Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En vellykket safari

Safarijentene nyter utsikten mot Storbreen. FOTO: Astrid Lemme

En vellykket safari

Safarijentene gjennomførte Spitsbergen på langs med glans, og ble dermed den yngste jentegruppa noen gang.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.04.2014 kl 08:45

Tre blide jenter kommer slentrende oppover gaten i Longyearbyen. De har matchende røde dunjakker, matchende røde kinn, og all tid i verden.

– Det er litt rart å være tilbake. Vi hadde en veldig enkel tilværelse der ute, og få ting å konsentrere oss om. Her er det masse mennesker og mye å forholde seg til.

Stine Merete Moe (24), Astrid Lemme (23) og Ragnhild Tangen Bergsland (23) har nettopp gått sitt livs tur. 700 kilometer på langs over Spitsbergen, fra Verlegenhuken i nord, til Sørkapp i sør, ble gjennomført på 30 dager.

– Det var litt greit å bare være oss egentlig. Man blir litt i sin egen verden, ler Astrid.

De snakker sakte, og tenker lenge. Ler og smiler, og lener seg avslappet inntil solveggen. Nesten som berusede av turen de nettopp har gjennomført.


Mersmak

Svalbardposten skrev om Safarijentene, som de kaller seg, før de dro ut 12. mars. Da var de spente. Ryktene sier at de er den yngste jentegruppa som noen gang har fullført Spitsbergen på langs.

– Vi kunne egentlig gjerne gått en gang til. Det er nesten litt kjipt at det er over. Vi har gledet oss og forberedet oss til dette så lenge. Det ga mersmak, for å si det sånn.


Dyrekjøpt lærdom

– Har det bare vært bra hele tiden?

– Det har både vært litt kjipt, og temmelig krevende av og til, så klart. Men det er jo det som gjør de gode øyeblikkene så innmari bra også, sier Stine.

– Ja, litt hating visste vi kom, men det er jo noe av grunnen til at vi gjør disse tingene. Kontrastene, sier Ragnhild.

Spesielt én dag husker jentene som ganske ille. Da fikk de lære ett og annet om 1:100 000-kart, og deres unøyaktighet.

– Vi gikk rett inn i et juv. Det var drittføre, motvind og hundene ville ikke dra. Men vi kom oss opp juvet og ned på andre siden til slutt, og slapp å snu.

Den dagen fikk de bare gått sju kilometer. Ikke så oppmuntrende når de visste at de skulle gå 700 til sammen.


Frostskader

Men hva var det beste øyeblikket? De trekker på det. Sier at det var så mange fine øyeblikk.

– Det jeg tenker på, er da vi var på Sørkapplandet, og det var så utrolig flott der. Jeg sa: «Dette er det fineste jeg har sett». Så gikk vi litt videre, før jeg sa: «Nei, dette er det fineste jeg har sett». For hvert skritt ble det villere og vakrere, sier Ragnhild.

Stine og Astrid er enige.

– Vi er glade for at vi gikk fra nord til sør. Omgivelsene ble bare flottere og flottere, sier jentene, som stort sett var heldige med været, selv om det også var rundt ti dager med fullstendig whiteout.

Klarværsdagene var imidlertid kalde, noe som førte til enkelte frostskader. Men det er ikke noe de bekymrer seg for.

– Vi har litt i ansiktet, på rumpa og på tærne, men ingenting alvorlig. Stine og Astrid går på antibiotika, men det er for å være sikker på at det ikke blir infeksjoner.


Dilemmaer

Det som kanskje overrasket jentene mest var hvor lite krangling og hvor god stemning det var gjennom hele turen. Hvis noe gikk galt, lo de det bort, og skyldte i stedet på hundene, Baldvin og Berntzen.

– Hva har dere lært underveis?

– Vi har lært at frostskader kan ha mange former og farger, ler de, og forteller at de lærte nesten mer på forberedelsesturene.

– Vi hadde en testtur med whiteout og vind hele veien. Den turen var på enkelte områder mer utfordrende enn denne.

– Men hva snakker man om på en sånn tur?

Jentene bryter ut i latter.

– Vi hadde veldig mye dilemmaer, som for eksempel: «Ville du gått Spitsbergen på langs med Bård Tufte Johansen, Harald Eia, eller Atle Antonsen?» Også var det to menn som gikk samtidig med oss, litt foran oss. Så da «fant vi ut» alt om dem. Hva de het, hvor gamle de var, hvordan de ble kjent med hverandre, og så videre, ler de.

– Også hadde vi med quizbok. Det var veldig gøy, sier Astrid.

– Også snakket vi mye om dagene. Det som foregikk der og da, sier Stine.

Etter et par dagers avslapning i Longyearbyen, er det rett hjem for å lese til eksamen for turjentene. De studerer alle sammen på Høgskulen i Sogn og Fjordane i Sogndal.


Isbjørn

Men neste tur er allerede under planlegging. Kanskje kommer de tilbake til Svalbard, kanskje prøver de seg i litt varmere strøk. Norge på langs er blant annet noe de har tenkt på.

– Jeg holdt på å glemme det obligatoriske isbjørnspørsmålet. Så dere noen?

– Det var litt overraskende, men vi møtte ikke isbjørn før på Sørneset, og en på vei ut av nasjonalparken igjen. De var totalt uinteresserte i oss, ler de.

Se bildet større

Fra venstre: Astrid Lemme, Stine Merete Moe og Ragnhild Tangen Bergsland. FOTO: Astrid Lemme

Se bildet større

Brødrene Berntzen og Baldvin fikk alltid skylda hvis noe gikk galt. FOTO: Astrid Lemme

Se bildet større

Bjørnespor: Her har bamse vært. Hambergbukta i bakgrunnen. FOTO: Astrid Lemme

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!