Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Døden og Livet

Jon Sandmo var innom Longyearbyen noen dager forrige uke. FOTO: Birger Amundsen

Døden og Livet

Lege, lokalpolitiker og turistguide Jon Sandmo (63) fikk i sommer beskjed om at han har en alvorlig kreftsykdom. Nå forbereder han seg på det som måtte komme.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.01.2013 kl 11:59

– Jeg har et realistisk forhold til min egen sykdom, og ser ikke døden som noe forferdelig. Tunge tanker har aldri vært en del av meg. Aldri, sier han, uten snev av sorg og vemod i stemmen.

Det er som det er, og noe han ikke kan gjøre noe med.

– Jeg vet såpass mye om min prognose at jeg ikke orker å klamre meg til noe halmstrå. Jeg lever og gjøre det jeg har lyst til, til jeg ikke lenger kan gjøre det. Og så får jeg bare akseptere min skjebne, sier han.

Det er søndag og en sørøstlig kuling herjer med Svalbard. Massive skyer driver over fjellene og Adventfjorden går hvit. Jon Sandmo ser forbausende frisk ut der han sitter. Han har akkurat avsluttet en flere uker lang cellegiftbehandling ved Ullevål sykehus i Oslo, og ankom Longyearbyen for tre dager siden. Svalbardturen gjorde at han hoppet over den siste giftrunden, den sjuende og foreløpig siste.

– Akkurat nå føler jeg meg frisk og fin, men forrige uke var pyton. Da var jeg kvalm fra onsdag ettermiddag, da jeg fikk cellegiften, til søndag kveld. Jeg fikk ikke i meg verken vått eller tørt, men kviknet til mandag.


Overlege ved sykehuset

Fjorten år er gått siden tromsømannen Jon Sandmo pakket sammen legepraksisen sin på Sørlandet, og dro nordover til Longyearbyen.

– Jeg var møkk lei av syting og klaging og pasienter som gnålte om sykemelding, sier han.

Etter å ha solgt legepraksisen ble han gående arbeidsledig et par måneder, inntil han høsten 1998 tiltrådte som overlege ved Longyearbyen Sykehus.

Siden den gang har Jon, eller «han Sandmo» som han ofte omtales som, hatt mer eller mindre fast tilhold i Longyearbyen.

– Hvordan oppdaget du at du var syk?

– Hvis jeg tenker tilbake på det siste året, så har jeg gått med en mental følelse av at jeg ikke har vært helt frisk, uten at jeg har følt meg syk. Det har vært ett eller annet som ikke har stemt. Så var det etter påske at jeg skulle til hytta i Svea, og kjente et lite drag, et sting i magen. Jeg hadde drevet og løftet på skuteren, og tenkte at det var en forstrukket muskel. Det gjorde litt vondt når jeg vred på meg, men så ga det seg, forteller han.


Kreft konstatert

Så gikk det et par måneder, og Jon var på vei til Sverige for å jobbe. De senere årene har han pendlet mellom Svalbard og fastlandet, og hatt praksis på en helsestasjon i Mellerud, nord for Gøteborg.

– Så tenkte jeg at nå må jeg få undersøkt dette, og bestilte CT-røntgen på et privat sykehus. Og så fikk jeg beskjeden over telefon mens jeg kjørte nordover i begynnelsen av juli. Han sa bare at vi har funnet forandringer på bukspyttkjertelen din. Jeg sa okey, da skjønner jeg tegningen. Han visste at jeg var lege.

Jon var underveis til Tromsø, og ringte Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) for ytterligere undersøkelser.

– Det var en ganske trist opplevelse, for da oppdaget jeg hvor dårlig man kan bli behandlet. Selv som kollega. Etter en ny CT-undersøkelse fikk jeg fem minutter med en kirurg. Han sa kort: Nei, det er spredning og ingenting å gjøre. Du lever i tre måneder. Adjø. Og så var det bare ut døra. Heldigvis er jeg ressurssterk, så jeg ringte Rikshospitalet i Oslo.

Jon fikk nokså umiddelbart svar om at det var muligheter for operasjon, etter at legene hadde studert røntgenbildene.


Usentimental

Etter nærmere undersøkelse viste seg imidlertid at kreften hadde spredt seg, og at operasjon likevel ikke var mulig.

– Det første jeg gjorde for å unngå rykter og masse rart, var å fortelle om dette på Facebook. Jeg lot det stå der i noen dager, slik at folk skulle få det med seg, og så slettet jeg det.

– Hvilken respons fikk du?

– Jeg fikk bare hyggelige tilbakemeld­inger. Noe sa de skulle ringe til sjamaner og Snåsamannen. Det er jeg takknemlig for, men jeg tror ikke på sånt.

– Du har et tilsynelatende usentimentalt forhold til sykdommen?

– Ja.

– Hvordan takler man en slik situasjon?

– Det første jeg begynte å gjøre var å rydde opp. Jeg giftet meg i all hast forrige måned, og har skrevet instruks til min kone hvordan jeg vil ha det. Kremering. Ingen prest og ingen religiøse symboler. Den og den musikken. Ferdig, smokk.


Tromsøværing

Jon Sandmo er fra Tromsø, selv om han ble født i Harstad og bodde der første leveåret. Faren er fra Målselv og mora fra Bærum. Jon snakker østlandsk, uten spor av Tromsø i dialekten.

– Jeg snakket kav tromsøværing til jeg var seks år, inntil jeg begynte i første klasse. Da bodde vi i Bærum. Selv om vi flyttet tilbake til Tromsø slo jeg aldri over igjen.

I Longyearbyen har han markert seg som en skarp kritiker av lokalstyret og lokal­demokratiet. Jon mener at lokalpolitikken er et spill, og at alle viktige avgjørelser tas på fastlandet.

– Alle som kommer hit fra departementene er alltid så snille og greie. Hver gang vi har møte med dem sier de at dette skal vi ta med oss hjem, til Oslo. Så skal dere få høre fra oss. Vi hører ikke en dritt.

I 2007 havnet Jon selv i lokalstyret, som eneste representant i sitt eget parti Svalbardlista. Det var striden om byggingen av kulturhuset som tente ham.

– Jeg er ikke noen politiker i utgangspunktet. Grunnen til at jeg kom inn i politikken var kulturhussaken. Det meste er uinteressant for meg. Jeg er en sånn som engasjerer meg i enkeltsaker.

Han forteller at han fortsatt ikke har satt sine ben i kulturhuset, og heller ikke kommer til å gjøre.

Under valget av nytt lokalstyre i fjor høst, fikk Jon med seg en gjeng andre som heller ikke applauderer lokaldemokratiet. Nå under samlenavnet Konsekvenslista. Også nå havnet han i lokalstyret, sammen med Jørn Dybdahl.


Blues i Todalen

Formålet med cellegiftkuren har utelukkende vært å bremse veksten av svulsten. Tilbake på fastlandet skal han til en ny CT-undersøkelse.

– Betyr det at det fortsatt finnes håp?

– Nei, svarer han kontant.

– Det er bare en utsettelse. Jeg dør innen ett år, jeg. Altså det er jeg helt inneforstått med.

– Om man får en slik alvorlig melding som du har fått, kan man jo velge å tilbringe sine siste dager under palmene. Med god vin mens man ser på solnedgangen.

– Ja, men jeg drikker ikke noe særlig, så det er ikke noe trøst i det heller. Jeg har aldri vært interessert i alkohol, og drikker maks to pils i måneden.

– Hva henfaller du til i stille stunder?

– Jeg liker blues, jeg. Og så er jeg veldig glad i naturen. Jeg kan sitte i hytta i Todalen og se på solnedgangen over Isfjorden. Fantastisk. Eller jeg våkner tidlig om morgenen og sitter i tv-stolen min og ser solen komme opp i øst over Gruve 7-fjellet. Da får jeg en religiøs, overveldende følelse.

– Men nå da, når tiden er begrenset?

– Jeg tenker ikke på det. Nei. Altså, nå føler jeg meg frisk, så nå lever jeg et normalt liv. Den dagen jeg blir sjuk kommer det kanskje andre tanker, men de bryr jeg meg ikke om nå. Jeg er realist, jeg.

– Hva skal stå igjen på Svalbard etter deg?

For første gang i samtalen nøler Jon. Han grunner litt, før han svarer at han ikke har behov for at noe skal stå igjen etter seg.

– Annet enn at noen kanskje spør; husker du han? Han var litt artig, av og til. Hvis folk husker meg med et smil, vil jeg synes det er fint.

Jon har alt kjøpt billett opp til bluesfestivalen neste måned. Han regner med at det i så fall blir hans siste tur til Svalbard. Hans farvel.

– Ja, jeg tenker vel det. Man blir jo ikke piggere. Kanskje kan jeg leve fram til sommeren.

Nøkkelord

Se bildet større

Jon Sandmo har vært en engasjert lokalpolitiker i Longyearbyen siden 2007, og har vært representant for Svalbardlista og Konsekvenslista i lokalstyret. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Jon Sandmo for noen dager siden. Han regner med å komme opp til Svalbard for aller siste gang neste måned under Dark Season Blues-festivalen. FOTO: Birger Amundsen

Siste nytt i Magasin

Den største gaven veier ni tonn

100- og 50-års jubileene i Ny-Ålesund skal feires fire dager til ende, minst. En av gavene veier ni tonn.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

O jul med din glede…

Snøen og julestemninga kom akkurat i tide til første søndag i advent.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!