Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En ukjent ekspedisjon mot Nordpolen

Ville være oppdager: Walter Wellman feilberegnet isen. FOTO: Bain Photo Company

En ukjent ekspedisjon mot Nordpolen

Allerede i 1894 forsøkte den amerikanske journalisten Walter Wellman å erobre Nordpolen.

Tekst:

Publisert:

Denne ære- og eventyrlystne journalisten hadde øret til den amerikanske aviskongen Hearst og arbeidet for Chicago Herald Tribune. Han fikk de midler han trengte for sin ekspedisjon både i 1894 og senere.

For å komme nordover leide Wellman en skonnertbrigg som het Ragnvald Jarl på 125 tonn. Kaptein Bottolfsen var fører. Skipet hadde en dampmotor på 30 hestekrefter og ble brukt til bottlenose-fangst. Planen var å seile så langt nordover som mulig og siden fortsette over isen på ski med sleder laget av aluminium av «Hudson Bay»-typen på slep. De hadde en flat bunn uten meier og med vanntette bokser foran for proviant. De var vanskelige å dra på snø ettersom den fremre delen var tverr og skjøv snøen foran seg. Teltene var laget av vanntett, gulbrunt tøy og fungerte meget godt. Soveposene var laget av reinsdyrskinn, men manglet den klaffen som trengs for å beskytte hodet, og var derfor ikke varme nok. Til klesdrakten hadde de høye sko laget av skinn fra hvithval. Disse var meget lette, bekvemme og motstandsdyktige mot vann.

Provianten for isferden besto av bokser med suppe av kjøtt og grønnsaker, brød laget av mais eller havrekaker og en slags kjøttkake. Konjakk var også med, men bare for medisinsk bruk. I stedet for sukker ble sakkarin brukt, hvorav to piller tilsvarte fire-fem sukkerbiter.

Danskøya
Allerede 1. mai forlot ekspedisjonen Tromsø og passerte Bjørnøya tre dager senere. Den 8. mai om kvelden ankom de Danskøya der overvintringsproviant skulle lagres i et hus som tilhørte en mr. Pike. Huset var i god stand og den rikelige provianten skulle rekke til ti-tolv mann. Om kvelden 10. mai forlot de Danskøya og kunne uten problemer med isen gå helt opp til Phippsøya, noe som var ganske uvanlig på denne tiden av året. På Vesle Tavleøya ble tre ukers proviant og en beskjed gravd ned for å ha i reserve til hjemturen. Kursen ble satt i nordvestlig retning, men isen bød nå på store vanskeligheter. Havet var fullt av is så langt øyet kunne se. Den 14. mai måtte alle mann ut på dekk. Temperaturen sank til fem minusgrader og fartøyet måtte hakkes fri for is.

Bambusstenger
Den 16. mai kom en rykende snøstorm og elleve minusgrader. Dette hindret ikke arbeidet med å forberede isvandringen. Nye sleder ble laget av ski og stiger ble lagd av bambusstenger for å legges som bruer mellom isflak. De hadde nådd 81º 6’ N, men så at det ikke gikk å komme lengre nordover. De bestemte seg dermed for å gå ned til Waldenøya på 80º 37’ N, 19º 57’Ø for å søke en god ankerplass.

De nærmeste dagene ble brukt til isrekognosering rundt de nærliggende øyene. Den 21. mai var alt klart for isvandringen. Tilsammen var det 1.800 kilo som skulle transporteres. Hver mann fikk ha med seg ti kilo reserveklær. Ekspedisjonsdeltakerne ble utlovet store premier for å friste til større prestasjoner. Om de nådde Karl XII-øya før 1. juni, skulle de få 4.000 kroner, før 2.juni 3.000 kroner, og så videre. Om de fant ukjent land ble de lovet 10.000 kroner. Skipperen på Ragnvald Jarl, kaptein Bottolfsen, skulle bli igjen i fem dager og siden gå ned til Tromsø for å bunkre og gå tilbake til iskanten mellom Hinlopenstretet og Sjuøyane.

Ulike raser
Den 24. mai kunne ekspedisjonen ta av i flott vær. Hundene ble satt foran sledene og kapteinen og fire mann fra besetningen hjalp til å dra den første dagen. De ti hundene viste seg å være til liten nytte. Halvparten dro og den andre halvparten var stadig i slagsmål med hverandre eller ble fort trøtte. Dette skyldtes at hundene var av forskjellige raser. De fleste var en blanding av newfoundlendere, ulmerdogg og tysk blodhund.

En av deltakerne var den svenske skiløperspesialisten Henrik Wästfelt og hans dagboksnotater utgjør bakgrunnen for denne artikkelen. Etter fire dager hadde de gått 45 nautiske mil og Wästfelt fikk beskjed om å returnere med post til blant annet Chicago Herald Tribune. Etter å ha vært nattevakt i 19 minusgrader og siden gått på ski over pakkisen i over elleve timer, kom han frem til Ragnvald Jarl.

Ned på isen
Den 28. mai ble det uro ombord. Isen trengte seg mer og mer imot skipet, og dønningene fra Vesterhavet ble mer og mer merkbare. Plutselig røyk fortøyningen foran, det hørtes et kontinuerlig brak fra isen som ville styrte over dekket. Besetningen skyndet seg å samle proviant, ammunisjon og andre nødvendigheter på dekk, slik at de kunne lempe det ned på isen ved behov. Litt senere begynte isen å røre på seg, alle fortøyningene røyk tvert av, bordleggingen splintret og stålriggen brakk. Fartøyet var nå bare et vrak og måtte oppgis. Proviant, seil, ammunisjon og andre nødvendigheter ble brakt over på isen. De var nå ti mann som sto på isen uten fartøy.

Når alle hadde roet seg litt, ble det bestemt at man skulle flytte alt over til Waldenøya, som lå like i nærheten. De følgende dagene fortsatte de å besøke vraket og berge så mange nødvendigheter og materiell som mulig. Førstestyrmannen og en matros ble sendt avgårde for å meddele Wellman hva som hadde hendt. Tre dager senere, den 31. mai, kom fire mann tilbake med Wellman i spissen. Han inspiserte skipet nøye og konfererte med kapteinen om hva som kunne gjøres. Wellman foreslo at noen menn skulle ved hjelp av den ene aluminiumsbåten forsøke å ta seg til Danskøya og finne en fangstskøyte som kunne ta dem til Tromsø. Her kunne kapteinen leie et nytt skip og hente hjem ekspedisjonen.

Giles Land

På Waldenøya satte de opp en leir ved hjelp av seil og annet materiale. Wellman besluttet å fortsette ekspedisjonen nordover, men nå i en mer østlig retning mot Karl XII-øya og forsøke å finne det hemmelighetsfulle Giles Land, som engelskmannen Cornelis Giles hevdet å ha funnet i 1707. Blant forskerne var det delte meninger om hvor Giles Land lå. Noen mente at det lå nordøst for Nordaustlandet, andre at det var Kong Karls Land Giles hadde sett.

Etter ni dager var huset ferdigbygget med seil og dekksplanker, men arbeidet fortsatte med å forbedre den enda mer. Huset var 9,5 meter langt, 7,1 meter bredt og 4,2 meter høyt. Provianten ble forsterket med en og annen isbjørn som var så uheldig å komme for nær de skipsbrudne.

Wellman slet mye i den vanskelige isbaksen med å komme fremover. Det lyktes dem ikke å komme i land på Karl XII-øya og de vendte kursen tilbake til Kapp Platen. Det begynte å bli lite proviant igjen og mennene spiste hundekjeks med god appetitt. Hundene måtte de skyte før de dro over en råk med båtsledene.

På St. Hansaften kom nordpolekspedisjonen tilbake til Waldenøya igjen og begynte å planlegge en redningsekspedisjon. Wellman ga ordre om at Heyerdahl skulle bli igjen på Danskøya, og at svensken Wästfelt, Winship, Hovde og kaptein Bottolfsen skulle fortsette til Tromsø med posten.

Isbjørn i teltet
De satte først kurs mot Nordkapp og fortsatte siden vestover langs kysten til Brennvinsbukta. De fortsatte utover isen, men ble stoppet av dårlig vær og måtte slå leir. Her forsøkte en isbjørn å komme inn i teltet, men ble skutt. Den 30. juni nådde de Kapp Hansteen. Isen ble dårligere og de måtte gå på dypt vann flere steder. Kapteinen hadde vondt i knærne, og Hovde og Wästfelt hadde muskelkrampe.

Etter mye strabaser kom de til en liten øy utenfor Lågøya der de fant rekved og kunne da gjøre opp ild og tørke klærne sine. Etter en rekognosering oppdaget de til sin store forskrekkelse at Hinlopenstretet var fullt av is. Den 7. juli hadde de ligget fast i en uke og ventet på muligheten for å komme over. Stredet er blant fangstmenn særdeles kjent for sine farlige strømmer og stormer. De tok seg til Russøyane og Sparreneset under meget vanskelige forhold. Her måtte de forsøke å ta seg over Hinplopenstretet, ettersom det er her stredet er smalest.

Hjelp ovenfra
Den 12. juli beveget de seg ut i pakkisen. Isen var meget kupert, samtidig som den var våt og løs. Da de var kommet halvveis, så de at isen åpnet seg sørover og de drev med tre-fire knops fart nordover. Nå gjaldt det å berge livet.

De forserte alt de kunne for å komme over stredet. Isen brast ofte og det ble flere kalde bad, men det var bare å riste av seg vannet, som en hund, og fortsette. Etter fire timers kamp mot isen og med stort hell og hjelp ovenfra (kapteinens analyse), berget de seg i land litt nord for Sorgfjorden.

Etter en hvilestund for å tørke opp klær, telt og sovetepper, som nå var søkkvåte, fortsatte de mot Mosselbukta. De kunne sette båtsleden i vannet og ro ned mot den svenske stasjonen som Nordenskiöld brukte i 1872-73. Vel fremme fant de huset i god stand, men vindusglassene var slått ut. Inne i huset kunne de på dørene finne ordensforskriftene skrevet med Palanders sirlige håndskrift. Utenfor huset fant de kull som var fullt brukbare. Her fant de også et lager fra Tromsø Skipperforening med proviant, klær, fyrstikker og medisin som kunne benyttes av skipbrudne. Det som manglet var salt og tobakk, syntes svensken Wästfelt.

Fant kors
Her kunne de også ta for seg av ærfuglegg så mye de ville. Her fant de også en liten snipe som de forsøkte å tette med bomull. Det lyktes bare delvis og de måtte øse hele tiden, men det var bedre enn å sitte trangt i den lille aluminiumsbåten, som de nå slepte etter seg. De fortsatte over mot Gråhuken på andre siden av Wijdefjorden.

Halvveis møtte de mye drivis som de forsøkte å ro rundt. Men det var is så langt de kunne se og de måtte overgi snipen fra Mosselbukta og fortsette med å dra aluminiumsbåten over isen. Vel fremme etter en trøttende marsj over isen slo de leir og oppdaget en grav i nærheten. På korset fant de inskripsjonen «Skipper Mattilas og Kokken Gabriel Andersen fra Christiania». De døde av skjørbuk under overvintringen 1872-73, da seks fangstskuter ble innefrosset samtidig med Nordenskiölds tre fartøyer i Mosselbukta. Mattilas og Andersen skulle bli igjen for å passe på skutene mens resten av mannskapet på 17 tok seg ned til Isfjorden der de alle døde under overvintringen på Kapp Thordsen.

Fangstfolk fra Raudfjorden
På andre siden av Gråhuken fant de åpent vann og fortsatte i aluminiumsbåten mot Liefdefjorden. Her fant de noen mindre øyer med mye fugl (Andøyane). De fikk tak i en mengde ærfugl- og måkeegg og skjøt en del fugl. De ble her i tre dager for å hente krefter. Siden fortsatte de til den innerste delen av Liefdefjorden. Her fant de spor av mennesker som antagelig betyr at fangstfolk fra Raudfjorden har tatt seg over hit.

Da de nådde plassen der de tenkte å krysse fjellet, var det ikke spor av snø. En mulighet var da å la båten ligge igjen og bære provianten og posten på ryggen og gå til fots over til Smeerenburg hvor det kunne være fangstskøyter. Winship hadde vanskeligheter med å gå over fjellet, så det ble bestemt at kapteinen og Hovde skulle gå over og rekognosere mens de andre jaktet vilt. Etter 18 timer kom kapteinen tilbake og fortalte at de hadde sett seks skøyter i Raudfjorden, bare en halvmil fra land. Kapteinen hadde ikke lyktes å få deres oppmerksomhet. Han hadde dynamitt med seg, men hadde glemt fyrstikker. Det ble besluttet at de skulle gå over fjellet med flagg og dynamitt mens kapteinen og Hovde skulle ro båten rundt Velkomstpynten til Raudfjorden.

Lagde bål
De marsjerte av alle krefter, været var tåkete, men det klarnet når de kom opp på fjellet. Da fikk de først se et fartøy, og litt senere flere. Nå gikk det fort nedover og de sprang nesten hele veien ned. Vel fremme på stranden begynte de å samle rekved for å lage et stort bål. Tre dynamittpatroner la de under noen større steiner, sand og grus. En flaggstang ble provisorisk satt opp ved hjelp av tre skistaver. Bålet ble tent og snart gikk den ene dynamittsalven etter den andre av.

De arbeidet hele dagen med å bli oppdaget, men uten resultat. De bestemte da at Winship skulle bli igjen, og at Heyerdahl og Wästfelt skulle gå tilbake for å hente mer utstyr ved Liefdefjorden og komme tilbake neste dag.

Kapteinen hadde da ankommet med aluminiumsbåten «Kane» (etter lederen av en amerikansk ekspedisjon til Ellesmereøya i 1882-83). Igjen skjøt de noen skudd, og plutselig styrte et av fartøyene mot stranden. Kapteinen skyndte seg ut i aluminiumsbåten og ble tatt ombord på fartøyet.

Nordover igjen
Fartøyets kaptein het Zachariasen, og foreslo at de skulle kontakte kaptein Pedersen på skøyta «Malygen». Det ble straks enighet om transport ned til Tromsø. Etter to dager kom de til Danskøya, der Heyerdahl ble satt i land sammen med aluminiumsbåten. Tidlig om morgenen 25. juli lettet «Malygin» anker og 2. august ankom de Tromsø.

Å leie et nytt skip viste seg å være svært dyrt, og det ble bestemt at kaptein Pedersen skulle gå nordover igjen for å hente Wellman og de andre. Den 16. august kom Wellman og mannskapet hans til Tromsø med jakten «Berentine» – mange polarerfaringer rikere. Wellman hadde gått ut fra at de vanskelige isforholdene bare gjaldt langs iskanten, og at det innenfor skulle være en jevn is opp til Nordpolen.

Nå visste han bedre, og 12 år senere skulle han forsøke å fly til Nordpolen med et luftskip.

Men det er en annen historie.

Nøkkelord

Se bildet større

Ragnvald Jarl: Det eneste bildet av båten som Walter Wellman skulle erobre Nordpolen med. FOTO: Norsk Sjøfartsmuseum

Se bildet større

Et brev fra ekspedisjonen. FOTO: Privat

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!