Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En sterk stemme fra toppen av kloden

Sokneprest Leif Magne Helgesen, slik menigheten er vant til å se ham. Kirken skal si i fra når liv er truet og noen er i nød, fastslår han. FOTO: Eirik Palm

En sterk stemme fra toppen av kloden

Han har blitt beskyldt for antisemittisme og for å drive politikk fra prekestolen. Og er bedt om å dra dit det brenner. Men kirkens oppgave er å si i fra når liv er truet, parerer sokneprest Leif Magne Helgesen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.12.2015 kl 09:47

Det er første søndag i advent. Det er fremdeles en time igjen til søndagsgudstjenesten, men allerede er det meste klart inne i Svalbard kirke. I peisestua sitter organisten og korlederen og disku­terer rekkefølgen, mens Leif Magne Helgesen byr på kaffe. Utenfor glitrer juletreet, formet med vinkelsliper og sveiseapparat, pent på bakkekammen foran kirkebygget. På 78 grader nord er et tre av metall mest praktisk. Kirken arvet det fra Energiverket for to år siden, og soknepresten er fornøyd.

– Det er tusen lys i det, kommenterer han mens han skjenker i koppen og setter seg ned.

– Tusen?

– Ja, sånn cirka.

Søndagene starter alltid klokka ni. Det er viktig å ha god tid, sjekke at alt er i orden med lyd, lys og flagg, og deretter kunne roe ned og snakke litt om vær og alt mulig annet. Kirken har ingen kirketjener, og det er fort gjort å glemme ting i farten. Det siste blir han også minnet på noen minutter senere, når han kommer på at flagget ennå ikke er heist.

På programmet i dag står en barnedåp, markering av første søndag i avdent, korsang med Polargospel og utdeling av fireårsbøker.

– Når det kommer til prekener er jeg vanligvis strukturert, og prøver å være ferdig tidlig, så jeg har fredagen fri, sier han og legger til:

– Men det å ha prekener og bare fortelle om det som skjedde for 2000 år siden ville vært en historiefortelling, som jeg ikke er så god til. Trekker man det inn i nåtid, da begynner det å bli spennende, enten det handler om spørsmål om etikk, klima eller terror. Det er tre etiske spørsmål som opptar meg: Fattigdom, krig og konflikt og klima. Og jeg forsøker å holde et fokus også utenfor Longyearbyen.

Øyhopping

Leif Magne Helgesen ble født på Madagaskar. Her tilbrakte han sine første år mens foreldrene var tilknyttet norsk misjonsvirksomhet på den afrikanske øyrepublikken i Det indiske hav. Det var også her han møtte nøden første gang. Nøden var konstant, og hver morgen satt det 10-15 tiggere på trappa utenfor boligen og ba om ris. Det satte sine spor, og det diakoniske arbeidet opptar ham. Blant annet førte det til at han senere i livet jobbet seks år i Kirkens Bymisjon.

Om oppveksten med foreldre i misjonsarbeid sier han at det var en barndom med mye flytting.

Siden har det vært øyer: Madagaskar, Utsira, hvor faren kommer fra, og Svalbard. Øyhopping, kaller han det.

– Svalbard er det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende. Jeg har mistet mye og fått mye, mistet venner og fått venner.

– Hvordan gjør vi det, Leif Magne?

Spørsmålet kommer fra sofaen bak, hvor de siste detaljene med inngangen og barnekoret Det er mange barn som skal opp og synge.

– Kan vi flytte på døpefonten?

– Ja. Bortsett fra at vi har dåp, svarer presten.

Antallet barnedåper svinger veldig i et så lite samfunn så langt mot nord, ikke minst på grunn av den store gjennom­trekken. Longyearbyen har en årlig gjennomtrekk på normalt 20 prosent, og fødselstallene varierer. Likevel er det to søndager på rad med dåp nå.

Han forklarer om innmarsjen, korsang og resten av seremonien. I dag har han tenkt å sitte sammen med barna i Polargospel og prate om advent. Familiegudstjeneste er jo en samtale med barna, fastslår han.

"Da jeg gikk opp til avsluttende
eksamen følte jeg for første gang
at det var prest jeg ville bli"

Se bildet større

Lysene tennes før adventgudstjeneste. Med seg har soknepresten gode hjelpere. FOTO: Eirik Palm

Taxfree

Tilbake i tid igjen. Eplet faller ikke langt fra stammen. Om det ruller videre avhenger av omgivelsene, men oppveksten i en prestefamilie var nok årsaken til at det ble menighetsfakultetet på unge Helgesen.

Å fordype seg i teologien alene og på heltid krevde sitt. For Helgesen ble løsningen å kombinere prestestudiet med jobb på danske­båten, hvor han blant annet jobbet i taxfree-butikken. Her var den vordende soknepresten to uker i slengen. Dermed fikk han avkoblingen, samtidig som han kunne fokusere hundre prosent på studiene når han ikke seilte mellom Bergen, Stavanger og Hirtshals.

– Da jeg gikk opp til avsluttende eksamen følte jeg for første gang at det var prest jeg ville bli, forteller han.

Selv tror han at kombinasjonen med jobben og prestestudier førte til at han unngikk «støpeskjeen». For han er en engasjert prest. For engasjert vil nok mange i kollegiet mene. Og det er ikke alt de liker.

De fikk en smakebit i Tromsø, i Ishavskatedralen. Det var på slutten av 1980-tallet da den unge presten midt på blanke søndagsformiddagen holdt gudstjeneste for hiv-smittede. Norske avisforsider hadde vært preget av bartenderen Henki Hauge Karlsen, den første i landet som sto fram som hiv-positiv. For de fleste foregikk det hele på en behagelig armlengdes avstand. I Tromsø ble det store overskrifter i pressen da kirken holdt aids-gudstjeneste.

Kirkens plikt

Siden har det blitt mange forsider. Blant annet da han i Svalbardposten i sommer oppfordret til boikott av israelske varer som en reaksjon på konflikten på Vestbredden. Det hele startet på prekestolen en søndag og fortsatte på forsida i avisa. Helgesen mener det ikke nytter å avgrense boikotten til bare å gjelde israelske varer produsert på Vestbredden. Årsaken er at «money talks», og at han ikke tror en begrenset boikott fører noen til noe forhandlingsbord. Derfor oppfordret han til boikott av rubbel og bit av israelske varer, og fikk Med Israel for fred (MIFF) på nakken sammen med et krav om beklagelse. Det var uaktuelt, og det hele avstedkom oppslag i Stavanger Aftenblad og senere i Vårt Land.

Se bildet større

Forsiden på Svalbardposten i juni 2015 vakte reaksjoner og førte til flere oppslag. FOTO: Faksimile, Svalbardposten

– Når liv er truet, da skal kirken si i fra, fastslår han.

Utspillet kom i forkant av reisen ned til Vestbredden, hvor han på vegne av det internasjonale kirkesamfunnet – Kirkenes Verdensråd - skulle være øyevitne i den lille palestinske landsbyen Susyia, som ble vurdert som truet av israelsk nybygging. Her brukte han hele sommerferien og noen uker til. Underveis blogget han i Aftenbladet, dokumenterte med bilder og skrev på en bok som ble utgitt i høst.

I boka beskriver han i sterke ordelag overgrep mot mennesker i fortellinger fra oppholdet. Det har vært viktig for ham, men det har også kostet, og han har, i tillegg til MIFF, hisset på seg både konservative kristne og den israelske ambassadøren.

– Jeg har aldri hatt noe spesielt ønske om å dra dit, men det var sterkt å være der og komme bak fasaden, sier han om Vestbredden.

"Så har jeg fått en del kommentarer på Facebook,
der folk ønsker meg nedunder der det brenner"

Der det brenner

I 2014 feiret han jul i den internasjonale kirkens tjeneste, og i store deler av sommeren 2015 gikk med til å passe på landsbyen.

Se bildet større

På jobb i Jerusalem før ferden går videre til landsbyen Susiya på Vestbredden. FOTO: Privat

– En del av bildet tar vi som naturlig, for det har jo «alltid» vært bråk der. Men det var sterkt å møte og bli kjent med unge og eldre, og det var sterkt følelsesmessig å dra derfra. For ingenting ble jo bedre. Konflikten har vært eskalerende. Men så er det håpet, når palestinere ikke tyr til våpen. Og det er også mange gode krefter i Israel.

– Men også palestinere har latt det gå utover israelere…?

– Det er en ufrihet, og det er en trykkoker. Det er tragisk når noen tyr til våpen eller vold. Det er et resultat av en situasjon hvor folk har levd under press.

– Du har møtt sterke reaksjoner for utspillet?

– Jeg fikk jo en del pepper. Så har jeg fått en del kommentarer på Facebook, der folk ønsker meg nedunder der det brenner.

– ?

– De fleste kommentarene er saklige, men en del er usaklige. Det koster og det er tungt, men slik er det når man stikker hodet inn i et vepsebol. Det er feil å bruke Bibelen som er politisk veikart. Men jeg vil jo si at å ikke ta Israel på alvor er å gjøre Israel en bjørnetjeneste, sier han.

– Hvem ber deg brenne?

– Det er konservative, kristne krefter. Men det ingen kan ta meg på er mine egne øyenvitneskildninger. Når jeg har sett oliventrær blitt kuttet, at gjetere har blitt steinet, eller soldater og israelske myndigheter som går inn og tar hus og telt. For meg er å kjøpe varer fra Israel en anerkjennelse av okkupasjonen. Man bruker Det gamle testamente som et atlas. Så glemmer man at det er andre mennesker som bor der også. Det går rett i følelsesregisteret, og det overrasker meg, selv om jeg ikke burde vært det.

"De trekker ofte fram Holocoast-kortet
og antimsemittisme-kortet"

– Hersketeknikk

Sokneprest Leif Magne Helgesen er også beskyldt for antisemittisme, og avsenderen satt i den israelske ambassadøren.

– Du oppfattes som anti Israel?

– Jeg er en Israel-venn, men jeg er også en Palestina-venn. Det som egentlig er hellig, er livet.

– Og du får karakteristikker?

– Ja, men jeg lar det gå i glemmeboka. Det som var interessant i sommer var at den fungerende israelske ambassadøren skrev mot meg i Aftenbladet. Han angrep meg som prest ut fra historien fra 2. verdenskrig og Holocoast.

– De trekker ofte fram Holocoast-kortet og antimsemittisme-kortet.

– Hva tenker du om det?

– Jeg opplever det som en hersketeknikk. Det er også en hersketeknikk når jeg snakker med kristne, som spør om hvordan jeg kan være en kristen. Det er kirkens plikt å si i fra når livet er truet. Vi må ha en etisk røst i dagens situasjon, sier han.

Han mener også det er hersketeknikk når han blir beskyldt for å ha en politisk motivasjon. Han tror på fred og at det er mulig å finne politiske løsninger, men i høst så det svart ut, og selv om det er lenge siden Oslo-avtalen, ble den i nyhetene erklært død. Det var voldshandlinger fra begge sider på Vestbredden. Han kan snakke i timer om dette.

– Jeg har anbefalt at kirken skal boikotte Israel. Både israelere og palestinere lider over dette i dag. De lever i et bur. Et trusselbilde som gjør at begge parter er ufrie.

– Hvordan er oppslutningen blant dine kolleger?

– Jeg får støtte fra mange prestekolleger, men det er også mange som tier. I Nord-Norge er det stor takhøyde, men det er mange som tier. Og den som tier, våger ikke.

Han beskriver seg som en som står midt i kirken i Guds tro og det kirken står for, men kan være radikal. For radikal for de konservative og for konservativ for de radikale.

– Det er en feighet at man ikke våger å tale mot overgrep som vi ser nå. Også i kirken. For det koster å ha meninger i kirken. Det er nok ikke alle steder jeg ville fått meg jobb, sier han.

Etikk i Arktis

Det nærmer seg gudstjeneste, og soknepresten får raskt tre små frivillige, som skal lese teksten. De diskuterer hvordan de skal gjøre det, blir enige og tenner lys sammen. Foreldre og barn kommer og kirken begynner å fylles. Det er klart at det neppe er plass til alle inne i selve kirkerommet, og det gjøres plass i peisestua. Svalbard kirke minner kanskje mest om en sjømannskirke. I tillegg skryter verdens nordligste kirkelige leder av å ha verdens største katedral, og sikter til alle utendørsmessene, enten det er i Hornsund eller Sassen.

Fellesskapet med andre religioner er nært, og med jevne mellomrom arrangerer han messe sammen med katolske kolleger

Se bildet større

Tidlig i 2015 kom boka "Isen smelter - Etikk i Arktis" ut. Her er noen av forfatterne samlet: Foran fra venstre Marit Hauan, Kjartan Fløgstad, Leif Magne Helgesen og Kim Holmén. Bak fra venstre Ole Arve Misund, Sylvi Liljegren, Stig Lægdene og Tora Hultgreen. FOTO: Jan Sivert Hauglid

En nær følgesvenn er pennen, og sammen med blant andre Kim Holmén i Norsk Polarinstitutt og Ole Arve Misund, direktør ved Unis ga han i januar ut boka « Isen smelter - Etikk i Arktis». Formålet med boka var å utfordre og skape refleksjoner rundt problemene klimaendringene fører med seg.

– Vi har hardware. Å få fram den etiske delen er nytt på Svalbard. Det er en viktig bok, tror jeg.

– Er det etisk riktig å utvinne kull?

– Det er et dilemma. Kulldriften på Svalbard har små negative effekter. Men det må være et signal. Det er ikke der framtida ligger. Longyearbyen kunne vært et laboratorium i større grad for ny teknologi, sier presten.

Og midt oppi dette er hjørnesteinsbedriften Store Norske i ferd med å si opp flesteparten av de ansatte. Selv har presten gått i forbønn for de som har mistet jobben.

– Hvis problemene skulle bli stor for en den enkelte, har vi mulighet til å ta en prat. Jeg har gitt beskjed til Store Norske at om det er noen som sliter, så er det bare å ta kontakt. Vi er i en fase nå, hvor ingenting er selvfølgelig. Vi trenger påler i et telt for å holde det oppe, og kirken kan være en slik påle. Det kan være traumatisk å miste jobben.

Krise betyr både en fare eller en mulighet, mener Helgesen. Faren ligger i å bare fokusere på faren og bli apatisk. Han minner om at det også ligger en mulighet til nytenkning for Longyearbyen i tiden fremover.

"Jeg har følt denne vinteren at
mørket kommer mer innpå. En slags
følelse av klaustrofobi"

Tung høst

Han liker seg i rollen som sokneprest på 78 grader nord, og er for mange et holdepunkt og lys i vintermørket. Prekenen i Svalbard kirke har mange faste tilhørere, men det er også en talerstol som høres og som rekker ut i verden. Men for soknepresten har denne vinteren vært tung. Tyngre enn vanlig.

– Jeg har følt denne vinteren at mørket kommer mer innpå. En slags følelse av klaustrofobi. Hadde det ikke vært for venner i Longyearbyen hadde det blitt svært vanskelig. Det er det som gjør det til et godt sted å bo.

– En følelse av klaustrofobi?

– Ja, den følelsen har jeg ikke hatt før. Det kan ha sammenheng med at jeg i fjor på denne tiden var i solfylte områder. Mange snakker om mørketiden som veldig positiv. Vi kan være litt barske. Men jeg merker at jeg kan være litt irritabel. Og jeg bor jo alene i kirka.

– Hvordan er det?

– Å bo alene er en kunst. Den kunsten kan jeg godt, men av og til kan det skli over i ensomhet.

– Hva gjør du da?

– Da tenner jeg lys, spiller musikk, går en tur, treffer venner, synger med Mandskoret og tar en tur på Kroa sammen med gutta.

Se bildet større

Antallet barnedåper varierer fra år til år, men denne førjula er det to. Her er det lille Thale som blir døpt. FOTO: Eirik Palm

Fullt hus

Inne i rommet bak sakristiet henger utstyret. Nå er det bare to minutter igjen, og han tar på seg prestekjole, retter litt på bandene mens han ser seg i speilet, dveler noen sekunder som om han går igjennom kjøreplanen. Så er han klar, stiger inn, ønsker velkommen til adventgudstjeneste - den første i år - pianoet spiller og innmarsjen starter. I løpet av den neste timen blir lille Thale døpt, Polargospel synger, det er latter og applaus, tekstlesning og samtale med barna sittende på trinnet foran alteret, utdeling av fireårsbøker, nattverd og avslutning med kollekt. Dagens kollekt går til oliventrær på Vestbredden. Og til slutt kirkekaffe og livlig prat.

– Vanligvis pleier det å være mellom 50 og 100 til familiegudstjeneste. Første søndag i advent er en festdag for mange, sier han fornøyd etter at alt er over og gjestene har gått. Det har vært minst 200 her i dag.

"Vi tror ikke på Bibelen.
Vi tror på det Bibelen peker på"

Bibelen som veiviser

Svalbard kirke er en folkekirke som bygger på sjømannskirketradisjonen. Det er atmosfære og varme i rommet, og bygningen er åpen 24 timer i døgnet. Folk kan komme når de vil for å tenne et lys eller ha en stille stund. Og det er et av få møtesteder i Longyearbyen hvor det ikke serveres alkohol.

– Gjør kullkrisen noe med oppslutningen, tror du?

– Ja, jeg vet ikke. Men det er jo noe tidløst med en kirke. Den står der i medgang og motgang.

Han trekker en parallell til Vestbredden: Longyearbyen vet ikke med sikkerhet hvor samfunnet er om fem år. Men der slutter den ørlille likheten.

Like før intervjuet har det smelt i Paris. Den franske hovedstaden har vært lammet etter terrorangrepene, men bare for en kort stund.

For verdens nordligste kirkelige leder er det nok en påminnelse om faren når religion blir politikk.

– Faren er den politiske delen av islam. Islam er egentlig en fredelig religion, som kristendommen.

– Er det bedre med en sekulær stat?

– Faren med en sekulær stat er at man ikke tar troen på alvor. Vi tror ikke på Bibelen. Vi tror på det Bibelen peker på.

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!