Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

«Bjørnen spratt i været og stormet mot oss med en ufattelig fart. Det var et skremmende syn.»

Hundene var spent i vifteform foran grønlandssleden. Her på vei ut på øyene for å røkte selvskuddkassene. FOTO: Per Johnson

Utdrag fra en fangstdagbok, del 2:

«Bjørnen spratt i været og stormet mot oss med en ufattelig fart. Det var et skremmende syn.»

Jeg var 20 år gammel sommeren 1964. Jeg jobbet på et tunnelanlegg i Røldal. Da fikk jeg et brev fra min tidligere lærer på gymnaset, Odd Lønø. Han spurte om jeg ville bli med på hans planlagte overvintring i Tjuvfjorden på Edgeøya samme høst.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.01.2016 kl 10:05

Lønø var en erfaren fangstmann med tre tidligere overvintringer på østkysten av Svalbard. Grunnen til at han spurte meg, var vel at jeg hadde vært flere sommersesonger på Svalbard. Vinter og vår 1963-64 var jeg deltager på en nordpolsekspedisjon som hundekjører.

Se bildet større

Per Johnson i en tidligere fase i polareventyret. Her blir utstyr vedlikeholdt. FOTO: Per Johnson

Jeg slo til selv om jeg skulle inn til militærtjeneste i oktober.


LES OGSÅ: Utdrag fra en fangstdagbok på Svalbard, del 1

12. desember.
Vi gikk fra bistasjonen om morgenen. Det var fullstendig «White out», og frisk bris fra nordøst. Ved hjelp av kompass fant vi inngangen til dalen, og kom ned på riktig sted. I mellomtiden var det blåst opp til full storm. Det var nesten umulig å stå oppreist under de kraftigste vindkulene.

Det var noe bedre under fjellet, men ved knausen i Bjørnebukta slo det til for fullt.
Vi nærmest krabbet bortover fra selvskudd til selvskudd. Vi måtte legge igjen skiene, og det var meget vanskelig for oss å holde kursen i storm og føyke. Nå var det herlig å komme i hus og få fyrt opp.

Stemningsfullt

16. desember:
Å ligge på køya og høre på vinden er akkurat som å reise med natttoget. Det rakler og skrangler, rister og rusker i et eneste kjør.

Se bildet større

"Da vi åpnet døra i morges, viste det seg at snøen lå helt opp til overkant av dørkarmen", skrev Per Johnson i dagboka. Dette bildet tok han for å dokumentere snømassene. FOTO: Per Johnson

Da vi åpnet døra i morges, viste det seg at snøen lå helt opp til overkant dørkarm.
Nordøst storm og sterk føyke. Ikke vær for noen utendørs virksomhet.

21. desember:
Minus 2,2. Årets mørkeste dag. Vintersolverv. Vi tok inn is, fylte parafin og saget ved. Feiret dagen med fløyelsgrøt og kaker. I morgen blir det altså lysere! Bikkjene ligger inne. De liker seg dårlig ute i den sterke sydøst vinden. Kappet litt av den nylagde kolben på børsa. Pusset og stelte den.

24. desember:
Julaften 1964. Minus 8,5 grader. Snødrev og stiv kuling. Menyen er reinstek, erter, poteter og hermetisk fersken.

Det uler og skriker i piperøret. Litt av en jul!

Flott suppe kl. 20.00. Tok noen bilder med blitz. Vi åpnet våre julegaver. Odd fikk flere pakker med kaker fra sin svigermor. Jeg fikk en Giæver-bok fra Odd: «Stormkake». Fra mor og far fikk jeg en eske med hermetikk: Plumpudding, molter, gåselever og røykelaks.

Jeg vil kalle dette en stemningsfull og fredelig julekveld.

Se bildet større

Etter suppen klokka 20 var det åpning av julegaver inne i den lille fangsthytta. Per (t.v.) og Odd hadde en stemningsfull jul. FOTO: Per Johnson


God radioforbindelse. Vi hører julesanger fra Norge. Det er full storm og et voldsomt vindpress mot hytta. Hele kåken rister og skjelver. Litt julepynt har vi også hengt opp. Det gir julestemning med litt juggel og glitter!

26. desember.
Minus 15,5 grader og liten kuling. Det var tegn til spakning i natt, men i morges var det like galt. Vi tok hundene inn i stua i morges. Det er hyggelig å se hvor stor pris de setter på en liten oppmerksomhet. Det skal sannelig ikke mye til for å glede dem.

Se bildet større

Ute ulte stormen, inne var det godt og varmt. FOTO: Per Johnson

Død mann på do

Odd fortalte historien om Gustav Lindquist og hans kammerat Anton Marta som døde i Gustav Bayen på Nord-Austlandet i 1935. En kar ved navn Sigurd Dahl, styrmann på skuten som satte dem i land, fortalte følgende historie:

De satt i land karene i 1934. Lindquist hadde alltid vært kjent for å være svært fæl i kjeften. Da skuta låg utenfor overvintringshytta og losset utstyr og proviant, ble det en del drikking. De to fangstfolkene begynte å sloss. Sigurd fikk skilt dem. Gustav skrek da til kammeraten at han skulle drepe ham. Ingen reagerte noe særlig på det, for alle om bord var vant med den stygge kjeften til han Lundquist.

«Det sitter en død mann på doen»


Vel, karene ble forlatt der i fjæra, møkka fulle. Ingen besøkte dem i løpet av vinteren.
Sommeren 1935 gikk skuta nordover til Svalbard igjen. Da hadde de med Henry Rudi som skulle overvintre i Rijpfjorden på Nordaustlandet. De ankret utenfor hytta til Lindquist. Skipperen, Sigurd og et par matroser, dro i land med småbåten. Hytta så skakk ut. Den var liksom sunket sammen på den ene siden. Tjærepappen i flenger, døra sto åpen og grein mot dem. Det så ikke ut til at noen var hjemme.

Skipperen foreslo at de skulle gå med skuta til bistasjonen for å se etter om fangstfolkene kunne være der. Men Sigurd mente at de fikk gå inn i hytta. Det kunne jo ha skjedd noe galt.

Det var mye is og snø i gangen. Skipperen kravlet opp og inn. Straks etter kom han bleik ut igjen. «Det sitter en død mann på doen»! sa han.

Karene brøt opp taket over doen og fikk se Lindquist sitte med buksa nede og is opp til knærne. Han hadde en ullvott på den ene hånden. Den andre var bar. Sigurd tok en øks og satte i gang med å hugge ham løs.

Første hogget satt i foten på en som lå under isen. Det viste seg at Anton Marta lå død på gulvet i gangen dekket av is.

Uvanlig taus

Sjøfolkene fikk hogget de døde løse. Det så ut som om Martas kjeveparti var sterkt deformert. På veggen inne i hytta, var det spor etter knusende slag av en tung gjenstand. Men det verste var at døren mellom boligrom og gangen var vrengt opp. Motsatt vei av hva hengsler og karm skulle tilsi. Det var brukt voldsom kraft. En person fra forstanden av raseri, måtte ha forårsaket dette.

Det siste notat i dagboka, som ble funnet i hytta, var fra 20. januar. Opptegnelsene gav ingen forklaring på hva som hadde hendt.

Sigurd og hans kamerater tenkte seg et hendelsesforløp som har startet med drikking. Lindquist kan ha fått ett av sine velkjente raseri anfall og slått sin kammerat i hjel. Fortvilet over hva han hadde gjort, har han kanskje tatt stryknin, satt seg på do og dødd.

På den tiden hadde alle fangstekspedisjoner med stryknin. Giften ble lagt ut både for rev og bjørn.

En katolsk prest, som var med skipet som passasjer, forrettet i begravelsen der oppe på den øde stranden.

Den vanligvis så muntre Henry Rudi, som skulle overvintre følgende vinter, var uvanlig taus og tungsindig da skuta fortsatte opp til Rijpfjorden, fortalte Sigurd Dahl.

Diger bjørn

29. desember:
Minus 20 grader. Vi startet tidlig og dro mot bistasjonen. Flott vær, men svært mørkt. Det hadde gått mange skred fra fjellet i Bjørnbukta. Det var vanskelig og ta seg fram. Svære hauger av snø og is lå slengt utover sjøisen.Mange steder hadde skredet gått tvers gjennom isen.

"Da jeg sto på skavlen utom hytteveggen
og skar kjøtt, fikk jeg plutselig se en
svær bjørn fire-fem meter fra meg"


Det var mye rim og snø inne i hytta, kaldt som styggen selv. Det tok en time før vi kunne ta av votter og anorakk. Om kvelden stekte vi hjerte og indrefilet av bjørn.

Da jeg sto på skavlen utom hytteveggen og skar kjøtt, fikk jeg plutselig se en svær bjørn fire-fem meter fra meg. Den sto dørgende stille og så på lyset fra hyttedøra. I samme øyeblikk hev den seg rundt og stakk sydover. Jeg var i en fart inn etter børsa, men det var for sent. Moralen er: Gå ikke fem meter fra hytta uten børse!

31. desember:
Nyttårsaften. Minus 24 grader. Nydelig reinstek. (Det beste vi har). Multekrem til dessert. Kremen lages ved å vispe hermetisk Viking melk ute i kulda. Det er en velkjent fangstmannsoppskrift. Nå er vi så mette at vi ligger og stønner på hver vår køy.

Høstfangsten 1964 har innbrakt: 33 isbjørn, 16 snadd, tre storkobber, to rev og én rein.

15. januar:
Vi har tatt sikte på denne datoen. Når det er klarvær 15. januar, kan en virkelig se at lyset tiltar. Vi startet hjemmefra ved ti-tiden mot ytre Zieglerøya. Det var allerede temmelig lyst i sør, og en stor måne lyste i nord. Det var bra føre, og vi krysset flere bjørnespor. Ut for Snaddsundet var isen temmelig uryddig. Den var skrudd mot land over alt her ute. Vi gikk på land ved den gamle hytta i Snaddsundet og krysset øya. Det er lite snø. Nesten ren blåst. Mange blanke isflater forteller om små tjern sommerstid.

Vi kom ned i den bukta som vi brukte til landingsplass i sommer. Derifra gikk vi over ryggen og ut på spissen av odden. Åpent vann i en bue herfra til Negerpynten. Strømmen gikk sterkt innover. Flak og sørpe dro raskt langs med iskanten.

Se bildet større

En selvskuddkasse blir klargjort av Odd, mens Per sørger for å dokumentere. FOTO: Per Johnson

Det er vanlig i dette fangstterrenget å flytte selvskuddene fra Bjørnebukta til ytterkysten på Zieglerøya når isen på Bjørne-bukta legger seg. Da slipper en også å gå under det skredfarlige Brattfjellet. Når turen går til Negerpynten og bistasjonen.

Det frosne landet

Det er flotte forhold for bjørn her nå. Bjørnen følger kanten, og havner således på øya. Da jeg sto ute på ytterste odden og så meg om, var det stille og klart. Sydhimmelen strålende, grønnaktig. Havet i sør hadde et flammende skjær. Langt ute i sør, mot Norge, ligger noen svære iskoss og driver. Det er slike stille, flotte stemninger i det frosne landet en siden husker.

17. januar.
Minus 18 grader. I dag har jeg sydd nye såler på skistøvlene med åtte lags bekatråd. Odd har flådd rev. Vi grov opp en tønne med frosne, kokte poteter. De vi prøvde til middag var temmelig grove i konsistensen.

I Dagsnytt kom det en melding om at Sir Winston Churchill ligger for døden.

27. januar:
Minus 7 grader. Klokken 07.00 i morges var det tjukt som graut, men i løpet av en times tid klarnet det flott opp. Dro med bikkjene over til bistasjonen. Ved den lille hytta, lå tre store hann-bjørner. En på hvert selvskudd. Litt av en jobb å flå dem. Tok et skinn med på hjemturen.

Kraftig vind og kølende mørkt. Jeg hadde med kompass og styrte kursen, men havnet likevel ute på midterste Zieglerøya.

Skjelven

30. januar:
Minus 17 grader. Grått og stille. Mens Odd dro inn på bukta for å hente et selvskudd, bakte jeg kaker og satte brøddeig. Senere på dagen dro vi begge utover til ytre Zieglerøya. Isen er såpass oppskrudd på nordspissen, at vi må gå over land.

Ved selvskuddet på ytre odden, gikk et voldsomt blodspor nedover mot sjøen. I lyset fra våre hodelykter fulgte vi sporet mellom iskossene. Med ett lå bjørnen der. Hodet utfor iskanten, lutende ned mot vannet. Ingen bevegelse.

Jeg tenkte at den var død. Odd sto litt høyere enn meg, vi var cirka 10 meter unna bjørnen. Plutselig skjedde nå alt på en gang. Bjørnen spratt i været og stormet mot oss med en ufattelig fart. Det var et skremmende syn. Hodet og brystet var tilklint av blod og svart slam fra svartkrutt ladningen i selvskuddet. Vi rakk ikke å løftet geværene i vanlig skyte høyde. To skudd gikk av fra hofta.

Vi rammet likevel ganske bra. Bjørnen spant rundt i luften, landet på bena og var igjen i stormløp mot oss.

Det smalt igjen, nå falt den og ble liggende. Vi var litt skjelven etter påkjenningen. Satte oss ned på isen og pustet ut.

Vi flådde bjørnen og trakk skinnet opp på landkallen. I det øyeblikket vi kom høyt nok til å se inn over land, fikk vi se en bjørn som sto og luktet på blodet ved selvskuddet. Den løp sydøstover, men vi fikk den.

Forholdene ute ved råka i dag var som i tittelen på Peter Freuchens bok: «Isflak og flammende vann».

Se bildet større

"Rød himmel speiles i blankt vann. Snadden padler omkring. Dette er et fascinerende land". FOTO: Per Johnson

Rød himmel speiles i blankt vann. Snadden padler omkring. Dette er et fascinerende land. Jeg vet med meg selv at jeg senere tilbake hit.

12. februar:
Minus 23 grader. Elendig vær i dag. Da Odd hadde vært ute og luftet bikkjene, kom han inn kvit som en snømann. I dag er siste dag i mørketiden. Solen titter over horisonten i morgen, og så er det to måneder frem til midnattssola.

Det har vært en lettvint mørketid, synes jeg. Ikke så mørk og tung som jeg hadde ventet.

14. februar:
Dro ut på øyene og sjekket selvskuddene. På kragen lå en stiv tæla storing. 3,40 meter lang. Det var ikke verre enn at vi klarte å vrenge skinnet av ham.

Med denne bjørnen har vi nå 50 dyr. Litt av en milepæl. Dessuten så vi sola som en rund rød kule i horisonten i dag. Vi feiret begivenheten med en boks fersken.

24. februar:
Minus 31 grader. Etter en fin natt på bistasjonen, (fyrte med ved, kull og spekk) kom vi oss avgarde i bitende kulde og nordavind. Vi sjekket revefellene ved Lønøodden. Dro så rett over sundet til Halvmåneøya.

Ny rekord

Sundet mellom Edgeøya og Halvmåneøya er tre kilometer bredt. Odd hadde sin første overvintring der i 1946-47. Nå ligger Andreas Brørnesvik og Kjell Johansen der på andre året.

Vi fikk øye på Andreas som kom oss i møte nordfra. De har fått 125 bjørn! Utrolig!
Dette blir ny Svalbard-rekord. Hyggelig å se stasjonen. Koselig og flott med tapet og lenestoler!

Nå ble det kaffe og brødskiver, mens vi ventet på Kjell. Han kom klokken 15.00 etter å ha fått fem bjørn. Vi hadde en meget hyggelig kveld. Kjekke reale karer begge to.

17. mars.
Minus 33 grader. Dro tidlig avgårde. Utenfor bistasjonen så vi en binne med en ettårsunge. De så oss og kom seg unna. En stund etter kom en liten tass i full fart utover. Den var vettskremt og det var uråd og følge den. Litt lenger nord så vi en fjerde bjørn løpe østover i fjæra og utover isen. Hadde ikke sjanse på noen av dem.

Rett etter at vi rundet Negerpynten fikk vi øye på en binne med en stor unge cirka 200 meter foran oss. Også de kom seg unna.

Se bildet større

Blåtoner: Jaktlandskapet, med bratte skråninger og store flater. FOTO: Per Johnson

Mye bjørn. I fuglefjellet ute på Negerpynten, har alke, krykje og lundefugl allerede satt seg inn. Et herlig vårtegn. Må ta med hagla en dag så vi får litt variasjon i kosten. Den fuglegryta!

Fastlåst

30. mars:
Minus 25 grader. Dro rundt Negerpynten i dag. Ute på selve odden møtte jeg Andreas fra Halvmåneøya. Han hadde med seg båt og hagle. Råka utom pynten var full av alke og lundefugl.

Ute i råka lå det tusener på tusener av fugl. Vi skremte dem opp i svarte skyer der vi rodde frem. Sol, isfjell og fugl. Snakker om liv! En øredøvende kakofoni av fugle lyder.
Mens vi sto der på råk-kanten i frostrøyken, kom en svær bjørn gående mot oss. Den fikk et bogskudd på en 100 meters hold. Bjørnen hev seg rundt, hoppet på sjøen så spruten sto, og svømte utover. Vi satte ut Andreas sin tunge trebåt og rodde etter den blødende stakkaren.

Bjørnen kom seg ut i noe tjukk sørpe, så vi halte inn på den. Plutselig kom en stor flore, (isflak) seilende med god fart i strømmen nordfra. Flora kom mellom oss og fastiskanten, så vi ble presset utover.

Snart lå vi låst fast i blaut, tjukk sørpe uten mulighet til å komme hverken fram eller tilbake. Vi var virkelig redde. I alle år har historier blitt fortalt på Svalbard om ulykker som har skjedd når fangstfolk har blitt faste i sørpa. Ikke kan du gå på den, ikke kan du ro. Du er prisgitt strømmen og isdriften, og k an bli ført langt til havs. Jeg la årene ut på sørpa og prøvde å krype på magen med fanglinen mellom tennene. Sørpen gav langsomt etter, og jeg måtte bare berge meg om bord igjen.

Meter for meter

Etter et par timers fryktelig slit, klarte vi å komme oss opp på et stort flak. Nå gjaldt det å dra den våte, tunge trebåten over flaket i retning av den faste kanten. Den tørre løs snøen på flaket, frøs fast i den våte båten. Vi slet så svetten silte. Andreas kom plutselig på en beretning om en lignende situasjon beskrevet i Arthur Oxaas sin bok fra Svalbard.

Den beretningen gjaldt også småbåt i drift i tykk sørpe. Oxaas hadde med kniven boret to hull midt i en av båtens tiljer. En line ble festet i hullene. Så kastet han tilja så langt han kunne i riktig retning. Når han rykket og lirket i tauet, arbeidet tiljen seg ned i sørpa. Han vippet båten fra side til side samtidig som han dro.

Dette gjorde vi, og klarte i løpet av mange timer å kjempe oss inn til fastkanten, meter for meter.

Vi kom på land mange kilometer fra der vi hadde lagt ut. Nå hadde vi bare en tanke i hodet: Vi tok med oss så mange alker vi kunne bære, og dro rett inn til bistasjonen. En diger gryte på varmen, stapp full av alker. Da var alle sorger glemt.

Familie

20. april:
Vi satt og spiste. Ante fred og ingen fare. Plutselig hørte vi flydur. To svære, røde helikopter kom susende inn over øyene. Det viste seg å være russere.

12-14 mann strømmet ut på volden foran hytta vår. En engelsktalende geolog fortalte at de var ute for å finne leirplasser for sommerens ekspedisjoner. Vi inviterte alle inn i hytta og tok frem en flaske konjakk. Med en gulvflate på tre ganger tre meter, var det trangt om saligheten.

Vi ble enige om at de skulle være natten over. Maskinisten gikk ut og skrudde løs en plate på helikopterets side. Ut gjennom hullet tredde han et langt ovnsrør. Hoggestabbe og øks ble lempet ut. Snart hadde de fyrt koselig opp i ved ovnen.

Så vidt jeg forsto, var det fast innredning på disse arktiske arbeidshestene.
Så var maskinisten under maskinen med en rustet jerry-kanne. Der var avtappingskranen for avisings-spriten til rotoren. Det ble en riktig så munter kveld. Enestående trivelige mennesker. Jeg husker at jeg følte meg mye mer i slekt med disse russerne, enn Oslo, London, New York og vesten til sammen!

(Siste del kommer i neste nummer)

Siste nytt i Magasin

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Gammel bus tilbake til start

Håvar Fjerdingøy skal tilbake til denne «hængfetta» og Gruve 3 hvor han lærte å krype på nytt i 1982. Kanskje blir han gruvesjef denne gangen.

100-åringens godt bevarte hemmelighet

Ny-Ålesund er mye mer enn verdens nordligste bygd med en tragisk gruveulykke.

Spent trio klar med fersk CD

En fornøyd gjeng er tilbake etter CD-lansering i Oslo. Rundt hundre personer var med på slippfesten av «Det blå loftet» på den brune puben Asylet på Grønland.

Oppdaget «gull» i Sverdrups dagbøker

Og skrev boka «Kongen av Spitsbergen»

Optimister i hviletid

Örjan Bäcklund tar farvel med fjellet etter 2,5 år. På sitt siste skift åpner han busens oppholdsrom for turistene.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!