Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den siste vinteren

Tryggve Rubin og Nils C. Dunér dokumenterte korset og gravene i Vesle Raudfjorden i 1902, men nøyaktig hvor det var har vært en hemmelighet – til nå. FOTO: Rubins ryssaker / Det svenske vitenskapsakademiets arkiv

Den siste vinteren

Slik ble restene av den siste kjente russiske overvintrings- ekspedisjonen funnet.

Tekst:

Publisert:

Det eksisterer relativt få øyenvitneberetninger fra russisk overvintringsfangst på Svalbard, noe som har flere årsaker, men det finnes derimot mye arkeologisk materiale. Som oftest gjelder det gjenstander som ikke kan knyttes til konkrete personer, men bare til pomorene som sådan.

Det er derfor interessant å bruke de få øyenvitneberetninger som finnes nedtegnet, og sammenstille disse med diverse skriftlige kilder og arkeologisk materiale i kulturlandskapet.

Dette viste seg å være mulig å få til for den siste kjente helrussiske overvintringsekspedisjonen på Svalbard i 1851-1852.

I 1852 ble det publisert en artikkel i lokalavisen i Ark-hangelsk guvernement som berettet detaljert om den siste pomorfangstekspedisjonen som vi kjenner til fra skriftlige kilder.

I denne avisartikkelen stod blant annet dette:

«Det var juni 1851. Arkhangelsk-kjøpmann Kozma Kuznetsovs nye lodje (en båttype, red.anm.) hadde lagt til kai i Arkhangelsk og ventet på Grumantfarerne. Hver dag kom det folk til kaia for å se på skipet. For dette var en meget tradisjonell ekspedisjon. Skipperen brukte ikke loddline eller klokke. Han hadde kun kompass og et hjemmelaget kart. Skipperen svarte folk at han festet sin lit til Gud. Gud var hans ’håp og stjerne’. Han hadde seilt til Grumant (pomorenes navn på Svalbard) to ganger tidligere. Dette var nok for ham, han var jo en grumanlan. Lodjen ble lastet med proviant for 2 år og med byggematerialer for en overvintringshytte.»

Se bildet større

En rekonstruksjon av bildet utført under Sysselmannens rundtokt i sommer. Etter lang tids detektivarbeid og en del leting ble «åstedet» for korset og gravene funnet. FOTO: Anastasia Gorter / Sysselmannen

Den «nye tiden» var i ferd ved å innhente ekspedisjonen, og de fikk mye kritikk for mannskapets formelle kompetanse. Det ble skrevet at minst én sjømann om bord burde ha gått på en skipperskole. Slike fantes jo på den tiden flere steder i Arkhangelsk guvernement.

På leting etter is

Etter at lodjen ble velsignet av prester, seilte de 9. juli til Grumant og ankom 19. juli. Skipperen mente at det beste overvintringssted var i Grønfjorden. Men det var mye tung drivis der.

De seilte deretter i elleve dager langs vestkysten, på leting etter en råk. 31. juli ankom de til nordkysten av øya. Først der var det fritt for drivis. De så en god bukt. Hverken skipperen eller noen av de andre hadde vært der tidligere, så de holdt et møte og ble enige om å stoppe der. 1.august ble lodjen losset og satt på land i vinteropplag., og kort tid etter var overvintringshytta på plass.

Senere dro de med slupper langs kysten for å lete opp gamle pomorfangsthytter, og fant fem slike i østlig retning. Den fjerneste var vel 100 kilometer unna. Disse ble bistasjoner, hvor de små fangstlagene bodde og drev med fangst til mørketiden begynte.

Vi antar at denne ekspedisjonen brukte noen av de russiske hyttene som fortsatt står nord på Spitsbergen: Dirksodden, Rekvika og Elvetangen. Alle disse hyttene har innskripsjoner, også på russisk. En av de mest rørende inskripsjoner oppdaget jeg under en befaring inne i russehytta på Dirksodden hvor «mamma» står der skrevet på veggen med kyrilliske bokstaver.

Døden kommer

I desember var det ikke engang morgenrøde å se. Alle hadde flyttet tilbake til hovedstasjonen i Vesle Raudfjorden. Det snødde mye og snart viste de første tegn på skjørbuk seg. 1.januar var det bare seks friske igjen. For å helbrede pasientene trengte de ferskt kjøtt. Tre friske dro ut for å lete etter reinsdyr men det tok tre uker før de fikk skutt en. Heldigvis var dette en godværsperiode, ellers hadde de ikke overlevd. Da de kom tilbake med fangsten var bare én av dem som ble igjen i hytta ved god helse. Været ble stadig dårligere og de syke følte seg stadig sykere.

De fire som ikke var dårlige gjorde sitt beste for å pleie pasientene, men de begynte snart å dø. Den første omkom 10. februar. Skipper Vasilij Kalinin døde 13. mars. Til sammen døde tolv personer i besetningen; den siste 31. mai.
Sola viste seg for første gang 29. februar, men det ble kaldt, og tykk is la seg i fjorden. For å få satt lodja på sjøen måtte de knuse en lang råk i isen. Tre personer maktet ikke dette alene.

Møtte nordmenn

Redningen ble fire norske fangstfolk på hvalrossjakt, som kom på uventet besøkt 15. juli 1852. De snakket ikke samme språk, men brukte tegnspråk og det gikk seg til. Nordmennene lovet bistand. To dager etter kom det ti norske fangstfolk, og sammen med de tre friske pomorene, hugget de en vel 100 meter lang råk og fikk skipet på sjøen. De seilte i lag ut av isen.

Se bildet større

Russebua i Vesle Raudfjorden ble brukt som bistasjon da ishavsskipper Erik Mattilas og hans folk overvintret i 1908-1909. Bildet ble tatt av Theodor Lerner, og stammer fra Lernersamlingen i Historisches Museum i Frankfurt. Det ble skaffet til veie av Per K. Reymert og Oddleif Moen.

4. august 1852 ankom de seks pomorene som overlevde i Hammerfest, før turen gikk hjem til Arkhangelsk. Mannskapet mente at ekspedisjonen ble en fiasko fordi overvintringsstedet var uheldig valgt, og befant seg på øyas mest værutsatte strekning. Utrolig nok sa alle disse seks fangstfolkene, som ved et mirakel overlevde, seg villige til å dra til Spitsbergen på nytt.

Vi lurte på om det ville la seg gjøre å finne ut mer om selve ekspedisjonen.
Hvem var disse menneskene? Var det mulig å finne spor etter deres aktivitet i felt, og hvor overvintret de egentlig?

Dette tok oss flere år. I løpet av denne tiden fikk vi på plass flere informasjonsbiter fra ulike hold. Disse lot seg til slutt knytte sammen og gjorde det mulig for oss å finne tilbake ekspedisjonens overvintringssted.

Russestugor

Retser etter ekspedisjonen ble senere omtalt i flere skriftlige kilder. I 1858 seilte geolog og zoolog Otto Torell til Svalbard sammen med Adolf Erik Nordenskiöld. Torell var selv leder for denne første større ekspedisjonen, Svalbardekspedisjonen av 1861, og Chydenius publiserte en bok om ekspedisjonen i 1865.

Denne boken omtaler også fangststasjonen i Vesle Raudfjorden. Det interessante her, er at den svenske ekspedisjonen hadde med seg norske harpunerere – de samme som hadde vært med på å redde Kuznetsov-ekspedisjonen ti år tidligere.

Det ble også nevnt at tømmerhytta, hvor den siste russiske ekspedisjonen overvintret, var ganske stor, hadde dårlig gulv, og at det i området var flere graver med russiske kors som «vitnet om hvor uheldig denne ekspedisjonen hadde vært».

Godt bevart

Den største vitenskapelige ekspedisjonen på Svalbard fant sted i regi av den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen av 1898-1902.

I 1898 deltok fysiker V. Carlheim-Gyllensköld i dette arbeidet. I sin publikasjon skriver han, under henvisning til islos Bertinus Pedersen fra Tromsø, at det fantes «russestugor» i både Raufdjorden og i Vesle Raudfjorden.

Se bildet større

Inskripsjonene er fortsatt synlige og viser at dette var gravstøtten til Nikolaj Vasiljev. FOTO: Anastasia Gorter / Sysselmannen

Hytta i Vesle Raudfjorden omtalte han som den best bevarte russehytta på Svalbard. Hytta ble av den grunn besøkt i 1902 av den svenske geodetiken Tryggve Rubin fra den samme svensk-russiske gradmålingsekspedisjon. Rubin dokumenterte både korset og gravstedet.

Kuznetsovs skipper

I manuskriptrapporten skriver Rubin at russehytta ligger ved elvens utløp i Vesle Raudjorden, med et russekors like ved.

Rubins notater har også en skisse av korset med forsøk på å gjengi bokstavene til tekstene på for- og baksiden.Rubin nevner fem graver med «afbrutna pinnar. På 1 af dem kan läsas: '…RMSj VAS KALININ', dvs. skipper Kalinin.

Dette var en direkte kobling til ekspedisjonen. Etter hvert forstod vi at dette måtte være det samme korset som ble saget ned og hundre år senere havnet på Svalbard Museum, hvor det nå er en del av museets permanente utstilling. Ingen visste nøyaktig hvor korset hadde stått.

Analyse av Rubins manus, dokumentasjon fra arkivmateriale i Russland og undersøkelsen av korset på museet oppklarte mye. Teksten på korsets forside inneholder årstallet 1752 og gjelder således en eldre fangstekspedisjon som da reiste dette korset. Slike ekspedisjonstekster på forsiden er vanlige for såkalte kors som ble satt opp ved hovedstasjoner.

Dette korset har imidlertid en ekspedisjonstekst til! Og den er skåret ut på baksiden. Denne teksten er vanskelig å tyde, men ordene skipper og Kunetsov i genetiv var lesbare. Altså «Kuznetsovs skipper». Vi vet at Kuznetsov var kjøpmannen som utrustet overvintringsekspedisjon. Her fant vi en annen kobling til ekspedisjonen, og vi anser det nå som sikkert at det var dette korset som stod i Vesle Raudfjorden. Det er dessuten identisk med Rubins bilde av korset av 1902.

Overvintringshytta omtales også i Odd Lønøs publikasjoner om norske fangstmenns overvintringer. Ekspedisjonene til Hogstad og Mattilas overvintret i Raudfjorden/Vesle Raufjorden i 1907-08, og Mattilas brukte «russebua» som bistasjon i 1907-1908. Theodor Lerner og Hjalmar Johansen foretok våren 1908 en sledetur til Raudfjorden. De fant frem til Russebua og ble der i flere dager, skriver Lønø.

Ikke overraskende nevnes hytta dessuten i etterordet av Hjalmar Johansens dagbok: «Der ble Lerner og Johansen i 6 dager og nøt godt av karenes gjestfrihet, så godt at Lerner, som hadde tabt 18 kilo, begynte å komme til hektene igjen». Det lyktes Oddleif Moen og Per Kyrre Reymert å spore opp et fotografi av denne hytta i Vesle Raudfjorden sammen med «de gjestfrie karene» i Frankfurt. De overlot en kopi til oss. Bildet ble tatt av Lerner i 1908.

Neste gang russebua nevnes i litteraturen var i Odd Lønøs publikasjon om norske fangstmenns overvintringer på 1920-tallet. De som overvintret på Biskayerhuken i 1923-24 fant da så lite rekved på strendene, at de rev ned russehytta i Breibogen (nær Morenelagunen). Denne hytta skal i følge Hilmar Nøis ha vært den siste hytta russerne bygget på Svalbard, skriver Lønø.

Afbrutna pinner

Etter et forgjeves forsøk i 2013, bestemte Sysselmannen i 2015 seg for å på nytt søke etter tuften og andre kulturminner i tilknytning til denne russiske ekspedisjonen under årets rundtokt.

Den siste omtalen i litteraturen hadde gitt oss en mer nøyaktig lokalisering. Derfor ble det bestemt å starte søket etter tuften og den «afbrutna pinne» med navnet «Skipper Vas Kalinin», i dette området ved Morenelagunen.

Se bildet større

Tryggve Rubins notater, med nedtegning av inskripsjonene på korset. FOTO: Det svenske vitenskapsakademiets arkiv

Det eneste kulturminne som på dette tidspunkt var registrert i kulturminneregisteret, var en gravplass noe lenger nord. Det er godt mulig at noen av de tolv avdøde fra denne ekspedisjonen ble begravet der. Dette stedet skiller seg ut med grønn vegetasjon i et ellers veldig karrig område.

Vi gjennomsøkte området og fant flere spor etter menneskelig fangstaktivitet.
I elvemunningen så vi et lite område med grønn vegetasjon som skilte seg ut. Vegetasjonen tyder på menneskelig aktivitet. Utover dette var det ingen synlige spor etter en hyttetuft. Det ble ikke funnet noen tufter andre steder hele det gjennomsøkte området. Det er mulig at nevnte overvintringshytta stod der.

Korset

Ikke langt fra denne mulige hyttetuften kom vi over et sted med grønn vegetasjon og rester av en avsagd trestokk som stod i jorda, kringsatt av rullesteiner, flere utlagte flate steiner, en trepinne som stakk opp av bakken og flere liggende pinner og plankebiter.

Vår antakelse om at dette kunne være fundamentet av korset som nå står på Svalbard Museum, og som sammen med gravene ble fotografert av Rubin i 1902, ble bekreftet. Vi fant inskripsjoner på to av plankebitene på hver side av korsfundamentet. Den ene plankebiten ligger med teksten opp. Den er meget forvitret men likevel lesbar. Man leser tydelig «Vas. Kalinin». Dette er utvilsomt den samme inskripsjonen som Rubin registrerte i 1902.

Gravstøtte

En annen plankebit med tekst ligger med inskripsjonen ned og er skadd. Kun en del av teksten er bevart, men den er godt synlig og skåret inn i treverket. Teksten leses som «N.<.....>as <...>lev». Hvis vi sammenstiller dette med mannskapslisten fra arkivet i Arkhangelsk, ser vi at kun et navn passer inn her. Dette er Nikolaj Vasiljev. Denne plankebiten må ha fungert som gravstøtte over hans grav.

Midt på dette gravstedet ligger altså korsfundamentet av rullestein med restene etter en avsagd trestokk. Stokken har en diameter på 15 cm. Både mål og form passer perfekt med våre kontrollmålinger på Svalbard Museum.

Denne sammenstillingen av ulike kilder førte til at vi til slutt klarte å lokalisere det nøyaktige stedet hvor den siste russiske fangstekspedisjonen overvintret. Samtidig fikk vi dokumentert hvor korset på Svalbard Museum opprinnelig stod. Funnet av gravplassen med identifiserte graver er et meget viktig funn i seg selv. Ikke minst fordi det så vidt oss bekjent ikke finnes andre russiske graver fra pomortiden som med sikkerhet kan knyttes til konkrete personer.

Dersom Rubin har rett, ble iallfall fem personer gravlagt ved det gamle korset som stod der. De andre syv døde ble da sannsynligvis gravlagt på det førstnevnte gravstedet et stykke unna. På bakgrunn av våre studier av arkivkildene i Arkhangelsk vet vi at de gravlagte er skipper Ivan Kalinin, Danila Mogukov fra byen Arkhangelsk, Vasilij Kotkin, Fedor Varaksin, Jakov Usjakov og Andrej Usjakov fra byen Mezen, Fedor Brovkov og Stepan Sidorov fra Onega distrikt, Trofim Osjtsjurkov fra Pinega distrikt og Jegor Popov fra Sjenkursk distrikt.

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!