Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

De siste isbjørnjegerne på Halvmåneøya

Den største: Dette er den største isbjørnen Arild Strand (t.v.) skjøt. Den målte 3,05 meter fra snute til hale, og kan ha veid så mye som 800 kilo. Strands svoger og fangstkamerat Erik Forfang til høyre. FOTO: Arild Strand/Privat

De siste isbjørnjegerne på Halvmåneøya

I 1969 var Arild Strand på Grønland for hente moskuskalver til ullproduksjon i Nord-Norge. Da han over radio fikk beskjed om at det gikk mot freding av isbjørnen, kastet han seg rundt og dro til Halvmåneøya på siste fangst.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.05.2014 kl 10:59

De siste dagene har Arild Strand (72) gått fortumlet rundt i en fremmed verden. For første gang på 44 år setter han igjen spor i snøen på Svalbard. Men mye har endret seg i Longyearbyen siden han kom dit som gruvearbeider. Rekker av spisse hus, sportsbutikker og kafeer ligger der Longyearelva en gang bredte seg stille ut i små åer. Nå samles elva av bulldosere og noen illsinte små vepser av noen skutere farer over den vinterstid i en voldsom fart.

Selv når han går rundt i det som en gang var kjente trakter, nemlig Nybyen oppe i dalen, der han som ung gruvebus bodde i en av de mange brakkene, er han ikke kar om å huske hvor han holdt til. Nye farger, nye skilt, nye mennesker. Folk med rene hender uten trælete håndflater.

– Det er blitt et helt annet samfunn, og det er ikke mange av oss enfoldige gruvearbeidere og fangstmenn igjen, sier han stille.

Helt siden han forlot øygruppa i 1970, har han tenkt tilbake på tiden der, og hvordan en vestkantgutt fra Oslo fant veien til et fangstmannsliv på en av Svalbards ytterposter.

Pelsjegerlivet lokket
Arild Strand vokste opp på Ullern i Oslo, ble nærmest født bak disken på Bjørnsletta kolonial. Sammen med familien trakterte han de myndige fruene på beste vestkant i hovedstaden.

– Veien var vel egentlig lagt for meg. Jeg skulle bli kjøpmann. Men så leste jeg Helge Ingstads «Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere», sier han.

Det vekket noe i ham, og han begynte med å kjøre med hunder. Først i Krokskogen i Nordmarka, senere bar det opp på den lange Hardangervidda. Hele tiden sammen med Per Johnson, en mann som skulle få en sentral plass i både norsk polarhistorie og i Strands liv.

Etter å ha kjørt på kryss og tvers av Hardangervidda i noen år, fikk Strand og Johnson i 1963 nyss i at eventyreren Bjørn O. Staib rustet opp for en ekspedisjon til Nordpolen. Staib hadde nettopp kommet tilbake etter å ha krysset Grønland på samme måte som Fritjof Nansen 74 år tidligere. Nå ville han nå Nordpolen med hundespann slik Peary hevdet han gjorde i 1909. På en sponsorturné i USA hadde han samlet inn over én million kroner.

Elendig hundekondis
Strand skrev et brev hvor de viste interesse for å være med. For å være på den sikre siden, troppet han også opp på døra hos Staib noen dager senere. Staib slo til, og både Strand og Per Johnson fikk være med som hundekjørere.

Først fikk de i oppdrag å få rundt 30 grønlandshunder med elendig kondis i god form. De fortsatte å utforske Hardangervidda for å trene opp hundene. Deretter dro de med et Hercules-fly til Thule på nordvestsiden av Grønland for å kjøpe 120 hunder fra inuittene. Turen gikk videre til Ellesmereøya i Canada, der ferden skulle starte.

Det ble en strabasiøs affære med mye skruis. Flere av deltakerne var militære med sambandsbakgrunn, men med svært lite erfaring med å kjøre hund. 12 pulker var kjøpt inn for 120.000 kroner. I temperaturer ned mot 63 minusgrader gikk de i stykker i løpet av tjue minutter.

Ekspedisjonen nådde aldri polpunktet, men kom lenger nord enn Nansens 86 grader. For Strand og Johnson var det greit, de skulle uansett ikke være med hele veien, men hadde ansvar for forsyninger sammen med tre inuitter. Men noe tok de med seg hjem.
Det polare livet hadde nemlig satt seg i Oslo-guttene.

Passet på boreslammet
Johnson dro videre på fangst, mens Strand dro til Longyearbyen for å bli gruvearbeider. Høsten 1965 var han med på å drive oppfaring i det han mener var Gruve 2b. Senere gikk han i stempelgjengen.

– Jeg måtte akklimatisere meg. Det var ikke gruva som trakk meg, men mulighetene for å kjøre bikkje på fritida. Jeg fikk låne Sysselmannens hunder og gjorde meg kjent i området, sier han.

I gruva var det tøffe tak.

– Som søring måte jeg ta i litt mer enn de andre. Vi ble nedvurdert, og det var bare å bite tenna sammen og ta i. Det var en generell skepsis til at søringene kunne jobbe, sier han.

Strand reiste stadig på besøk til Johnson, som holdt til ved Blåhuken i Van Mijenfjorden. Der hadde petroleumsselskapet Caltex sluttet å bore, og Johnson var oppsynsmann for at ikke russerne skulle få tak i boreslam og analysere det.

– Så satt vi der og kikka. Per lærte meg å bruke kikkert. Han sa at jeg måtte bare se og se og se. Og så var det viktig å tro på det jeg så, sier Strand.

Gruvearbeideren gjorde som kompisen sa. Han konsentrerte seg, la øynene inntil de to rørene. Plutselig så han konturen av en isbjørn. De heiv seg på skuteren av merket Varg, og kjørte mot bjørnen som var på vei mot hytta. Det smalt i en rifle, og Strand hadde felt sin første isbjørn.

Det skulle bli mange flere.

Førstemann til mølla
Etter året i gruva, mønstret Strand og svogeren Erik Forfang på en selfangstskute som kunne ta dem sørøst på Svalbard. 15. august ble de satt i land på Halvmåneøya, like sør for Edgeøya.

Strand var spent. Var det noen andre der? Ifølge de uskrevne reglene for fangstfolk var det førstemann til mølla.

Men det var ikke liv å se på Bjørneborg, hytta som var sentrum for all aktivitet på øya som gikk for å være det beste fangstfeltet på Svalbard. Isdriften østfra rundt Edgeøya gjorde at det var flust med isbjørner i området.

De to svogerne hadde lest seg godt opp på ekspedisjonene til Nansen og Amundsen og de andre polarheltene, men det var noe annet å stå der selv. Strand innrømmer i ettertid at de var rimelig blanke.

– Jeg trodde jeg var verdensmester før vi dro. Men så sto vi der på Halvmåneøya, og visste at vi ikke ville se noen før neste år. Det vi hadde glemt å spørre om, måtte vi lære oss selv. Fasiten får du i etterkant, og da kan det være for seint, sier Strand.

Helt grønn var han ikke. Han hadde lært mye av inuittene på nordpolekspedisjonen. Små ting som virker så selvsagt når du først har lært det. For eksempel hvis du har noen hunder du vil binde fast, men det ikke er et tre i flere hundre mils omkrets. Da tar du kniven og hakker den skrått ned i isen fra to sider slik at det blir en liten tunnel.

– Den isbroen holder hva som helst. Det er slike kunnskaper som er viktige å kunne, sier Strand.

Svenskemauser
Med en svenskemauser laget på Husqvarna Vapenfabrik og 30-40 hjemmelagde selvskudd plassert rundt på øya, begynte fangstingen. Den gang Strand felte sin første bjørn på Blåhuken, hadde han fulgt nøye med da Johnson flådde dyret. Det var den eneste gjennomgangen han fikk før reisen til Halvmåneøya. Nå skulle han selv være ekspert og lære opp sin svoger.

– Vi hadde et todelt mål med å reise nordover. For det første ville vi være så like fangstmenn som mulig. For det andre handlet det om å tjene penger. Men mest av alt var det et eventyr, for vi var på ingen måte avhengig av en god sesong for å klare oss økonomisk, sier Strand.

En liten stund så det likevel ut til at det hele kunne ende opp i et oljeeventyr.

Oljeeventyret begynner
På Bjørneborg var det en årgang med Nordlys på loftet. Da kunne man bare følge datoene ett år på etterskudd, så hadde man lesestoff for hele oppholdet. Det var også en bunke med Vi Menn der. I et av bladene stod historien «Kampen om oljen på Halvmåneøya».

Med store øyne leste de to fangstkameratene om en tidligere fangstmann som hadde gått igjennom isen på et vann og fått noe klebrigt på støvlene. Det viste seg at det var olje. Strand kjente seg igjen. Han hadde også gått igjennom isen og lagt merke til en bobling i vannet som kunne stamme fra et uoppdaget oljefelt.

De to karene bestemte seg for å ta utmål på Halvmåneøya. Men for å få det registrert, måtte de komme seg til Longyearbyen.
Via radio fikk de kontakt med flyverlegenden Alfred Tiefenthal i Longyearbyen, som hadde et seilduksfly. Det ble bestemt at han skulle hente Forfang, slik at han kunne ta seg til Oslo og registrere utmålene. I mens skulle Strand sette opp merker på de aktuelle stedene og ta bilder av dem.

Tiefenthal kom seg til Halvmåneøya i mai. Men idet Forfang skulle klatre ombord i seilduksflyet, tråkket han feil og spjæret den ene vingen.

– Må du bli igjen her nå, da? spurte Strand.

Flygeren klarte å lappe vingen sammen midlertidig, men våget ikke å ha med seg en passasjer på turen hjem. Dermed dro han tilbake til Longyearbyen alene, fikset vingen og dro tilbake og plukket opp Forfang.

Strand skulle hentes senere. Juni, juli og august gikk. Han begynte å forberede seg på å bli ett år til. Heldigvis kom båten, og nyheten om at Forfang hadde gjort jobben. Utmålet var begjært.

– Men etter hvert gikk vi inn i et samarbeid med et lite oljeselskap som het Norsk Polarnavigasjon. De overtok mer og mer siden de satt på kunnskapen. Vi ble vel på en måte satt litt på sidelinjen, sier Strand.

Halvmåneøya ble aldri et olje-mekka.

På moskusjakt
I 1969 reiste Strand til Grønland for å fange moskuser. Med på turen var også Per Johnson. Stortingsmann og tidligere Bardu-ordfører Alfred Henningsen hadde en idé om å starte en moskusfarm i Nord-Norge som skulle produsere ull av fineste kvalitet. Ullas unike egenskaper skulle visstnok være godt egnet i bekledningen til astronautene, siden det var lett som silke og hadde overlegne isoleringsegenskaper.

Strand og Jonshon var med og lagde innhegninger på Grønland. Til slutt ble 25 dyr overført til Norge. Disse finnes i dag på Ryøya, sør for Tromsø.

Men fangstmennene var ikke med helt til mål. Over radioen hadde de nemlig fått beskjed om at en totalfredning av isbjørnen var på trappene. Strand, Johnson og Svein Yttreland kastet alt de hadde i hendene og satte kursen mot sørsiden av Egdeøya.

– Det var så viktig å få med seg det siste året med isbjørn, det siste året som ordentlig fangstmann, sier han.

Den kommende høsten lå Johnson alene inne på Andréetangen i Tjuvfjorden, mens Strand og Yttreland holdt til på Bjørneborg. Da isen kom, og det ble mulig å bevege seg over lengre strekker, møttes de igjen.

– Vi trengte aldri å avtale noe med Per. Vi visste hva han kom til å gjøre, og han visste hva vi kom til å gjøre, sier Strand.

På to sesonger felte Strand og fangstvennene 229 isbjørner til sammen. På en og samme dag felte de 13 stykker ved hjelp av riflene og selvskudd. Men sesongen 1969/70 ble den siste for fangstmannen fra Oslo vest.

– Mest av alt ville jeg bo på Halvmåneøya resten av livet med kona mi. Men jeg skjønte at det ikke gikk, sier han.

Hjemme ventet en liten datter. Nesten som for å trappe ned, tok Strand en vår som selfanger i Vestisen i 1971. Men så måtte han gjøre et valg. Hva er det nestbeste jeg kan gjøre på jord? spurte han seg selv.

Svaret kom raskt.

Gårdbruker.

Hvalfanger selger
Han var ingen odelsgutt, men tok et halvårsabonnement på Nationen for å lese salgsannonsene. Dermed begynte han å reise rundt og kikke seg om etter et passende sted. De fleste gårdene var for dyre, noen av dem hadde odelsrett, eller så var det noe annet som kom i veien. Gårdsdrømmen virket fjern.

Men en dag kom han til Grødtvedt i Rakkestad i Østfold. Det viste seg at han som skulle selge hadde vært 11 år på hvalfangst rundt Sør-Georgia. De kom i prat og begynte å utveksle erfaringer og historier fra sin tid i kalde omgivelser. Og selgeren bestemte seg på flekken; alle andre interessenter kunne bare pakke sammen og dra. Denne gården skulle Arild Strand enkelt og greit ha.

Kjøpmannssønnen som hadde blitt fangstmann, måtte nå lære seg å mestre enda et håndverk. Han hadde alltid sett mel i malt form og kunne ikke skille havre fra hvete og bygg. Forskjellen fra årene på Halvmåneøya var at i Rakkestad var det mulig å gå over til naboen og spørre om det du lurte på.

Han kjøpte to grisepurker på auksjon, og begynte etter hvert også med melkeproduksjon. Det ble starten på 40 års gårdsdrift, 22 av dem som melkebonde – nesten uten en eneste ferie. Nå er han 72 år, og bor i et byggefelt. Gatenavnet er passende nok Eventyrveien.
De siste årene har han jobbet med dokumentarserien «Levende landskap», som har blitt vist på NRK. Serien tar for seg de store endringene i det norske kulturlandskapet, som blant annet gjengroing, tap av biologisk mangfold, rovdyrproblematikk og behov for økt matproduksjon. Nye fem episoder skal vises neste vinter.

Nært, men fjernt
Og nå går han altså rundt i Longyearbyens gater som en fremmed fugl. Før påske var han tilbake på Blåhuken ved Van Mijenfjorden, der han skjøt sin første isbjørn. Håpet var lenge å komme seg over til Aghardbukta. På en klarværsdag kan man se Edgeøya over Storfjorden.

Men selv om han fysisk er nærmere Halvmåneøya enn på lenge, har han samtidig aldri vært lenger borte. Øya har siden 1973 vært en del av Søraust-Svalbard naturreservat. Isbjørnen har vært fredet siden samme år.

– Barnebarna kan aldri oppleve det som jeg har opplevd. Det synes jeg er trist, sier han.

På spørsmål om hva han ville gitt for å se Halvmåneøya igjen, kommer svaret kjapt.

– Hva som helst.

Se bildet større

Arild Strand i vinterklær. FOTO: Arild Strand/Privat

Se bildet større

BRØDBAKST: Hver femtende dag bakte de femten brød. Arvid Strand bakte mest, for han hadde lært det da han var til sjøs. Resultatet var væravhengig. Var det feil vindretning, hevet ikke brødene, og ble harde som stein. FOTO: Arild Strand/Privat

Se bildet større

SPEKKFINGER: Per Johnson har fått en «spekkfinger» fra en bakterie i en sel han hadde flådd. Isbjørnungen er en av flere som fangstmennene tok vare på for Universitetet i Oslo. Bjørnungene ble matet med Vikingmelk fra en ketchupflaske. FOTO: Arild Strand/Privat

Se bildet større

SPEKKLEM: På spekklemmen blir spekket skrapet av slik at bare bjørneskinnet er igjen. Men det var viktig å ikke skrape for langt inn mot hårrøttene, da ville det bli blåskjær. FOTO: Arild Strand/Privat

Se bildet større

Kveldsarbeid: Arild Strand brukte kveldene på å beine ut poten. Klørne sitter i det ytterste leddet, men det nest ytterste leddet måtte fjernes før skinnet var klart. FOTO: Arild Strand/Privat

Se bildet større

Nytt: Den gamle gruvebusen og fangstmannen Arvid Strand synes Longyearbyen er blitt et fremmed sted. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Siste nytt i Magasin

Kald sovepose ødela ikke camp-opplevelsen

Rekorddeltagelse på Camp Svalbard.

Henter trærnes forgjengere

To fossilsteiner fra Longyearbyen skal fortelle trærnes utviklingshistorie i Botanisk hage i Oslo.

Gjør «Oden» klar til å tygge is

Mens Norges forskningsisbryter fremdeles er under bygging, blir alt lagt til rette for at svenskenes «Oden» skal finne ny kunnskap i isen.

Et trygt rede blant 800 kubikk

Under panseret på en knallrød Polaris 800 har snøspurvparet bygd byens tryggeste rede.

Gruve 7-kull skal drive veteranlok på fastlandet

Tertitten-banen er fire kilometer lang.

Intervju av intervjuerne

Lasse, Live og Pia har spisset blyantene og stilt inn mikrofonen. Svalbardposten får konkurranse av rykende fersk avis.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!