Ble bergtatt av Svalbard

21 år gammel og full av arbeidslyst, dro min far Leif Langnes (75) til Svalbard for første gang. Det skulle bli mange turer til 78 grader nord. Og den ene nedfarten ble dramatisk utenfor Bjørnøya.

Leif Langnes har etter et langt liv aldri vært i syden. Tanken har aldri streifet ham heller. Men Longyearbyen derimot, det er ett av hans absolutte favorittsteder. Enten det er for å jobbe, eller bare for avkobling.

– I utgangspunktet dro jeg til Svalbard rett og slett for å tjene penger til livets opphold. Men jeg ble raskt bergtatt. Både av miljøet i Longyearbyen, og den særegne naturen der oppe. Selv om jeg jobbet mye og det ble lange dager, føltes det også som en slags ferie, forteller svalbardentusiasten fra Lofoten.

Kabelvåg 15. juni 1964: Leif blir oppringt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK AS) som hadde avdelingskontor i Harstad. Han blir spurt om han kan komme til Harstad om to dager. Da skulle kullbåten MS «Binny» sette kurs mot Longyearbyen. Båten blir noe forsinket, men snart bærer det avsted med lugar på mellom-dekket. Søndag 20. juni på ettermiddagen ankommer de gammelkaia i Longyearbyen. Han blir innlosjert i Brakke 5 i Sverdrupbyen. På folkemunne kalt «Fjøsen».

– Vi bodde på tomannsrom , som var vanlig den gang. Sengetøy hadde jeg med meg hjemmefra. Den kvinnelige brakkesjefen tilbød oss å kjøpe madrass til jernsengene. De kostet 75 kroner stykket, og viste seg å være godt brukte. Trolig kjøpt og solgt flere ganger tidligere, forteller han med et smil. Og legger til at han senere oppdaget at helt nye madrasser kostet bare 72 kroner på Sundt-butikken.

Han fikk jobb i bygg-avdelingen, og det gikk stort sett i akkordarbeid. Trivselen var det lite å utsette på.

Lønnen var cirka 20 kroner timen, mens ni kroner og 55 øre ble trukket av lønnen per døgn for kost og losji. Arbeidstøy måtte arbeiderne kjøpe for egne penger den gang.

– Min første jobb var i en arbeidsgjeng som reiv det gamle lasteanlegget til Gruve 2B. Jeg jobbet ti timer per dag. Vi laget også nytt taubanefundament. Draglina til taubanen ble hentet fra Gruve 2A. Den ble dratt over dalen ved hjelp av en bulldoser. Og den første kibben med kull herfra gikk i desember 1964. Før påske i 1965 ble jeg satt til å slakte griser i fjøset, forteller han.

I 1980 til 1986 var han i lengre perioder arbeidsleder for bygg og anlegg. Fritiden ble som oftest brukt til idrett, turer og sjakkturneringer.

I august 1972 ble nedfarten til fastlandet en noe ubehagelig opplevelse. Og reisen tok et halvt døgn ekstra.

– Jeg reiste ned med hurtigruta MS «Midnatsol». Det blåste opp til full storm. Sør for Bjørnøya fikk hurtigruta attpåtil motorstopp. I tolv timer lå vi og drev før man fikk motoren igang igjen, forteller han.

Han minnes også et voldsomt uvær i begynnelsen av august i 1964 i Longyearbyen. En østtysk flyktning ved navn Guntherman, som var flyttet over til Longyearbyen etter ulykken i Kings Bay, dro ut for å berge båten sin like ved kraftstasjonen. Den hadde begynt å drive innover i fjorden. Guntherman benyttet en liten båt med påhengsmotor. Han forliste og omkom i uværet.

– Har du noen juletradisjoner å fortelle fra Longyearbyen?

– En del år, og fram til 1968, ble hest brukt i renovasjonsarbeidet på Hotellneset. På slutten av tjenestetiden ble den så benyttet som julenissehest i Longyearbyen. Til stor glede for store og små. Alle julegavene fra hver familie ble først samlet inn på en slede. Deretter kjørte julenissen rundt med hest og slede, og delte ut pakkene igjen til de enkelte husene, sier han.

I 2003 var det siste gang kabelvågværingen Leif Langnes jobbet på Svalbard. Han var da med å restaurere bygget til «Gammelmessa» i Sverdrupbyen. Til sommeren tar han nok turen tilbake igjen til et av stedene som har betydd mest for han; Longyearbyen. Men denne gang på ferietur.