest.


Våren 1975

Det var på slutten av mai 1975. Min gode venn Kjell Lavik og jeg var på tur nordover. Vi lå noen dager i Tromsø og reparerte. På overseilinga kom vi inn i is litt nord for Bjørnøya. Det var mye grønlandssel og kobbe, så vi begynte å fange. Vi spekket og saltet om bord. 8. juni ankret vi opp ved Isfjord Radio. Mannskapet der fungerte som selvoppnevnte meglere for oss. De kjente jo til alt som foregikk, og alle behov for transport. Det var ikke fritt for at de reklamerte for oss over radioen. Som gjentjeneste gikk vi alltid innom når vi passerte og tok med post og passasjerer til og fra. Hvis noen av Isfjord-gutta hadde fri, ble de med oss som en avveksling fra det daglige livet på radiostasjonen. Det var utrolig hyggelige forhold. Alle kjente alle på Svalbard den tiden.

Det var litt for tidlig på sesongen for de store oppdragene, så vi tok oss en vårtur nordover for egen regning. Bestyreren i Ny-Ålesund lot oss bruke verkstedet der. Vi monterte en fem-tonns hydraulisk vinsj som bomløft. Vi hadde hyggelig samvær med dem som hadde overvintret. Vi fortsatte opp til nordkysten. Fastisen lå ennå i sundet mellom fastlandet og Danskøya, så vi måtte gå utenom. Vi besøkte fangsthytter og områder som vi hadde hørt gamlekara på Ølhallen i Tromsø fortelle om.

Vi gikk nå inn i charter for Norsk Polarnavigasjon. De boret i Berzeliusdalen med en liten kjerne­boringsrigg. I slutten av juli ble vi leid inn av Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Vi skulle rydde etter Caltex-boringen i Blåhuken/Bellsund. Denne boringen ble utført i 1965-66. Stålkonstruksjoner, wire, treverk og utrolige mengder søppel var bare doset utfor strandbrinken. Nå var det kommet for dagen grunnet utvasking fra havet. Vi tok om bord traktor, sprengstoff, masser av gass og surstoff og dro av gårde. Vi kunne bare arbeide under den bratte strandbrinken på fjære sjø. Vi fjernet alt synlig skrot i området.

Nå fikk vi i oppdrag å assistere et stort mudderapparat som mudret utom kaia i Svea. Hver gang lekteren var full, gikk vi ut på djupt vann og tømte den. Arbeidet pågikk i en måned døgnet rundt. I helgene fikk vi guttene i Sveagruva med oss på å vaske mudderet av båten. Så dro vi på helgetur med skuta.


Sagbruket flyttes

Vinteren før hadde jeg drevet sand- og skjellsandgrabbing med «Sandsvalen» på Trøndelagskysten. Da fant jeg en enestående fin, skogdekt øy hvor jeg kjøpte et forlatt gårdsbruk. Nå tok jeg en avgjørelse som kom til å forandre livet. En oktoberkveld satte vi baugen i fjæra nedenfor sagbruket i Hiorthhamn. Gode venner fra Longyearbyen var med. Ved hjelp av skipsvinsja, traktor og mannekraft lastet vi hele sagbruket om bord. Dagene var korte. Snøbygene strøk langs landet. Dekkslys og lyskastere sto på. Det siste hivet var traktoren. En Ford 4000 på to tonn. Det var et tungt løft. Da hivet sakte ble svingt over rekka, røyk vaieren på styrbord side. Bommen svingte tvers og brakk en meter fra bomnåla. Det haglet med wire, blokker og vrakgods.

Jeg heiv meg ned bak vinsja. Da det stilnet, kikket jeg ut over rekka. Der sto traktoren på bunnen. Bare toppen på motorkassa, eksosrør og luftinntak var over vann. Motoren hakket og gikk. Jeg hoppet uti og huket løs løftewirene, satte meg så i setet med vann til midt på brystet og kjørte i land. Siden jeg først var ute på tur, kjørte jeg likegodt ut i et lite ferskvannstjern like ved og fikk således vasket bort det verste saltet. Noen timer seinere var bommen sveist og riggen på plass. Traktoren kom nå velberget ned i rommet. Vi gikk bortom kaia i Longyearbyen og satte i land våre kamerater. Så la vi i vei mot Norge. 24. oktober gikk vi til kai i Tromsø, bra slitne etter en hard overseiling. Nå bar det sørover til gården på Hitra.


Matros Jon Michelet

Sommeren 1976 hadde Kjell Lavik og jeg med min gamle venn Jon Michelet. En fargerik kar som satte spiss på livet om bord. Jon hadde styrmannseksamen og var vel vant med sjømannskap og skipsarbeide. Vi begynte sesongen med noen frakteturer mellom Ny-Ålesund og Sarstangen. Oljeselskapet Terranor drev boring på Sarstangen. Vi mottok et telegram fra National Geographic Society. De ville vite om vi kunne ta med en forfatter og en fotograf på en ukes tur til nordsiden. Vi satte i gang en noe forsinket vårpuss. Dassen ble malt lysegul av Jon. Han mente amerikanerne ville sette pris på det.

Vi gikk opp på nordsiden og østover mot Hinlopenstretet. Vi gjorde det vi kunne for Gordon Young og Martin Rogers. Vi gikk innom alle de historisk interessante og naturmessig spesielle stedene vi visste om: Nordenskiölds overvintringshus i Mosselbukta, de varme kildene i Bockfjorden, breelven ved Monacobreen der himmelen er formørket av krykkjer, den svensk-finske overvintrings­stasjonen i Kinnvika, Eolus­neset i Sorgfjorden, den store hollandske kirkegården ved Norskøysundet, Andrées ballong­oppstigningsplass i Virgo­hamna. Til slutt gikk vi opp i Kobbefjorden for å vise våre amerikanske venner hvor de to karene fra Kvadehuken omkom etter å ha drevet i månedsvis i isen på 1920-tallet. Da vi hadde ankret, gikk jeg ned i lugaren for å gi dem beskjed. Der lå de og leste i hver sin pocketbok. Da jeg i begeistrede ordelag fortalte hva vi nå hadde å vise dem, sa Gordon Young: – Arctic is ok, but in one week dozes! De ville hjem til komfort og dusj. Dette forhindret dem ikke i å skrive en utrolig positiv artikkel med flotte fotografier i National Geographic. Den ble trykket i augustnummeret i 1978.


Til Kvitøya

En tid senere fikk vi et telegram fra Svenska Filminstitutet i Stockholm. De ville til Kvitøya for å se stedet der ballongfareren Andrée døde. En film om hendelsene var under planlegging. Fotograf, regissør og forfatter av en roman om Andrée skulle være med. De ønsket å komme til Kvitøya så sent som mulig på høsten for å vurdere lysforhold og stemningen i det hele tatt. I tillegg til Lavik og meg var den seinere så velkjente polfarer Monica Kristensen med som mannskap. For å få plass til alle, kjøpte vi en gammel Moelven-brakke i Longyearbyen. Denne passet akkurat ned gjennom romluka. Det var bare å koble til strøm og vann, så var luksuslugaren ferdig.

En sen lørdagskveld 18. september bakket vi opp på nordsiden av Kvitøya. Det var mørkt, men stjerneklart. Det ble en hyggelig kveld på broa, vi skålte for Andrée og hans to venner. Regissøren Jan Troell holdt en følelsesladet tale. Neste morgen startet vi opp for å gå til stedet hvor svenskene skulle settes i land. Plutselig sprakk det aktre topplokket på hovedmotoren. Eksostrykket sto rett ut gjennom kjølevannsutløpet i skutesiden med en skremmende lyd. Jeg hadde kvelden før fortalt passa­sjerene at vi nå var nordenfor nord, langt unna folkeskikken. Svenskene ble meget bekymret, for ikke å si redde. Heldigvis hadde vi med reservetopp og stempel. Vi slapp dreggen, satte ut båt og Monica og Kjell tok med seg filmfolkene i land.

Der lå jeg og skulle reparere. Det gikk fint å få løs den ødelagte toppen. Men da jeg heiste den opp i kjettingtalja, begynte moroa. Det var ganske tung sjø, og den svære støpejernstoppen begynte å slenge. Omsider fikk jeg bakset fram den nye toppen og fikk den opp i talja. Men å få den ned riktig på de svære topplokksboltene, var nesten umulig. Til slutt fant jeg den eneste måten å gjøre det på. Jeg styrte kolossen av alle krefter med nevene mens jeg slakket på kjettingtalja med tennene. Da landpartiet kom om bord, var motoren reparert og dunket i vei pent og stille. Da var det bare fornøyde smil å se.

Det var helt isfritt rundt Kvitøya. Mye bjørn på land, uten mat. På et slikt problem reagerer de store dyrene med å ligge helt stille, for å bruke minst mulig energi. Ikke prøve seg på noen form for jakt uten at et positivt resultat er sikkert. De svenske filmfolkene ville omtrent snu på bjørnene for å få gode motiver. Monica og Kjell hadde litt av en jobb med å passe på. Tilbake i Longyearbyen ble vi møtt av en taxibåt som hentet passasjerene rett til den nyåpnete flyplassen. Vi fikk 22.000 kroner for jobben.

Vi ble møtt av en storm med oppdrag. Det var ingen andre båter å hyre inn. Først i oktober, i kølsvarte høstnatta, dro vi mot Haketangen på østkysten. En boreoperasjon var under klargjøring der. Lasterommet var fullt av spesialborerør og annet utstyr. En 12.000-liters tank med solar på dekk. Full storm i kastene utfor Kapp Linné. Det viste seg snart at kompasset var helt ute av funksjon. Seinere fikk vi vite at en del av boreutstyret var sterkt magnetisk. Vi rundet Sørkapp og gikk nordover på østkysten. Ved Haketangen ankret vi og fikk lasten på land. Det var rart å se den lysende brakkebyen der inne på den øde kysten.

Nå bestemte vi oss for å dra til Norge. Vi slo av radiomottakeren for å få fred for alle jobbtilbudene. Vi krysset Storfjorden og ankret på fem meter vann i Kvalpynthamna på Edgeøya. Det var stille med varm sol. Vi gikk på land for å se på de gamle russiske ruinene der. Dagen etter ankret vi utenfor min gamle fangststasjon på Halvmåneøya. Jeg overvintret der i 1969-70-71. Hytta var fæl som alle ubebodde fangsthytter. Vi fyrte opp ovnen. Det dryppet fra taket. Jeg dro om bord om kvelden for å telegrafere Norge via Hammerfest radio. Det var rart å se det lyse fra vinduet i den grå, skakke hytta der inne. Den 8. oktober forlot vi Halvmåneøya med kurs for Norge. Vi tok med en del bøker og den gamle Singer Industri-symaskinen jeg hadde etterlatt i 1971.

Nå viste det seg at magnetismen fra borerørene hadde uroet skipets poler. Kompasset dreide rundt og rundt i sakte vals. Heldigvis hadde vi en god radar. På kartet så vi at den lange, smale, rette øya Hopen som ligger 50 nautiske mil sør for Halvmåneøya, er orientert slik at den peker rett mot Bjørnøya. Vi styrte etter beste skjønn mot Hopen og fikk snart øya på radaren. Da vi neste dag gikk parallelt med Hopen, visste vi at baugen var rettet mot Bjørnøya som ligger omtrent midt mellom Svalbard og Norge. Vi merket oss vindretning og retning på dønningen. Slik fortsatte vi til Hopen bare var en prikk rett akterut på radarskjermen. Etter vårt bestikk skulle det nå bare være seks til åtte timer før Bjørnøya var innen for radarrekkevidde. Vi styrte etter sjø, sol og vind så godt vi kunne. Snart fikk vi fugl av land og kom oss inn mellom de trygge øyene i Troms. Lukten av bjørk og vegetasjon gjorde stort inntrykk på oss.

Siden har jeg holdt meg hjemme på min koselige, lille øy på Hitra. Svalbard-sagbruket rasper nå igjennom grov Hitra-furu.

Nøkkelord

Se bildet større

«Sandsvalen» var ei robust, lita stålskute som tålte juling av isen. Her fra sommeren 1974. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

Gjeng på «firmatur», som Per Johnson kaller det. Per Johnson (t.v.), Kåre Guntvedt, Jan E. Lagesen og Erik Lied. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

«Sandsvalen» ved gammelkaia i Ny-Ålesund sommeren 1976. Jon Michelet seilte som matros, og brukte både skuta og Per Johnson som ramme for sin roman «Orions belte». I romanen har «Sandsvalen» fått navnet «Sandy Hook». FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Etter turen til Kvitøya ble det tid til en kort stopp i Ny-Ålesund. Fra venstre: Per Johnson, Per Olof Sundman, ukjent, Monica Kristensen, ukjent, ukjent, Jan Troell og Kjell Lavik. FOTO: Birger Amundsen

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!