Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et styremøte utenom det vanlige

Perleporten er skapt av havet og er en av mange kuriøse naturformer på Bjørnøya. Egil Murud (tv), Kirsten Broch Mathisen og Ole Øiseth fra Bjørnøen AS ble trygt ført gjennom av Kystvaktens Martin Pettersbakken og Tobias Melby. FOTO: Ole Magnus Rapp

Et styremøte utenom det vanlige

Bjørnøya har alt: Fantastisk beliggenhet, utsikt mot havet, spennende historie og her er mye liv. Men den skal få ligge i fred.

Tekst:

Publisert:

Den hjerteformede og fredede øya midt i Barentshavet er sårbar og mer interessant enn noensinne. Plasseringen er strategisk for mange aktører. Fra sør presser olje-industrien på. Men noe fotfeste på Bjørnøya får de neppe.

Her skal den karrige naturen og det rike fuglelivet få være i fred. Staten har ingen planer om å tillate noe som helst, utover dagens meteorologistasjon i nord, og en ønsket redningsbase. Oljeindustriens eventuelle drømmer om en strategisk base, vil forbli drømmer.

Snart kan boretårnene sees fra sydspissen av Bjørnøya. Det er gjort gassfunn så langt nord i Barentshavet det er tillatt å lete. Optimismen er stor for at her også er olje. Bjørnøya ligger svært sentralt plassert, midt i et av verdens mest produktive havområder. Her møtes havstrømmer med varmt vann fra sør det iskalde vannet fra nord. Vannmassene roteres og næring kommer til overflaten. Her er noen av Europas største sjøfuglkolonier, og her er enorme mengder torsk, hyse, kveite, sild og mye, mye mer.
Den lille prikken av ei øy midt i verdens mest fiskerike matfat er en av Statens mer spesielle eiendommer.

– Slår det meste

Nærings- og fiskeridepartementet forvalter statens eierskap gjennom Bjørnøen AS, et sektorpolitisk selskap. Målet med eierskapet er å forvalte eiendomsbesittelsen på Bjørnøya og på den måten også støtte opp under norske suverenitetshensyn, og gjennom det bidra til stabilitet og forutsigbarhet.

En styrebefaring blir også litt utenom det vanlige. Ingen rutegående transport anløper Bjørnøya. Styret i Bjørnøen AS, samt representant fra Nærings- og fiskeridepartementets eierskapsavdeling ankom i forrige uke med kystvaktfartøyet Nordkapp. Her er kun naturlig skapte havner, og kystvaktens «Sjøbjørn» finner lune ilandstigningssteder.

– Jeg har deltatt på mange befaringer av spennende eiendommer, men denne slår ut det meste, sier nestleder i styret Widar Salbuvik etter å ha saumfart deler av «eiendommen». Han er fascinert både over den spesielle naturen og at her har vært industriell aktivitet i århundrer.
Salbuvik påpeker at dette er en underkommunisert del av norsk historie. Selv innrømmer han at lærekurven er bratt.

– Her er åpenbart kryssende hensyn, og dette skal bli ivaretatt av styret og departementet, sier han.

Avdelingsdirektør Thorunn K. Bakke i Nærings- og fiskeridepartementets eierskapsavdeling påpeker at eiers mål for Bjørnøya er langsiktig forvaltning, og på den måten understøtte norsk suverenitet.

Beholder «eiendommen»

– Dette er en spesiell og annerledes øy. Jeg er imponert over sporene fra gamle dagers gründere som har skapt aktivitet her via risikovillighet og innovasjon, sier hun.

På spørsmål om øya noen gang vil legges ut for salg svarer Bakke at vekslende regjeringer over lang tid har stått bak statlig eierskap av øya, og at det ikke er signaler som tilsier en endret holdning til dette.

Også styremedlem Kirsten Broch Mathisen ønsker at Bjørnøya skal ivaretas som en strategisk naturperle, som er svært viktig for sjøfugl og store bestander av fisk..

– Et besøk på stedet Tunheim gir en slags ærefrykt. Her bygde man opp et avansert industrisamfunn rundt 1916, og her overvintret 182 arbeidere på det meste. Å se restene er noe som vil imponere alle, sier hun.

Broch Mathisen fremhever spesielt naturen i sør: De stupbratte fuglefjellene fulle av liv, havstrømmene og «Perleporten», en lang tunnel i fjellet som naturen selv har skapt.

En rekke steder på den 184 kvadratkilometer store øya er det spor etter menneskelig aktivitet. I Kvalrossbukta står dampkjelen Morten A. Ingebrigtsen brukte for å produsere olje av hvalross i 1905 til 1908. I Herwighamna står Hammerfesthuset fra 1822, Svalbards eldste bygning, og sør på øya ser man restene etter veien Theodor Lerner, «Tåkefyrsten», bygde i 1898. Her er rester etter kullgruver, man utvant bly og man søkte etter alt som kunne skape verdi.

Naturen har vært rik på ressurser. Fra 1603 til 1612 slaktet engelske fangstfolk 3.000 hvalross. På 1700-tallet fangstet russiske pomorer sel, isbjørn, fugl og egg, og de plukket store mengder dun. Deres ortodokse kors står fortsatt flere steder.

Helt i sør ligger et minne man ville klart seg uten, vraket etter den russiske fraktebåten «Petrozavodsk» som i 2009 havarerte under det 400 meter høye fuglefjellet. Vraket deles opp av havets krefter, og mer enn halvparten er nå borte.

Reservat
Likevel er gruvebyen Tunheim blant det som imponerer mest. Her startet man gruvedrift i 1916, som ble avsluttet elleve år senere. En hel bygd ble reist og solide murer viser at man ikke sparte på noe. Bygninger ble under krigen ødelagt av britiske styrker, for at tyskerne ikke skulle få nytte av infrastrukturen. Igjen står et rustent lokomotiv, vogner som er tippet av skinnegangen, restene av butikken og stengte gruveinnganger.

– Dette må sees på som minnesmerker over optimisme og pågangsmot, sier direktør Ole Øiseth i Bjørnøen AS, han er også direktør i Kings Bay AS som med samme styre ivaretar en annen av statens eiendommer i nord, forskersamfunnet Ny-Ålesund. Øiseth påpeker at kulturminnene er fredet av Svalbardmiljøloven, og det foreligger ingen planer om restaurering.

Vi regner med økt interesse på grunn av øyas strategiske beliggenhet. Men dette er et naturreservat, med unntak av 50 mål ved meteorologistasjonen i nord. Dette området kan tenkes å tjene som en rednings- og beredskapsbase, sier Øiseth.

Også politisk har det tidligere vært press, og det kan komme mer. Under krigen krevde den sovjetiske utenriksministeren Molotov at Svalbardtraktaten skulle kastes i søppelbøtta. Han ville at Sovjetunionen og Norge skulle styre Svalbard sammen, og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Her ønsket han en svært sentral militærbase.

Norske myndigheter holdt pusten, og svarte ikke på henvendelsen. Etter krigen smuldret kravet bort, og i dag aksepterer Russland norsk suverenitet og fiskerikontroll.

Bjørnøya var lenge ingenmannsland, der alle kunne ta seg til rette. Flere privatpersoner har eid hele eller deler av øya, før Staten på i 1932 overtok alle aksjene i Bjørnøen AS.

Naturperle midt i matfatet
Som regel er Bjørnøya omsluttet av tåke. Varm luft fra sør møter kald luft fra nord, og et grått teppe legger seg.

Under tåken vil en se natur av den sjeldne. I nord er øya flat ned mot havet, og stiger mot sør til en 400 meter loddrett fjellskrent rett ned i havet. Her er en av Europas største kolonier med sjøfugl. Antallet varierer, men over en million fugl hekker her, og har matfatet sitt rett utenfor.

Ute i havet har fiskebåter fra mange land sin viktigste kilde til fangst. Barentshavet er et av verdens største matfat. Her pågikk omfattende tyvfiske tidligere, dette er i stor grad stanset. Kystvakten er nå bekymret for ulovlig utkast av småfisk.

Også inne på selve øya er det et fiskeeldorado, som kun de ni ansatte på meteorologistasjonen tar del i. Her er omlag 700 vann, blant dem Ellasjøen, der de største røyene går. Et nydelig vann, men dessverre forurenset av miljøgifter, brakt hit av vind, tåke og fugl.

Og helt i sør; Perleporten. En over hundre meter lang tunnel gjennom fjellet, skapt av havets utrettelige bølger gjennom tusener av år. Krimkongen Alistair MacLean har Bjørnøyas unike natur, kald krig og storpolitikk som en rød tråd gjennom thrilleren «Bear Island».

Nøkkelord

Se bildet større

-Jeg har deltatt på mange styrebefaringer, men dette er et høydepunkt, sier Widar Salbuvik. FOTO: Ole Magnus Rapp

Se bildet større

Bjørnøya er full av kulturminner, blant annet restene etter en tysk Junker 88 som nødlandet her under krigen. FOTO: Ole Magnus Rapp

Se bildet større

Det er eiers ansvar at sikkerheten ivaretas, og avdelingsdirektør Thorunn K. Bakke sørget for at varselskiltet står stødig. FOTO: Ole Magnus Rapp

Se bildet større

Tunheim var et aktiv industristed fra 1916-27, og e nå et kulturminne som sakte går tilbake til naturen. Her er rester etter 25 bygninger, jernbane, gruveanlegg og mye mer. FOTO: Ole Magnus Rapp

Se bildet større

Lokomotivet på Tunheim inngår i Statens eierportefølje. Det er noe slitent, men står på skinnene. Fra venstre Widar Salbuvik, Thorunn K. Bakke, Kirsten Broch Mathisen, Ole Øiseth, Jonny Sjøvoll, Gunn Oftedal, Marius Natvig og Egil Murud. FOTO: Ole Magnus Rapp

Se bildet større

Hammerfesthuset fra 1822 er Svalbards eldste bygning, og blant eiendelene i Bjørnøen AS. Styremedlem Egil Murud beundrer kulturminnet. FOTO: Ole Magnus Rapp

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!