Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En gruvearbeiders historie fra Kings Bay 1948–1949

Arbeidslag i Kings Bay sesongen 1948-49. Thor Olav Bjørnstad står som nummer to fra høyre. Mannen ved siden av uten hjelm er Figenschou fra Tromsø, som arbeider i dagen. Bak han til venstre står «Sulis». FOTO: Thor Olav Bjørnstad

En gruvearbeiders historie fra Kings Bay 1948–1949

En gruvearbeiders historie fra Kings Bay 1948–1949

Tekst:

Publisert:

Thor forteller: Det bærer ut fra Harstad om bord i en av Jacob Kjødes kullbåter. Sammen med 25 mann tar jeg plass i «baksen», der det er spikret køyer med henblikk på overfarten. En dag eller to senere passerer vi Bjørnøya – der det i følge «Lyktemannen» (et radioprogram) skulle høres «Fuglesang fra lie og lunde», men det ble som kjent ingen realitet. Etter krigen ble det vitset om hva en skulle gjøre med stornazistene som herrene Fuglesang, Lie og Lunde. En idé var å sende dem til Bjørnøya.

Været er forholdsvis bra – med lite dønninger. Oss karene i baksen blir etter hvert kjent med hverandre. Alle skal vi overvintre på Spitsbergen. Tonen er kameratslig – men vi vil helst være barske. Noen spiser sjøsyketabletter i smug. Mange er tidligere gruvearbeidere – noen kommer fra Trøndelag, Sulitjelma, Nordland, Troms eller Finnmark. Andre er på vei tilbake etter ferie på fastlandet.

Ny-Ålesund

Etter et par-tre dager skimter vi Svalbard. Vi seiler videre opp Forlandsundet mellom Prins Karls Forland og fastlandet der en ser snødekte kyster overalt. Båten svinger inn Kongsfjorden og legger til kai i Ny-Ålesund utpå kvelden. Alle er hjelpsomme og vi blir plassert på en brakke inntil fast herberge er ordnet. Vår båt er den siste dette året og flere arbeidsfolk og gruvearbeidere skal være med tilbake til fastlandet, og da blir der ledige rom. Det finnes et utsalg, nærmest som en krambu, og hit bærer det for å få tak i nødvendige sengeklær og annet som blir oppnotert for senere trekk i lønnen.

Handelen går livlig. Jeg ser ingen kjøpe mindre enn en halv «mille», det vil si 500 sigaretter. En 20-pakning koster 47 øre. En kar kjøper fem flasker hårvann og poengterer at det skal være uten fett! Handelsmannen griner på nesen for det er snart slutt på hårvann. (Hårvann brukes som erstatning for sprit.) Stemningen er som fra en gammel Alaska-film. Her er mye skjegg og skinnlue! Skjeggtassene arbeider for det meste «i dagen» (ikke i gruva). Banning er originalspråket og læres automatisk, og kraftedene er med på å skape varme i dette kalde klimaet.

Lossing

Neste dag er vi alle i full sving med lossing av båten. Noen karer er i lasterommet, andre på kaia og toget eller andre steder ettersom formennene ønsker. Det arbeides nå tolv timer og mere – for her er en kommet for å tjene penger og det haster med å få båten reiseklar. Båten skal ha med en last kull. Jeg settes i jobb på lageret, deretter i lasterommet. Jeg klarer 36 timer i ett strekk, og er da vel fornøyd. Vi losser mange sorter varer for en lang vinter her nord. Det er blant annet; sement, diverse utstyr til gruve og verksteder, dampmaskinen fra Ramsund, matvarer og nødvendigheter til arbeiderne. Mange kan ikke unnvære tobakk og snus. Snusen er viktig siden det er forbudt å røyke i gruva. Dagen etter mangler de en fyrbøter på et av de to lokene. Jeg fyrer der en dag, og neste dag må jeg fyre på grave­maskinen som skal fylle kull fra dungene ved gruva og over på jernbanevognene. Endelig er båten klar og drar sammen med siste forkjølelse.

Når jeg arbeider på damplokomotivet som transporterer kull fra gruva til lastebåten, spar jeg inn kull for å holde dampvannskjelen i gang samt spar ut aske og slagg. Det er et varmt og tungt arbeid. Hver kullvogn kjøres inn på en vekt og veies, og deretter tippes kullet ned i lasterommet. Loket minner om et lilleputt-tog med ti vogner.

Det er 30 centimer snø, rundt 10-15 minusgrader og lite vind, men høststormene er i vente. Ny-Ålesund omtales her i leiren kun som Kings Bay, uttalt «Kings Bai» (a uttalt som norsk a). Kings Bay består av en noenlunde flat stripe land langs kysten. Innenfor stiger skifer og leirfjell bratt opp. I bunnen av fjorden kommer isbreen ned. Går jeg en tur på ski i månelys, høres dunder og brak i alle retninger av is som knekker, og en føler seg svært liten i denne arktiske naturen.

Smeden Træn

Nye boligbrakker er kommet opp, så her er plass nok til 300 mann. Jeg plasseres på et rom i andre etasje i en av boligene i lag med Træn – en ruvende smed i 60-årene som skriver poesi i ledige stunder. Han forteller at han ble frastjålet seks tusen kroner etter bekjentskap med en «løs fugl» på Østbanen i Oslo. Nå søker han helst kontakt med Svalbards måker og ender. Træn er en gløgg kar og jeg føler meg beriket ved hans nærvær. Vi betaler kr. 1,50 i kostpenger per dag for tre kraftige måltider. Time­lønnen i «dagen» er kr. 1,90.

Humøret er bra hos de fleste, men så kommer første melding om at en mann er omkommet i gruva. En stor stein faller over gruvearbeideren og han klemmes i hjel. Det spores noe engstelse i blikkene til arbeidskameratene, men dette forsvinner etter noen dager.

Selve gruva ligger cirka én kilometer fra bebyggelsen. Så er det bestemt at jeg, nummer 213, skal arbeide i tverrslag 7. Jeg kjøper en lett papphjelm, hodelykt, gode engelske gummistøvler, kjeledress og hansker og er klar til å innta gruva. Batteriet til hodelykten holder i rundt 10 timer og bæres på ryggen. Det lades opp etter hvert skift.

Gruva

Gruva er ordnet slik: En sjakt eller slepesynk går skrått nedover i fjellet. Bunnen av sjakta går langs bunnen av kullnivået. På bunnen finner vi vann med et tynt islag. Kullåren, fløtsen, kan ha en tykkelse på én til to meter. Tralleskinner er lagt ned langs hele sjakta og dessuten inn mot enden av tverrslagene. Her arbeides det døgnet rundt, tre arbeidsskift med 8-timers arbeidstid og 18 mann per skift. Skiftene går på omgang og skiftordningen endres hver uke. De som arbeidet om natten skal neste uke arbeide om dagen. Stigeren eller formannen for hele gruva har ansvar for at der ikke er metangass i gruvegangene. En av de elektriske viftene blåser frisk luft ned i sjakta og en annen vifte fra tverrslaget fører frisk luft til enden av stigorten, gruvegangen. Stigeren er innom i blant med en spesiell lampe, og dersom lampen slokner er det fare for at der er for mye metangass i luften.

Tre mann arbeider på hver strosse. Sammen med meg arbeider «Sulis», en erfaren gruve­arbeider fra Sulitjelma. Han er lederen, eller basen for teamet. Tverrslag 7 ligger på 60 meters dyp. Innerst i strossa tar vi ut kull. Gulvet omtales som «ligg» og taket som «heng». Tverrslag-gangen har en gjennomsnittlig høyde på rundt to meter. Først sprenger en ut en vel to meters stigort 30 meter inn i kullaget. Kullaget er skutt ut når vi starter vårt skift. Da er det bare å gå i gang med å føre lufterør av seilduk opp i toppen av strossa og forbinde røret med en elektrisk vifte. Så fester vi talje og wire til en stokk øverst i strossa slik at jernskrapa, eller skuffen, kan trekkes opp eller ned. Skrapa trekkes av en elektrisk vinsj, et «spill», i tverrslaget. De to som drar wiren og talja oppover stigorten dirigerer den som betjener spillet om wiren skal slakkes eller strammes. Dette ved hjelp av et ringeapparat. Ett støt er opp, to støt er ned og tre betyr stans.

Farlig arbeid

Trallevogner trilles frem for hånd – et hestearbeid så tungt. Med jernskrapa føres kullet ned i vogna over en rampe. Vi blir drivende svette for alt skal skje hurtig. Når alt sprengt kull er gravd ut, må fjellet sikres ved å kile fast tømmerstokker – kalt «stempling av props». Høyden mellom ligg og heng i stigorten er rundt 1,2 meter. Vi står på kne og borer nye hull. Den elektriske boremaskinen veier 30 kilo, boret er 2 meter langt og veier 10 kilo. En øver seg opp til å bli ganske sterk og smidig, slik at etter hvert kan maskin med bor løftes dit en vil om en ligger eller står i forskjellige stillinger. Under arbeidet inne på strossa må vi ha øyne og ører med oss og være oppmerksomme på hengen. Merkes det at der faller ned et aldri så lite korn, er det bare å bykse unna og slippe alt en har i hendene, for det kan være forløper til steinblokk. Vi lytter og ser oss om.

Dersom intet skjer, går vi straks tilbake og undersøker med hengspett. Så er det bare å sette i gang arbeidet til neste byks. Det er særlig itler (en mer rundaktig stein) en er redd. De løsner uten varsel. Denne nervepåkjenningen virker trettende og har vel også lett for å føre en ut av balanse.

På et 8-timers skift er det en 20 minutters matpause. Den tilbringes helst i spisebrakka i dagen. Vi har med nistepakke. I brakka er det en stor eiketønne med kran. Den er fylt med drikkevann. Det smaker vin av vannet.

Mer og mer arbeid blir lagt på oss. I pausen skal vi også kutte opp lunter og sette på fenghetter og tennere. En uvøren barsk arbeider bruker tennene i stedet for tanga når han skal knipe sammen fenghetta. Etter pausen bærer det ned i gruva igjen. Der er knapt med tid for å holde akkorden. En kan spørre seg: Hva er det som gjør at vi gruvearbeidere i vår naivitet arbeider oss halvt i hjel for å tjene mest mulig på kortest tid? Dess mer kull vi tar ut per skift, dess mer strammer ledelsen inn på akkordlønnen vår som er regnet ut per tonn kull vi leverer. Gruvearbeidet er blitt et blodslit som vi arbeidere selv er skyld i.

Vi går i gang med resten av boringen og ladningen. Det bores 60 til 80 hull i 2 meters dybde horisontalt inn i kullageret. Disse hullene lades med sprengstoffet «Svalbarditt».

Ladning av hullene foregår slik: I enden av lunten settes det på en fenghette. Denne delen av lunten med fenghette blir lagt inn i en dynamittgubbe og føres inn i hullet. Borehullet fylles med tilstrekkelig sprengstoff. Svalbarditt i pulverform har lett for å skape hodepine og derfor må fylling av sprengstoff gjøres raskt unna. Luntene lages så lange at de antenner sprengstoffet med visse sekunders mellomrom. I enden av hver lunte settes det på en tennsats – et lite rør fylt med svovelsyre og et annet stoff. Ved tenning legges tennsatsen på en økseflate eller slegge og en slår på tennsatsen med en mindre øksehammer. Derved utvikler det seg en ild som antenner kruttet i lunten. En hører når lunta antennes. Lufterøret tas vekk og vi tenner luntene nedenfra og oppover. Etter å ha tent rundt 70 lunter må vi være snare å komme oss i sikkerhet. På vei mot sjakta teller vi de avfyrte skuddene og merker oss om der er «pilskudd» – ikke-detonerte sprengsalver. Dette er det siste vi foretar oss på skiftet før neste skift tar over.

Oppe i dagen er der laget en stor rampe i tilknytning til sjakten. Her er det lagt skinner i fortsettelsen av sjaktskinnene opp på rampen, slik at kullvognene kan trekkes opp på en høyde for tømming. Her er det et strømførende mobilt apparat som sender og mottar lysblink. Igjen er systemet et blink betyr opp, to blinker ned og med tre menes stopp. Dette for å få kullvognene trygt opp i dagen og ned i gruva igjen. Jeg minnes at vognene raste tilbake ned sjakta to ganger på grunn av feil og det var ikke trivelig. Her oppe veies kullvognene fra hver strosse. Alt er klart til neste skift og vi går ut av gruva. Jeg stopper alltid litt i gruveåpningen for luften ute er så skarp. Det er som å lukte på rent tøy som henger på snora og som har vært vasket i grønnsåpe. En aldeles skjønn duft. Vi er også litt forsiktige med tilvenning til lyset.

Eksplosjon

Nå bærer det av sted til badebrakka og matsalen, eller kantina, i leiren. Deretter tas en hvil. Slik går dagene fremover til en dag henimot jul da der kommer melding om eksplosjon og at skiftet som gikk på etter oss antagelig er omkommet i gruva. Det er 15 mann med stigeren. Det er lørdag kveld og jeg går av morgenskiftet denne dagen.

Like før kveldsskiftet skal gå hjem, slås vifta på strosse 7 av. Det viser seg at luften inneholder rundt ni prosent metangass. Idet vifta slås av antennes gassen av gnister fra vifta. Dette forårsaker en eksplosjon. Kullstøv virvles opp og antenner en ny eksplosjon. Ingen kan komme levende fra dette. Den som ikke stuper etter første eksplosjonen, gjør det etter kullstøveksplosjonen. Stigeren som er nær utgangen av sjakta kastes som en ball 30 meter ut i dagen og dør.

Døde kamerater

Vi som har gått av skift den lørdagsmorgenen er ledige til mandag morgen. Jeg ligger og hviler da meldingen kommer. Alle vi gruvearbeidere stiller straks til tjeneste. To mann med surstoffmaske går 20 meter ned i gruva, men må opp igjen da maskene er defekte. Vi forsøker å sette i gang lufteanlegget, men på grunn av den farlige gassen må vi vente med å gå ned i gruva til neste dag. Søndagen blir veldig trist da vi bærer ut våre døde kamerater. I tverrslag 7 finner jeg en død kollega liggende med en stein på nærmere 100 kilo presset inn i brystkassa. Da tenker jeg; her kunne jeg ha ligget, om dette hadde hendt på mitt skift. Like utenfor utgangen av sjakta i dagen står spisebrakka. Hit bærer vi våre døde gruvekamerater, og her blir de liggende en god stund.

Jeg telegraferer hjem om at jeg er i live. Regner med at nyheten om ulykken kringkastes på radio og i aviser på fastlandet. Etter denne sprengningsulykken er det møte i kantina i leiren med bestyreren for kullkompaniet, siden mange av gruvearbeiderne ønsker å reise hjem. Stemningen er amper og der hersker lynsjestemning. Bestyreren kjenner til at en av forgjengerne hans ble skutt på området. Han tar derfor forholdsregler og går varsomt frem. Han kommer inn bakveien til kantina, men stemningen roer seg og sjefen kan gå ut hovedinngangen etter møtet. En svensk arbeider reiser seg opp og sier: «Det er forjævligt.» Så setter han seg igjen. Det blir bestemt å bygge et godt isolert røyke og spiserom inn i en av strossene. Sikkerheten skulle sees på og forbedres.

Etter noen dager med ventilering ned i sjakta er det klart til å gå løs igjen. Vi driver ut kullene i tverrslag 7, og blir så sendt opp i dagen for blant annet å spa kull fra en 15.000 tonn dunge over i vogner som skal til skeideverket for å skille større kullbiter fra mindre biter. Vi gruvearbeidere arbeider en måned oppe i dagen mens forbedringer utføres i gruva. Under spaing av kull i nordavind og 31 kuldegrader forfryser jeg nesa mi. Når kuldegradene sank til under minus 10 grader kjente jeg det på nesa i mange år senere.

Vi arbeider i høyt tempo og forsøker å sitte lenge i varmestuen. Her inne i varmen florerer gode historier og galgenhumor. En kar har glassøye. Han påstår at han har to glassøyer og plukker ut et øye og viser. Så vil han til å ta ut det andre øyet, men da springer en arbeider opp og farer ut døra. Dette blir for mye. En annen historie var om kameraten som nettopp hadde avansert til stiger. Dette måtte jo feires – noe som resulterte i at han drakk seg full og skeit i buksa. Vitsemakerne fikk vann på mølla og ironisk kommenterte de at det var svenneprøven til stiger han tok.

Mange av arbeiderne fortsetter å spise i spisebrakka etter ulykken, omgitt av lik. Jeg er inne der én gang, og likstanken er så intens at fornemmelsen av lukten sitter i nesen i flere år etterpå. Likene fryses senere ned før de kan sendes hjem med første båt om våren.

Vi arbeidere har det bra fysisk. Vi tar ekstra dose C-vitamintabletter som er tilgjengelig i skåler i matsalen. Dette for å hindre sykdommen «skjørbuk», en sykdom vi kan bli riktig slappe og arbeidsuføre av. Her er nok av mat og brensel.

Revefangst

Jeg setter revefeller og finner en flott hvit polarrev i fella. Polarrever er i blant å se utenfor gruva. Vi gir dem mat, men de forsvinner når våren kommer. Det jaktes på «snadd» (småsel) og en stor isbjørn skytes 2. mars. Jeg ser ingen levende isbjørn i Kings Bay, men en kamerat i verkstedet ser rett i øynene på en bjørn en gang han kommer ut fra verkstedet. Begge blir de like overrasket og redde og tar beina fatt i hver sin retning.

Det nærmer seg sterkt vår og første lastebåt. Dette tåler ikke alle her nord i vårt lille isolerte samfunn, slik det fortelles av de eldre, og det ble et selvmord dette året også. Den 22. mai seiler «Jakob Kjøde» ut fra Kings Bay med 16 lik om bord. Jeg minnes en annen kar ble rammet av delirium og hev alt rominventaret sitt ut gjennom vinduet. I bakrus kom han engang inn på rommet til Træn og meg og la ut om hvor sterk og fryktinngytende han kunne være. Han sa med kraft i målet: «Æ slår berre ein gong – dog ikke mer.»

Ut på våren blir det etter hvert livlig med fiskebåter på fjorden. Noen driver hvalfangst og andre håkjerringfiske. En kan se håkjerringene på slep etter båten. Disse fiskes på grunn av leveren, som skal være av betydelig størrelse. Lastebåter kommer med fryseri om bord. Søndag 19. juni er jeg invitert med i livbåten ut til fryseskipet «Rumba» og blir vist rundt om bord. Lørdag 25. juni legger marinefartøyene «Stord», «Bergen» og «Oslo» til utenfor Kings Bay. Jeg snakker med noen marinegaster som forteller at de har vært innom Ramsund på turen nordover. Jeg gir dem 200 sigaretter og 4 esker tobakk.

Sommer

Med vår og sommer kommer måker og ærfugler, og eggsankingen tar til. Træn tar meg med på en båttur over fjorden til Ny-London. Der står kraner og annet materiell etter englenderne for uttaking av rød marmorstein. Etter sigende forvitrer stenen eller går i oppløsning. Ingen driver i bruddene der nå.

De få kvinnene som er i leiren vår er dyktige og arbeider i forpleiningen hvor de blant annet vasker våre brakker og rom. De tar også hånd om matlaging på hovedkjøkkenet. Apropos matlaging; potetene kommer fra et potetlager hvor de er frosne og må kokes med en gang og ikke ligge på benken å tine.

De fleste kvinner er gifte, og har ektemannen her, og er fraskåret fra å gjøre ekstra sprell. Av uttrykk og handlinger viser det seg at de fleste menn er sexunder­ernærte, noe som kommer frem hver 14. dag når kvoten på en halv flaske brennevin selges ut. Det er altså innenfor samfunnets herskende moral ikke meget å se frem til.

Jeg kjøper aldri brennevin og gir heller ikke kvoten min til andre. Dette for å unngå masing og uoverenstemmelser. Træn er glad i det sterke og på vinteren drar han til en hytte de helgene han får sin kvote. En søndag går jeg meg en skitur og finner hans lille krypinn et par kilometer fra bebyggelsen. Det virker som om han synes det er hyggelig med en liten prat før jeg går videre.

Det nærmer seg ettersommer og det er på tide å dra med båten sørover. Noen vil være en vinter til – og andre må være fordi de har tapt i spill. Når vi barske skjeggtasser barberer av oss det lange busteskjegget for å gjøre oss fine til hjemreise, forvandles vi til tynne, vasne og bleke karer. Lik nyklipte sauer.

Reiseværet er fint og tiden fordrives med å se på springerens fantastiske og elegante bevegelser i baugen av båten. Snart skimter jeg kysten av Norge og i Harstad smugler jeg på land sigaretter. Hos tollerne kunne det ha gått riktig galt da sigarettene på magen og nederst i buksebena la seg på tvers da jeg måtte bøye meg frem og åpne kofferten. Jeg kaldsvettet da, men det gikk bra.

Jeg kommer hjem med blodslitpenger, akkordlønnen i gruva utgjorde litt over 1.000 kroner måneden. Ut av dette trakk jeg månedlig et par hundre kroner som jeg sendte til mine to brødre som var under utdanning og som sårt trengte økonomisk støtte. Jeg var glad for å kunne hjelpe dem. Selv har jeg bra igjen til å starte på ingeniørstudier i Oslo. Jeg har siden, i alle år, arbeidet i kommunal tjeneste som kommuneingeniør og teknisk sjef. Vinteren på Svalbard lærte meg mye om forhold mellom mennesker i et lite isolert samfunn. Jeg ble mer ydmyk når det gjaldt å bedømme menneskers opptreden i dagliglivet.

Se bildet større

Thor Olav Bjørnstad i 2010 og som student i Svolvær i 1948. FOTO: Privat

Se bildet større

Kings Bay-gruva 1948-49. Forsidebildet er tatt utenfor brakka til høyre, hvor batterier til hodelyktene ble utlevert. Nedgangen til gruva er like til venstre for brakka. Matbrakka hvor arbeiderne spiste er midt i bildet, med høy pipe. FOTO: Thor Olav Bjørnstad

Se bildet større

Gruveanlegget i Kings Bay en vinternatt, med «leiren», Ny-Ålesund, i bakgrunnen. FOTO: Einar Grimsmo

Se bildet større

De 15 som omkom i eksplosjonsulykken 4. desember 1948 ble først sendt ned til fastlandet utpå våren 1949. FOTO: Svalbardpostens arkiv

Se bildet større

Proviant til familiene som bodde i egne småhus ble kjørt ut med hest. FOTO: Einar Grimsmo

Faktaboks

Thor Olav Bjørnstad arbeidet en vinter i Kings Bay, fra høsten 1948 til slutten av juli 1949. Noen av hans minner fra denne tiden er nedskrevet av datteren Liv-Ida. Thor bor i dag på Flisa, er oppe­gående og går i sitt nittiende år.

Det er en sommerjobb som inspirerer ham til svalbardoppholdet. Etter krigen med fangeopphold på Grini, er han klar med artium i Svolvær våren 1948. Vel hjemme igjen tar han seg sommerjobb ved marinens verksted i Ramsund der faren er bestyrer av orlogsstasjonen. Bestyreren av Kings Bay er i Ramsund og avtaler med faren til Thor – som representant for marinen, angående levering av en stor dampmaskin. Maskinen skal sendes til Ny-Ålesund.

I Ramsund hjelper Thor til med å demontere dampmaskinen. Under arbeidet kommer han i kontakt med en mekaniker som arbeider i Kings Bay, og som er her for å hente dampmaskinen. Thor forhører seg om hvordan det er å arbeide i gruva. Lysten vekkes til å ta arbeid for kullkompaniet og han ser muligheten til å legge seg opp kapital for videre universitetsstudier. Dermed tar han turen til Kings Bay-kontoret i Harstad og melder seg som søker.

Siste nytt i Magasin

Den største gaven veier ni tonn

100- og 50-års jubileene i Ny-Ålesund skal feires fire dager til ende, minst. En av gavene veier ni tonn.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

O jul med din glede…

Snøen og julestemninga kom akkurat i tide til første søndag i advent.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!