Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den hemmelige vinteren

Roald Kvammen (81) holdt foredrag om sitt fangstliv i kirkens peisestue i mars 2006. Her utenfor kirka i Longyearbyen. FOTO: Birger Amundsen

Den hemmelige vinteren

Sent på høsten 1944 skled en ubåt for sakte hastighet inn på Stormbukta lengst sør på Spitsbergen. Gummibåter ble satt på sjøen og to mann fraktet inn i fjæresteinene med utstyr og mat for ett år. Først nå forteller en av dem om det hemmelige oppdraget de utførte for den tyske okkupasjonsmakten.

Tekst:

Publisert:

Vi befinner oss i peisestua i kirka i Longyearbyen en dag i mars 2006. Noen dager tidligere hadde Roald Kvammen holdt fordraget «Aleine i isødet» i peisestua om da han i 1947–48 ufrivillig kom til å overvintre alene i Hyttevika, like nord for Hornsund. Under foredraget unnlot han behendig å nevne med et ord at han under krigen hadde overvintret sammen med en kamerat i Stormbukta, lenger sør på Spitsbergen. Tvert imot fortalte han at sesongen i Hyttevika var hans første og eneste på Svalbard.

Kvammen forteller gjerne om overvintringen i Hyttevika, om hvordan han utover høsten i 1947 gikk og ventet på at fangstskuta skulle dukke opp med mannen han skulle overvintre sammen med. Ingen kom.

Først året etter fikk han vite at mannen han skulle tilbringe vinteren med hadde havnet på sykehuset på grunn av hardt alkoholforbruk.

– Han hadde ødelagt nyrene. Mange av disse fangstfolkene var jo nokså blaute når de var i Tromsø. Akkurat hva som virkelig hadde skjedd, det vet jeg ikke, forteller Kvammen.

I tysk tjeneste
Etter å ha pratet sammen én times tid kommer jeg inn på overvintringen i Stormbukta, og om hvordan det henger sammen.

– Jeg vet ikke om jeg har lyst til å si noe. Kan vi ikke kutte ut den, foreløpig?

Han kaster et raskt blikk mot båndopptakeren jeg har liggende på bordet.

Jeg svarer at det vil jeg helst ikke gjøre, at det er viktig å få historien dokumentert og at den ikke vil bli publisert med det første.
Kvammen nøler.

– Skjebnen til meg og min kamerat startet allerede under første verdenskrig.

– Første verdenskrig?

– Ja. Faren til min kamerat deserterte fra den tyske marinen under første verdenskrig. Han klarte å komme seg i land i Danmark, og videre til Norge. Han slo seg til i Jarfjorden, like øst for Kirkenes.

Mannen het Woznica og var av polsk-tysk herkomst. Han giftet seg og fikk fire sønner og ei datter. Da tyskerne et par tiår senere igjen satte Europa i brann, ble den den gamle soldaten redd for at hans flukt ikke var glemt.

– Å være desertør var farlig. Så da ble familien enige om at én av guttene skulle melde seg til tysk tjeneste.

Valget falt på den nest yngste av gutten, Karsten Woznica. Kvammen forteller videre at kameraten ble satt til å spionere på folk på østsiden av Varangerfjorden, og at det var en oppgave kameraten hans slett ikke likte.

Etter en tid ga tyskerne Karsten «et tilbud». Hvis han klarte å få tak i en mann som var villig til å dra til Spitsbergen sammen med ham for å betjene en værstasjon, så ville han slippe unna spionasjejobben.

– Og da kom han til meg og spurte. Jeg ble fasinert, dette var jo på slutten av krigen og man så jo hvilken vei det gikk. Så jeg sa ja.

– Var det lysten på eventyr som fikk deg til å svare ja?

– Ja, og så var vi nokså lei av krigshandlingene. Det var jo bombing og skyting hele døgnet, vi sov nesten ikke om natta. Det var forferdelig. Vi bodde jo bare noen få kilometer fra fronten. Kirkenes var helt sønderbombet.

I sin bok om de tyske værstasjonene i Arktis under andre verdenskrig omtaler den tyske historikeren Franz Selinger Kvammen og Woznica som norske frivillige.

I skjul i Stormbukta
Roald Kvammen maler ikke med bred pensel. Han forteller med lav, rolig stemme. Vi sitter i kirkens peisestue, med åpne dører inn til kirkerommet. Det gir også peisestuen en viss en sakral atmosfære. Kvammen var 20 år den gang, nå er han 81.

De to kameratene ble sendt på opplæring i Oslo, og var på plass i Tromsø i oktober 1944. Kvammen forteller at tyskerne var redd de skulle plapre om oppdraget, og at de derfor nærmest ble plassert i husarrest før avreisen nordover.

12. oktober 1944 forlot U-365 basen på Skattøra, nord på Tromsøya, med kurs for Svalbard. Kvammen forteller at de var framme i Stormbukta tre dager senere. Kvammen under dekknavnet «Qualle», Woznica som «Troll».

– Det var mørkt og trist. Vi ble satt i land med gummibåt med alt av mat og utstyr.

Kvammen forteller at mannskapet på ubåten hjalp til med å bære utstyret opp til stedet hvor den lille hytta skulle bygges nærmere én kilometer fra sjøen, gjemt bak en fjellknaus. Sju mann av besetningen ble satt i sving med å reise hytta og få på plass så mye som mulig av utstyr og proviant.

Stormbukta bærer sitt navn med rette. Den fire kilometer brede bukta ligger utsatt til værmessig, som en innsving like nord for Sørkapp. Den kolossale Olsokbreen, sammen med Sørkappfonna, dekker det meste av landet lengst sør på Spitsbergen. Olsokbreen munner ut i en vegg av is innerst i Stormbukta, og forsterker ødsligheten. Den lille værhytta ble plassert på nordsiden av bukta, i lavlandet mellom sjøen og Hilmarfjellet.

Værobservasjoner
En god del utstyr og proviant lå fortsatt i et depot nede ved sjøen da ubåten etter noen dager forlot Stormbukta. Planen var å bringe alt opp til hytta så snart snøen hadde lagt seg slik at de kunne bruke slede.

– Så var det storm ei natt og springflo. Da vi kom ned og skulle hente utstyr, var det meste ødelagt av sjøen. Vi klarte til slutt å få forbindelse med Hopen, som sendte melding videre til Tromsø og ei stund før jul kom det en ubåt opp med nytt utstyr.

Fem ganger i døgnet rapporterte de to temperatur, lufttrykk, fuktighet, vindretning og vindstyrke til Bardufoss. Ukentlig ismelding ble også rapportert.

«Landvik» var en svært enkelt utstyrt værobservasjonspost for det tyske flyvåpenet. Samtidig med etableringen i Stormbukta hadde den tyske marinen samme høst bygd opp en langt mer omfattende stasjon i Wordiebukta, innerst i Rijpfjorden på Nordaustlandet. Den var bemannet med elleve mann, og hadde et langt mer omfattende program enn stasjonen i Stormbukta. Felles for de to utpostene var at de aldri ble oppdaget.

Overlatt til seg selv
Etter at Kvammen og Woznica 8. mai 1945 fikk melding om den tyske kapitulasjonen, lurte de på hva de skulle foreta seg.

– Vi spurte og fikk som svar at vi skulle fortsette med å sende værrapporter til Bardufoss. Vi lurte også på når vi ville bli hentet, men fikk bare beskjed om å fortsette som før.

Tiden gikk uten at noe skjedde. Motivasjonen for å fortsette med værobservasjoner var så som så. Før krigen hadde de to kameratene drevet jakt sammen lengst øst i Finnmark, og la nå stadig oftere ut på jakturer i området. Mot øst lå Olsokbreen og stengte, i nord bratte fjell. Åpningen lå mot nordvest, langs landbremmen mellom fjellene og havet.

Her var det også at Roald Kvammen la av gårde utpå sommeren for om mulig komme i kontakt med folk. Etter hvert som tiden gikk uten at noen så ut til å bry seg om dem, ble de to engstelige for at de rett og slett var glemt. Kvammen og Woznica forsto nok også at nordmenn som dem, i tysk tjeneste, ikke var særlig høyt prioritert i kaoset etter fem års krig.

Ifølge Selinger vurderte de to å bruke gummibåten som lå lagret i et depot i nærheten av hytta. Planen var å ta seg nordover kysten, men det slo de fra seg da de oppdaget at isbjørn hadde vært på ferde og ødelagt båten.

En heftig fiskeskipper
Samtidig som Kvammen og Woznica gikk og ventet på at noen skulle komme og hente dem, var Petter Sørensen fra Tromsø på vei mot Svalbard med skøyta «Aktiv». Med som mannskap var blant annet hans to sønner, Alf og Jan Sørensen. I 1980-årene drev de to med frakteoppdrag og passasjertransport på Svalbard med «Iskongen» og «Isdronninga», en tid også med «Isprinsen».

80 år gammel forteller Petter Sørensen i 1975 om sitt liv på havet i sitt selvbiografiske epos «En fiskeskippers opplevelser».
Petter Sørensen minnes at han underveis nordover hørte i radioen at admiralene Briseid og Danielsen like før hadde vært med en jager i Stormbukta, men at de måtte gjøre vendreis uten å ha funnet «de to norske nazister som de søkte etter».

Sørensen bestemte seg for å gjøre en sving innom Stormbukta for å se etter de to. Framme i bukta uttalte Sørensen til mannskapet: «Ja, her er svinpakket, så her må vi altså gi oss tid til å lete både høyt og langs fjærestrendene.»

Han hadde rigget til ei provisorisk utkikkstønne øverst i masta, hvor han sto og finstuderte terrenget med kikkert.

«Så fikk jeg se spor av folk i sanden opp på landet i kikkerten, og jeg ropte til Alf. “Her har vi dem! Her har svinpakket gått ned på sanden, det er helt sikkert. De har nettopp gått, for det er ferske spor i sanden!” Da kom Alf springende opp i tønna, opp leideren, så sa han: “Du tøver bare, far. Det er nok bjørn som har gått der.” Så bad jeg ham reise og ryke, “for jeg har sett mer bjørnespor i sand og mark enn du har! Og jeg har aldri sett at bjørnen har vandret ensom på to bein! Så folk er det her, her er det svinpakket! Nazistene er her!”»

Underveis nordover hadde den gamle skøyta sprunget lekk. Sørensen valgte å ikke gjøre nærmere undersøkelser i Stormbukta, men fortsette til Hornsund for å tette lekkasjen. De la seg til i Gåshamna, like nedenfor ei fangsthytte lengst øst i bukta.

Ville skyte dem
Kvammen og Woznica var ikke klar over fiskeskøyta som hadde vært innom bukta, og slett ikke at en mann hadde stått og betraktet spor av dem i sanden og omtalt dem som svinpakk og nazister.

Uvissheten naget de to kameratene. Etter i lang tid å ha vurdert fram og tilbake hva de skulle foreta seg, bestemte Roald Kvammen seg for å gi seg i vei nordover langs kysten for om mulig komme i kontakt med folk. Underveis overnattet han i ei gammel fangsthytte, og fortsatte neste dag rundt sørvesthjørnet av Hornsund og videre innover fjorden. I Gåshamna oppdaget han ei skute kloss opptil land.
Petter Sørensen forteller i sine memoarer om møtet:

«Om morgenen skulle vi gå til Sørkapp eller Stormbukten for å avlive disse to norske nazistene. Men på formiddagen i 9-10 tiden stod en mann kloss opp for skuta og ropte. “Aktiv hoy!” Da skjønte vi at det var de fra Sørkapp. Da sa jeg til Alf. “Hold dere nede. Nå er det min tur til å handle.” Jeg tok Kraga og fylte magasinet med skarpe skudd og gikk opp på bakken frampå skuta. Men så kom alle mann opp og hoppa på meg, så jeg var litt for sein til å skyte ham! Så sa jeg til Alf: “Der ser du bjørnen som har gått på sanden!” Vel, jeg tok ham ikke om bord. Men guttene rodde opp og henta ham og kom om bord med ham. Jeg spurte ham hva han hette. Han hette Kvammen og var fra Kirkenes.»

Sørensen er ikke nådige mot de to i sin selvbiografi, og forteller at de fra sitt skjulested i Stormbukta med kikkert og radar hadde full oversikt over konvoyene til Murmansk: «Så rapporterte de til tyskerne på Bardufoss, og disse angrep konvoyene.»
Det var imidlertid slett ikke mulig for de to å se konvoyene, verken visuelt eller ved bruk av andre hjelpemidler. Radar var de slett ikke utstyrt med. Det de drev med var utelukkende værobservasjoner.

Sørensen skriver videre at Kvammen ba om at han og kameraten fikk følge med til fastlandet. «Jeg sa: “Det blir aldri jeg som fører nazister inn til Norge, for det har vi så alt for mye av fra før! Det får de norske øvrigheter bestemme, om dere skal avlives her, eller sitte i Norge på straff.”»

Unnsetning
Roald Kvammens versjon av møtet er langt mildere. På spørsmål om hvordan det forløp, forteller han at besetningen om bord i «Aktiv» ikke reagerte noe særlig.

– Men du kom i tysk uniform?

– Ja, og hadde gevær og alt, men jeg ble godt mottatt. Jeg fortalte hvordan det var og ba dem melde fra om oss og hvor vi befant oss til den norske styrken i Longyearbyen.

Kvammen forteller at han overnattet i skuta, og at de to sønnene til Petter Sørensen neste dag fulgte med ham tilbake til Stormbukta.
Etter å ha tilbrakt ei natt i Stormbukta gikk Karsten Woznica sammen med dem den rundt 40 kilometer lange strekninga tilbake til Gåshamna. Woznica hadde med seg en skriftlig avtale som Sørensen underskrev.

«Jeg, Karsten Woznica og Roald Kvammen, er kommet til enighet med skipper Petter Sørensen med M/S «Aktiv» av Tromsø om at han skal hente oss i Stormbukta og ta oss med til Norge.»

Sørensens barske uttalelse at planen var å gå tilbake til Stormbukta «for å avlive disse to norske nazistene», var nok mer enn røff talemåte og uttrykk for en holdning etter fem lange krigsår.

Franz Selinger skriver i sin bok at Sørensen, Kvammen og Woznica kom til enighet om at de to skulle få følge med når han returnerte til fastlandet. I avtalen står det at Sørensen på forhånd skulle innhente tillatelse fra norske myndigheter.

Etter et opphold i Longyearbyen ankret «Aktiv» opp i Stormbukta i slutten av juli 1945. Skuffelsen må ha vært stor da Petter Sørensen opplyste at de ikke kunne få følge med til Tromsø. Etter å ha vært i kontakt med Sysselmannen, Bergmesteren og den militære styrken i Longyearbyen, hadde Sørensen fått beskjed om at Kvammen og Woznica, i likhet med personell fra andre tyske værstasjoner, skulle hentes av fartøy under militær kommando.

Dømt for landssvik
6. august 1945 ankom ishavsskuta «Skandfer» Stormbukta, etter først å ha vært innom Hopen og hentet de fire fra værstasjonen «Helhus».

Roald Kvammen forteller at det første de militære mannskapene gjorde da de kom i land var å sjekke våpnene deres.

– Så begynte de å skyte på blink med geværene, og brydde seg ellers ikke så mye om oss. De forsto at vi hadde hatt en hard vinter, og visste selv hvordan det var.

Etter å ha tatt om bord alt av utstyr gikk turen til Adventfjorden, hvor de sammen med Hopen-mannskapet ble internert i Hiorthhamn, hvor den norske garnisonen var stasjonert.

Etter en tid ble de seks overført til Tromsø og fengslet der. Mens de satt der dukket de elleve fra Haudegen-stasjonen på Nordaustlandet også opp. De var blitt hentet av ishavsskuta «Blåsel» i begynnelsen av september.

Woznica og Kvammen ble senere overført til Kirkenes og stilt for retten som del av landssvikoppgjøret. Woznica ble dømt til fire år i fengsel, Kvammen fikk to år.

Roald Kvammen gir ikke uttrykk for noen form for bitterhet, og svarer «både ja og nei» på spørsmål om han har vært plaget av samvittighetsnag for det han foretok seg for over 60 år siden. Det var først for få år siden at han overhodet snakket om tiden i Stormbukta.

Tilbake til Svalbard
Overvintringen i Stormbukta førte få år senere til nok en sesong på Svalbard for Roald Kvammen. Om ikke akkurat som han hadde tenkt seg. Overvintringen i Hyttevika 1947–48 var et direkte resultat av møtet med Petter Sørensen i Gåshamna i juli 1945.

Sørensen hadde visse interesser på Svalbard før krigen, og utrustet sesongen 1946–47 en fangsekspedisjon til Hyttevika bestående av Håkon Karlsen og Ernst Hansen, «begge alkoholikere, men dyktige ishavsfolk», ifølge Sørensen. Planen var at de to skulle avløses sommeren 1947 av Roald Kvammen og én mann til.

Sørensen forteller at Kvammen kom til ham etter endt soning og spurte etter jobb. «Så sa jeg at han kunne få overvintre, da han hadde så lyst og interesse for Svalbard.»

Sørensen forteller videre at planen var at Karsten Woznica skulle overvintre sammen med Kvammen. Og at da det ble klart at Woznica ikke ville slippe ut av fengslet før utpå høsten en gang, var det for sent på året til at det var forsvarlig å gå med ham til Svalbard.
Kvammen har en helt annen versjon. Han forteller at planen var at han skulle oppholde seg alene i Hyttevika i to måneder, fram til Håkon Karlsen kom tilbake etter et opphold i Tromsø rundt midten av september.

– Han skulle bare ned til fastlandet og riste av seg litt støv, og så skulle han opp igjen?

– Ja, jada, svarer Kvammen og nikker.

– Og hva som skjedde det vet jeg ikke helt eksakt, bare at han Håkon Karlsen ble sjuk og at skipperen ikke fikk tak i nye folk før det ble for seint på grunn av isforholdene. Om det er sannheten, det vet ikke jeg.

Kvammen var på ingen måte forberedt på en lang vinter alene. Mens det stort sett var stilt om overvintringen i 1947, ble det et skikkelig lurveleven i 1948. Ikke minst på bakgrunn av et oppslag i avisa «Nordlys» i juni 1948:

«På ny synes en arktisk Robinsonade å være utspilt i polartraktene – denne gang på Vest-Svalbard, nærmere bestemt Dunøya i munningen av Hornsund. Ifølge meldinger Bjørnøya-fiskere har bragt med seg hjem og som «Nordlys» har fått høre, skal det ombord i en fangstskute som driver sommerfangst, være kommet en fangstmann som alene og nesten uten mat har ligget på Dunøya siden i fjor høst. Mannen, som i en medtatt småbåt kom roende utover til skuta, så nærmest ut som en villmann og var i svært forkommen tilstand da han ble tatt ombord.»

«Nordlys» brydde seg åpenbart ikke om å sjekke fakta. Kvammen lå som nevnt i Hyttevika, som ligger innafor Dunøyane, som slett ikke ligger i munningen av Hornsund.

Mange år senere skrev skribent Karthon Håland om overvintringen i boka «Alene i isødet».

Kvammen forteller i boka at det svirret mange rare rykter etter overvintringen i Hyttevika: «Noe var sant, men mye var loddrett løgn. Det var for eksempel ikke riktig når det sto at jeg var Røst-væring. Jeg har aldri bodd på Røst, jeg er fra Finnmark. Heller ikke var det riktig at jeg kom roende ut til skuta i en medtatt småbåt, og at jeg selv var i en meget forkommen tilstand. Verken robåten eller jeg hadde tatt skade av overvintringen.»

Ingen bitterhet
Uten å heve stemmen sier Roald Kvammen at han selv nå, etter så mange år, ikke en eneste gang har kjent bitterhet. Heller ikke mot fiskeskipper Petter Sørensen som sviktet ham i 1947.

– Jeg er ikke bitter på noen. Det er ingen vits. Det var mange som mente at jeg skulle kreve Sørensen for ett års tapt arbeidsfortjeneste for den vinteren. Men det gjorde jeg ikke.

– Så du satt ikke der utover vinteren og bygd opp en forbannelse?

– Å nei, men jeg gikk mange ganger fram og tilbake og holdt kåserier i hytta. Og så sang jeg litt: Hvor bliver det av Ormen Lange. Hvor bliver det av Aktiv, kommer ikke Petter Sørensen snart. Men jeg var ikke bitter. Og når jeg sto på nordsida av hytta og snakket høyt, så ga det ekko i fjellene. Og da spurte jeg alltid: Kommer ikke Aktiv snart? Og så fikk jeg tilbake det siste: Aktiv snart.
Kvammen humrer like stillferdig som han snakker.

– Det er underlig at ingen tok affære høsten 1947?

– Ja, jeg synes det er rart. Når jeg kom ned så spurte politiet om de skulle anmelde Sørensen. Nei, sa jeg, jeg vil ikke ha noen vond samvittighet. Han hadde jo to sønner som holdt på med utdannelse da. Men jeg vet at han ble fradømt rettighetene til å utruste folk her på Svalbard. Det har jeg senere fått høre.

Se bildet større

Roald Kvammen og Karsten Woznica ble satt i land her av en tysk ubåt i midten av oktober 1944. I bakgrunnen Olsokbreen og landet sør for Stormbukta. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Stedet 1945: Den tyske værstasjonen «Landvik» i Stormbukta fotografert av et tyske fly våren 1945. Olsokbreen i bakgrunnen. FOTO: Fra boka «Von Nanok bis eismitte» av Franz Selinger

Se bildet større

Det var her at Roald Kvammen møtte Petter Sørensen med skøyta «Aktiv» i juli 1945. Kvammen gikk langs kysten fra Stormbukta til Hornsund for om mulig komme i kontakt med folk. I bakgrunnen Gnålberget og Burgerbukta på nordsiden av fjorden. Den røde teglsteinen er rester fra det russiske observatoriet «Konstantinovka» bygd i 1899. Senere ble det bygd en fangsthytte her. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Fangsthytta like nord for munningen av Hornsund er en av de mest tradisjonsrike på Svalbard. Her var det at Wanny Woldstad tilbrakte flere sesonger i 1930-årene, og her var det at Roald Kvammen ble liggende alene sesongen 1947–48. FOTO: Birger Amundsen

Se bildet større

Bare tuften er igjen av værstasjon «Landvik». Hytta ble reiste bak en bergknaus i oktober 1944, nærmere 700 meter fra havet. FOTO: Per Kyrre Reymert

Siste nytt i Magasin

Den største gaven veier ni tonn

100- og 50-års jubileene i Ny-Ålesund skal feires fire dager til ende, minst. En av gavene veier ni tonn.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

O jul med din glede…

Snøen og julestemninga kom akkurat i tide til første søndag i advent.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!