En russer på norsk overvintringsfangst i Bjonahamna

En gang i 2011 var jeg om bord i gamle gode «Nordsyssel». Da ba Oddleif Moen meg om å oversette dagboka til en russer som overvintret i Bjonahamna i 1923-1924. Hochlin var etternavnet til denne fangstmannen. For meg, som har studert pomorlandsbyene i Kvitsjøen, var dette et kjent etternavn. Desto mer spennende var det å oversette dagboka og ta et dykk inn i fangstmannslivet på Svalbard tidlig på 1920-tallet, sett med russiske øyne.

Under arbeidet med artikkelen har jeg benyttet meg blant annet av Odd Lønøs studier om norske fangstmenns overvintringer, Per Kyrre Reymert og Oddleif Moens oppslagsverk om fangsthyttene på Svalbard, lister over forsikrede havgående skip i Kvitsjøen som Dobroljubov-biblioteket i Arkhangelsk og Onega Museum sendte meg, ulike åpne kilder på internett og opplysninger fra Ivan Hochlins slektninger i Norge og i Russland. En stor takk til alle!

På 1920-tallet var det en stund siden pomorene hadde organisert egne fangsttokt fra Kvitsjøområdet til Svalbard. De etterlot seg talløse kulturminner fra Bjørnøya i sør til Nordaustlandet i nord og fra Forlandet i vest til Edgeøya i øst. Disse fangsttoktene var i Hochlins barndom en solid del av pomorfolkets kollektive hukommelse. Fortsatt drev fangstmenn blant pomorene i Arkhangelsk guvernement (hovedsakelig øst i Kvitsjøområdet) overvintringsfangst ved og på Novaja Zemlja. Men de aller fleste maritime aktiviteter i pomorlandsbyene begrenset seg ved begynnelsen av 1900-tallet til Kvitsjøen, Kola-halvøya og Nord-Norge. Også Hochlin-familien deltok i disse. Det var derfor ikke tilfeldig at den unge Ivan Hochlin fra landsbyen Kusjereka utdannet seg til styrmann.

Gamlelandet
Kusjereka var ved begynnelsen av 1900-tallet en av de viktigste pomorlandsbyene i Kvitsjøområdet. Folkene der drev jordbruk, fehold, fiskeri og handel, inkludert torskefiskeriene ved Murmanskkysten og pomorhandelen med Nord-Norge. Bygda hadde sin egen sjøfartsskole og oppfostret flere profilerte personligheter. For eksempel Aleksandr Kutsjin, den unge russeren som ble med i Roald Amundsens sydpol-ekspedisjon med «Fram» i 1910 til 1912 og i 1912 til 1913 dro han til Svalbard med Vladimir Rusanov ombord i «Hercules».

Ivan Hochlins foreldre Jakov Ivanovitsj og Paraskovja Jakovlevna Hochlin var begge fra Kusjereka. Bygda hadde rundt 1908 til 1910 30 til 33 skonnerter og andre typer havgående båter. I 1914 var det 8 båter som ble eiet av ulike Hochlin i Onega kommune. Seks av disse var fra Kusjereka. Det ene het «St.Nikolai». Eieren var J.Hochlin, trolig Ivans far. Dette ifølge direktør Aleksej Krysanov ved museet i Onega. Ivans foreldre døde i 1932 og 1934 og ble begravet der. Ifølge Hochlin-slekta i Murmansk bodde også Ivans bror Mikhail i hele sitt liv i Kusjereka.

De store omveltningene etter revolusjonen i 1917 førte til at mange velstående og foretaksomme pomorer valgte å flykte til Norge. Blant disse var Ivan Hochlin, eller Johan Hochlin som han også kalte seg i Norge. Som flere andre personer bosatte han seg i Tromsø. Hans slektninger hadde hatt sine forretningskontakter der fra gammelt av. Resten av Hochlin-slekten ble igjen i Russland. Eventyrlysten som han var, bestemte han seg for å prøve lykken med norsk overvintringsfangst på Spitsbergen-øygruppen, som Svalbard den gang het. Hans første overvintring som fangstmann var dramatisk og kunne ha endt tragisk for Hochlin hvis ikke kameraten hans hadde berget ham.

Overvintringen 1922 til 1923
Hochlin dro ikke alene i 1922, men sammen med noen andre russere: Andrej Fomin og Ilja Tsuvarev. Disse to ble satt av i Brucebyen. Ivan Hochlin og Ilja Orlik ble satt av i Sassen og brukte hytta som Daniel Nøis brukte som hovedstasjon i 1911 til 1912. Ifølge Hilmar Nøis hadde to av fire rømt fra Russland. Alle var først innom Colesbukta. De hadde ikke fangsterfaring. På vårvinteren samlet de seg i Sassen. Om våren ble alle syke av skjørbuk, to av dem meget alvorlig. De la drivvedstokker på isen. På denne måten forsøkte de å skyve motorbåten sin til åpent vann. Etter tre uker ga de opp og lot motorbåten ligge. De hadde ikke krefter nok til å fullføre arbeidet. Orlik dro da robåten med den meget syke Hochlin over isen til åpent vann. Deretter rodde han til Longyearbyen og kom fram den 17. juni. Begge to ble straks tatt under legebehandling. Hochlin var meget syk, men han kom seg raskt. De to andre ble reddet av fangstskuta «Polarbjørn» og tatt med til Advent Bay. Under denne overvintringen utgjorde deres fangst 33 rev og 7 rein.

Overvintringen 1923 til 1924
Ovennevnte dramatiske opplevelser tok tydeligvis ikke motet fra Ivan Hochlin. Året etterpå var han tilbake på Svalbard. Denne overvintringen står ikke oppført i Odd Lønøs beretninger om norsk overvintringsfangst. Men informasjon om den har jeg hentet fra dagboken som jeg oversatte for Oddleif Moen.

Dagboken ble påbegynt i Tromsø den 30. august 1923. Ivan Hochlin seilte til Green Harbour/Barentsburg med dampskipet «Braganza». Derfra seilte han og hans kamerat fra året før, Ilja Tsuvarev, videre til Bjonahamna med motorbåten «Liv». Hver dag beskrev Ivan været, vindstyrken og vindretningene og redegjorde kortfattet for sine gjøremål. I september var de travelt opptatt med å gjøre fangsthyttene klare for vinteren. Bjonahamna skulle fungere som hovedfangststasjon og ble brukt av Ivan. Hytta i Sassen ble i periodevis brukt av Tsuvarev. De samlet ved i Tempelfjorden og gjorde et sted i Gipsvika egnet som vinteropplag for motorbåten sin.

Tsuvarev dro på reinjakt i Sassen. I oktober fortsatte de med vedsanking. De var også innom Pyramiden for å hente kull. De skjøt havhester for å skaffe seg agn og satt i gang med revefeller. Mens Tsuvarev var på reinjakt satte han opp revefeller i sitt fangstterreng. I november fortsatte Ivan med oppsetting av revefeller, og fikk sine første rev. Han skjøt ærfugl. De skjøt sammen en isbjørn i Sassen. Innen den 19. november var Ivan ferdig med oppsetting av alle sine 100 feller i de tre fangsterrengene som Ivan omtaler som Tempel Bay, Navolok (et nordrussisk ord som betyr en lavt liggende kyststrekning med stadig nye avsetninger, slik som Bjonasletta og Gipshuksletta) og Gips Bay. Tsuvarev hadde sitt jaktterreng på den andre siden av Tempelfjorden.

Revefangsten fortsatte hele desember, januar, februar og mars. Fra februar dro de på seljakt og på reinjakt, fra mars på rypejakt. I mars fikk de besøk av Ewald (Schutzler) og Arthur Oxaas. Senere fikk de besøk av folk fra Advent Bay som kjøpte reinkjøtt. I slutten av mars dro Ivan til Advent Bay. I mai tok de ned revefellene og begynte å stelle motorbåten. I juni og juli sanket de egg og dun flere steder i Isfjorden. Den 12. juli forlot de Bjonahamna med motorbåten sin. Før de forlot Svalbard var de innom mange steder i Isfjorden, trolig i forbindelse med transportoppdrag. Den 23. juli dro de sørover. Dagboken avsluttes den 27. juli 1924 i Tromsø med ordene «Slutt. Og Gudskjelov !».

Fangst
Det var tydeligvis rev og isbjørn som var hovedformålet med fangsten. Denne fangsten ble nøye registrert av Ivan. Sammenlagt fikk han 22 hvitrev, to blårev og en isbjørn. Andre fugler og dyr som de jaktet på ble kun nevnt i dagboken. Ifølge dagboksnotatene fikk de åtte reinsdyr, 16 havhester, syv alker, to ærfugler, tre sekker dun og mer enn 1.300 egg, en gås, seks grønlandsseler, to snadder, fem kvitunger og 47 ryper. De solgte egg og dun til folk i Advent Bay og fikk sammenlagt 342 kroner for dette.

Språket i dagboka er saklig og kortfattet. Det er ikke mange lyriske digresjoner der. Ved en anledning skriver Ivan at han var syk (snøblind). Han gir heller ikke uttrykk for om han er fornøyd eller misfornøyd med fangsten. Han skriver ned meteorologiske opplysninger og nevner viktige begivenheter, slik som kirkelige høytider da de ikke jobbet. Helligdagene som de overholdt, var Ivans skytsengels dag (3. desember), Jomfru Marias fremstilling i tempelet (4. desember), den hellige Nikolai-dagen (19. desember), 1. og 2. juledag, 1. januar, russisk jul (7. januar), den hellige Trekongersdagen (19. januar), Kristi forkynnelsesmessen (15. februar) og russisk påske (27. april). Ivan noterte kortfattet hva som skjedde ute i naturen. Slik får vi vite at Tempelfjorden den 11. november fikk et tynt islag og frøs helt til den 28. november. Den 23. desember skriver han at halvparten av polarnatten nå er forbi og at fra nå av øker dagene med et kvarter hver dag. Den 1. januar kunne han kl.12.00 se ulike gjenstander inne, men ikke så klart. Den 15. januar er det ved klarvær lyst i over en time. Allerede den 24. januar kunne han lese midt på dagen. Den samme dagen kom de første havhestene. Den 9. februar var det ikke nødvendig med lys inne fra kl.1100 til kl.1200. Den 20. februar var det måneformørkelse. Den 28. februar viste sola seg for aller første gang. Fra begynnelsen av april var det ikke natt. I bunn og grunn akkurat de samme ting som vi, dagens Svalbardianere er opptatt av.

Ivan bruker flere stedsnavn som fortsatt brukes, men med engelske endinger, slik som ‘Tempel Bay’ istedenfor ‘Tempelfjorden’. Tre stedsnavn må nevnes særskilt: Istedenfor ‘Green Harbour’ bruker Ivan ‘Grenharburg’. ‘Russekeila’ forvrengte han til ‘Russkaja kelja’, hvilket betyr ‘russisk munkecelle’. Og ‘Gåsøyene’ kaller han for ‘Anzer’. I alle disse tilfellene kan det være snakk om dobbel-etymologi. Det vil si at ‘Grenharburg’ kan være en blanding av ‘Green Harbour’ og ‘Barentsburg’, ‘Russkaja kelja’ stammer selvsagt fra ‘Russekeila’, men har også konnotasjonen om at det var en munk som bodde der. Stedet er mest kjent som fangststasjonen til Ivan Starostin. Ifølge muntlig tradisjon var han munk fra Solovki-klosteret i Kvitsjøen. Solovki-øyene har en øy som heter ‘Anzer’, det samme navnet som Ivan brukte for ‘Gåsøyene’. Latin for gås er ‘anser’.

Sist i dagboken står Ivans nøyaktige beskrivelse av tradisjonelle revefeller og revefangst. Han nevner at noen bruker jernsaks og gift. Slike metoder blir ellers ikke omtalt i selve dagboken. Dette tyder på at Ivan og hans kamerat kun brukte de tradisjonelle revefeller.

Hytta som Ivan bodde i står fortsatt. Den ble oppført av AB Spetsbergen svenska kolfält i 1920. Arkitektonisk sett skiller den seg ut i form og detaljer. Den er mer forseggjort enn de typiske norske og russiske fangsthytter på Svalbard.

Overvintringen 1924 til 1925
Sommeren 1924 dro Ivan Hochlin tilbake til Svalbard sammen med Ilja Tsuvarev. De fikk bruke hyttene til det svenske selskapet Arthur S. Lewin mot at de om vinteren passet på husene og eiendommene selskapet hadde i dette området. Det kom to russere til, det var Viktor Mitrofanoff og M. Cohn. Da brukte de Bjonahamna som hovedstasjon, men det var bare Hochlin som lå der fast. De andre lå mer eller mindre fast på andre hytter i området rundt Pyramiden. Hochlin var ofte i kontakt med Hilmar Nøis på Fredheim. Hochlin hadde rustet seg ut selv, men det var vel i knappeste laget med proviant, for i februar 1925 dro Nøis et par ganger over til Hochlin med boksemelk og ost. Fangsten i Bjonahamna bestod av en bjørn, syv rein og 19 rev.

Spor i tid og rom
Lønø nevner ikke flere russiske overvintringer på Svalbard etter 1925. Det er imidlertid nærliggende å tro at familien Hochlin ikke skar over alle bånd med Svalbard i årene etterpå. Hans sønn, Jakob Ivanovitsj Hochlin (født i Tromsø i 1926, norsk reklametegner) publiserte en bok med humoristiske fortellinger basert på hans barneminner, primært fra Tromsø, men også fra Svalbard, hvor han tilbrakte sommerferien i 1935. I fortellingen «I Spitsbergens vold» beskriver han hvordan de som barn tjente penger på turistene ved å selge dem fossiler og vise dem hundegården. Fortellingene er illustrert av forfatteren selv og er et godt eksempel på nordnorsk humor. En type humor som har mange fellestrekk med pomorenes maritime kultur den dag i dag. Han hadde nok arvet humorsansen fra sin pomorfar Ivan og mamma Aase Maria fra Nord-Norge.

Lars Hochlin (f. 1930) er en annen sønn av Hochlins. Han er også vokst opp i Tromsø og har tilknytning til polarområdene. I 1948 bygget han sammen med Sigfred Kristoffersen en hytte i Biscayarhuken. Svalbard museum har et bilde derfra med Lars og hans første bjørn. I 1954 overvintret han som telegrafist på Bjørnøya og var vitne til flystyrten av Catalinapostflyet der. Et fjell i Dronning Mauds Land i Antarktis er oppkalt etter Lars Hochlin. Han deltok nemlig som radiooperatør og hundesledekjører i den 6. norske Antarktis-ekspedisjonen (1956-1960).

Ivan Hochlin var en modig mann. En av mannskapene av den berømte sovjetiske ubåten K-21 ble igjen ved Senja og ble tatt til fange av tyskerne. Det var i april 1943. I oktober 1944 hjalp Ivan Hochlin denne Aleksej Labutin til å rømme fra Tromsø til Sverige.

Familie
Åpne kilder i Russland gjorde det mulig å finne fram til opplysninger om Ivan Hochlins søster via kilder med informasjon om den sovjetiske diplomaten Lev Troitskij. Troitskij ble født i Onega i Arkhangelsk fylke. Hans far Ilja Troitskij var politisk fange på Solovki i perioden 1905 til 1909 og ble deretter forvist til Onega. I Onega arbeidet han med utdanningsspørsmål og kultur. Han ble leder for det lokale teateret der. Han giftet seg i Onega med Uljana Hochlina, vår Ivan Hochlins søster. I tillegg til Lev etterlot de seg to andre barn, Alla og Arsenij Troitskij, som i alle fall i 1971 bodde i Moskva.

Russland har sitt eget Tore-på-sporet- fjernsynsprogram. For en stund siden tok programmet opp en forespørsel fra en av Ivans etterkommere i Frankrike som leter etter sine slektninger i Russland. Lars Hochlin bodde i USA, men er nå tilbake i Norge. Det lyktes meg å komme i kontakt med Ivans direkte slektninger i Oslo og hans brors etterkommere i Murmansk. Barnebarnet Kjersti skaffet meg familiebilder til bruk i Svalbardposten. Det var flott å konstatere at Hochlin-slekta ved hjelp av dette russiske Tore-på-sporet-programmet har funnet hverandre og holder kontakt. Jeg håper at denne artikkelen vil være et lite Svalbardbidrag i så måte!